"Det var denne veggen da… Den som ikke skulle komme nå, fordi jeg er så flink til å prøve å ta vare på meg selv, trene og spise sunnere. Men det hjelper ikke så mye at trening skal redusere stress og depressive symptomer når samtidig den høye intensiteten kobler meg på et godt bevart og lenge fortrengt kronisk stress som jeg aldri har lært meg å regulere… og det hjelper ikke at jeg blir mer sprudlende og opplagt, når jeg ikke har klart å hvile skikkelig på bortimot seks uker, samtidig som jeg har gjort mer enn jeg har vært vant med det siste året. Da sier det stopp til slutt… jeg håper ikke det varer så lenge, for er blitt så glad i den nye meg!"
Slik lød en fortvilet facebookstatus for snart en uke siden. Ordene kom fra ei jente på bristepunktet. Ei som var så sliten at hun nesten ikke visste opp-ned på verden og langt mindre seg selv. Og jenta, det er meg.
Hvordan kunne det i det hele tatt ende slik, har jeg tenkt mang en gang den siste uka. For det startet så bra. Etter måneder med venting, atskillige sjelekvaler og nervepirrende beslutninger, skulle jeg prøve å begynne på en ny sti i livet, med mer fysisk aktivitet og sunnere kosthold. Jeg hadde vært på min første kostholdsveiledning og snakket åpenhjertig om mine utfordringer med mat, ansatt min første mannlige assistent som ledsager, og nå skulle jeg begynne med hard trening to dager i uka. Bare jeg vet hvor mye mot det kostet. Allikevel var jeg fast bestemt på å gjennomføre. Jeg skulle gjøre mitt beste, tenkte jeg. Ikke legge lista for høyt og tillate meg å ha dårlige dager.
Og i begynnelsen så det ut til å gå slik jeg håpet. Ja, bedre! Selv om jeg var stiv som en påla og gikk som en 80-åring i trappene de første dagene, smilte jeg fra øre til øre. Når søtsuget herjet jobbet jeg knallhardt med meg selv og og min egen angst, og klarte stå imot. Selvsagt fikk jeg litt panikk av frykten for å velge feil når jeg var på kafe, men det ville gi seg etter hvert, fortalte jeg meg selv. I det hele tatt var det bemerkelsesverdig lett å ignorere de i perioder hyppige, fryktsomme ilingene i kroppen som prøvde si noe om hvor inni granskauen skummelt dette var. 'Pytt sann, det går nok over'. Endorfinenene bruste i blodet, jeg følte meg sterk, tøff og og modig. Endelig var jeg flink! Endelig gjorde jeg grep i livet mitt som jeg kunne høste litt beundring for, med god samvittighet.
Dagene og ukene gikk. Jeg dro på trening og fokuserte på de små forandringene i kostholdet. Riktignok hadde jeg ikke så mye overskudd til å være sosial, men det spilte mindre rolle. Det var så godt å endelig mestre noe skikkelig, noe som andre kunne relatere til. I tillegg var det så mye annet som gikk lettere. Plutselig begynte jeg å knekke koden på små, dagligdagse fenomener som jeg har slitt med så lenge jeg kan huske. Jeg håndterte nye assistenter og dro på helgeturer. Dette var gøy! Jeg var super-jente, og super-jenter klarer alt!
Så hvorfor denne krasjen? Jeg gjorde da alt riktig. Det var da heller ingen ting som manglet så det ut til, verken av motivasjon eller pågangsmot. Jo forresten, en ting. Noe vesentlig, men som jeg ikke var i stand til sette fingeren på, fordi jeg ikke våget å se sannheten i øynene.
Det begynte med anfall av tretthet og en kropp som føltes overfølsom og feberaktig, selv om jeg ikke var syk. Jeg måtte legge meg å hvile midt på dagen, men slappet liksom aldri av. Så, etter en time hos min psykomotoriske fysioterapeut hvor jeg fikk løsnet noen spenninger, oppdaget jeg til min store overraselse at jøss, jeg har ikke pustet skikkelig med magen på flere uker og langt mindre senket skuldrene. Ganske åpenbart hva som var i ferd med å skje, sett i etterpåk.okskapens lys.
Jeg var i ferd med å møt veggen; allikevel fortsatte jeg å gå på. Om ikke veggen ville forsvinne skulle jeg forsyne meg komme meg over den! Klorte meg fast, gle ned og klorte meg fast igjen.
