Jeg står på terskeelen til et nytt liv.
I fire og et halvt år har jeg levd i en kommunal boble av et bofellesskap. Tilsynelatende trygt og godt gjemt bort som bruker og mottaker blant velmenende hjelpere og originale naboer.
Nå skal jeg inn i min helt egen leilighet! Ansette egne personlige assistenter; ta ansvar for min egen hverdag. Leve livet slik jeg ønsker.
Og i noenogtjue år har jeg levd i min egen boble. Min egen verden på trygg avstand fra andre. En verden der alt, og aller mest meg selv, er uforståelig og skremmende. Jeg har blitt stemplet som "bare litt sjenert", trassig, giddesløs... ja, sågar tatt for å være autist, før noen ga mening til galskapen.
Nå går jeg i traumebehandling hos en som forstår, og som lærer meg om kompleksiteten i et fragmentert sinn. Jeg lærer å forstå og akseptere meg selv som jeg er, og som jeg var. Jeg erfarer at jeg ikke bare er et tomt og følelsesløst skall, men faktisk både er sosial og full av følelser. Og jeg oppdager minnene bak følelsene.
Nye mennesker, nye følelser, nye minner og et nytt liv... alt strømmer på i et rasende tempo.
Jeg er på vei! Dere er hjertelig velkommen til å slå følge :-)