Var det ikke bare å slappe av, da? Ta det litt mer med ro. Joda, den tilsynelatende enkle løsningen lå der rett for nesa på meg. Nær, men allikevel uoppnåelig. For jeg skulle jo være flink. MÅTTE være flink! Jeg hadde jo lest på den o store læreboka Internett at var man sliten og stressa, var det bare å komme seg opp av sofaen og ut på trening. Trening motvirker stress og så videre. Det beste var at det virket jo. Der og da ble jeg fylt med nytt mot og nye krefter. Igjen og igjen fikk jeg bevis for at nei, jeg var ikke så sliten som jeg trodde likevel. Jeg trengte såvisst ikke å slappe av, og det var akkurat det jeg ønsket meg.
For det lå noe annet der. Noe som ingen andre enn jeg kunne se, men som jeg til gjengjeld aldri slapp unna: monstrene fra fortida. De jeg hadde klart å overdøve i min jakt på mestring og glede. Overdøve og gjemme bort, men ikke temme. Og nå som forsvaret mitt ble mer og mer tynnslitt, våknet de for for fullt. Hver gang jeg var sliten var de der. Tanker fyllt av hat og forakt mot meg selv fordi jeg tok tak i livet mitt, noe jeg selvsagt aldri ville klare, og mot de rundt meg for å støtte meg på veien. Det var slutt på å unne meg selv litt ekstra god mat etter trening eller i helgene fordi jeg hadde vært flink. Nå sulle jeg gjøre meg fortjent til det. Ellers kunne jeg like gjerne overspise for å straffe meg selv. Hva jeg likså gjerne kunne gjøre hvis jeg ikke overholdt forpliktelsene, vil jeg ikke gå nærmere inn på... men jeg ble så redd mine egne tanker at jeg ikke turte annet enn å skynde meg på trening, selv når jeg knappast orket å stå opp av senga.
Det måtte si stopp til slutt. Men jeg må medgi at jeg aldri hadde klart det på nåværende tidspunkt uten god hjelp fra mennesker som står meg nær. Mennesker jeg kunne stjele litt ro og trygghet fra for å klare slappe av. Som jeg stolte nok på til at jeg lot en flik av maska falle. Mennesker som i sin godhet og omsorg tok tak i meg og sa at 'hør her, slik kan du ikke fortsette'. Som ikke bare ga meg husly og mat et par hardt tiltrengte hviledager, men som tilpasset sine planer for at jeg skulle bli ivaretatt. Mens jeg skriver dette så kjenner jeg gråten presse på, av ren skjær takknemlighet. Fordi jeg så altfor tydelig ser at de kom i grevens tid. At jeg har kommet meg så raskt tross alt, er takket være at jeg fikk så god støtte. Hadde jeg ikke fått hjelp til å bremse nå, vet jeg med meg selv at jeg hadde fortsatt som før. Hvor lenge vet jeg ikke, og konsekvensene vil jeg helst unngå å spekulere i.
Nå, etter en uke i særs makelig tempo begynner jeg så smått å glede meg til å begynne med trening igjen. Kroppen trenger det og psyken også. Men jeg gruer meg samtidig veldig. Fordi det er så mange fallgruver å gå i, så mange hensyn å ta og forventningerr å imøtegå, både fra meg selv og omverdenen. Like fullt leste du riktig: jeg gleder meg faktisk.
Dette er ikke ment som et hatskrift mot fysisk aktivitet generelt eller intensiv trening spesielt. Disse opplevelsene er mine egne og gjelder ikke for alle. Allikevel velger jeg å dele mine erfaringer for å vise at virkeligheten kan være mer kompleks enn som så. At du trenger ikke få dårlig samvittighet om du ikke klarer følge ekspertene og tabloidjournalistenes råd. Å legge om livsstilen er ikke nødvendigvis "bare" snakk om viljestyrke. Mange har ekstra bagasje i form av mer enn ekstra kilo, og ingen historier er helt like. Husk også at historien kan like gjerne sette seg i kroppen, men fortjener like fullt å behandles med respekt.
Til slutt, en oppmuntring til alle som så gjerne vil være aktiv, men som kanskje snubler og faller på veien, inkludert meg selv: Ikke gi deg! Men heller ikke gi alt for enhver pris. Finn deg noe du liker å gjøre og begynn der. Stopp opp og lytt til kroppen av og til. Prøver den å si deg noe annet under overflaten? Ro heller ned aktiviteten for en en periode til du kommer sterkere tilbake. Og viktigst, men kanskje vanskeligst, ikke la andres forventninger bli dine egne. Det er du som kjenner deg selv best!
