Det beste for meg er ikke bra nok

Skammen ved å føle seg unyttig for samfunnet.

Det er ferietid, og imorgen skal mine nærmeste og muligens også jeg, på besøk. Til noen man ikke har snakket med på ørten år, og som jeg aldri har møtt. Folk som ikke en gang har visst at datra i huset, dvs. jeg, er synshemma, eller om vår brokete forrtid… Om jeg blir med vet jeg som sagt ikke enda, men allerede nå har jeg begynt å grue for spørsmålene som jeg må svare på, eller kanskje andre må svare for meg.

Jeg er ikke redd for å bli spurt om fortiden, slik en kanskje skulle tro. Et hvert anstendig menneske vil respektere at det blir for personlig. Nei, min store frykt er for et spørsmål man får over alt, om det nå er hos legen, frisøren eller venner av familien:
"Og hva holder så du på med?" Et helt allminnelig spørsmål, som stilles av høflighet, som et nøytralt småprattema.

Sa jeg nøytralt? For meg har det vel aldri vært 100% nøytralt, men det var bedre før. Da jeg jobbet i kontoravdelinge på en arbeidsmarkedsbedrift med administrative oppgaver og avisskriving, og da jeg endelig hadde lært meg å kalle det praksis eller jobb istedenfor arbeidstrening, da følte jeg at folk tok meg på alvor. "Å, så fint. Trives du?"… "Så du er glad i å skrive. Har du tenkt på å bli journalist, eller forfatter, kanskje?"… Og selvom folk kanskje ikke var SÅ interessert i arbeidsdagen til ei kontorrotte, følte jeg at folk så på meg med respekt, for jeg gjorde jo en "ordentlig jobb".

Men som jeg har skrevet om tidligere, er det ikke alltid det passer å ha en skrivejobb, samme hvor godt lag man har med ordene, og enda verre er det med et såkalt serviceyrke som å betjene sentralbord. Stor var derfor lettelsen, og triumfen, da jeg fikk jobbe i stallen. Istedenfor å gå hjem med hjernen i fatle og kroppen i helspenn, og med en følelse av utilstrekkelighet herfra til evigheten, har jeg de siste månedene kommet hjem og vært stolt over en god dags arbeid. Tenk litt på det, dere som måtte ta det som en selvfølge, hvor godt det er, etter å ha strevd og kava i mange år, endelig å komme hjem og være stolt av det arbeidet man har gjort. Ikke fordi det er spesielt prestisjefylt eller mentalt krevende (kanskje til og med det motsatte), men en jobb jeg er glad i, og som er nyttig. Ja, jeg vet det, og arbeidslederen min vet det, og derfor har jeg selvsagt lyst til å fortelle om arbeidet jeg gjør.

Det er bare det, at når jeg nå forteller at jeg jobber med hester på et ridesenter, er det som om folk ser på det som annerledes og sært; nesten litt annenrangs. Til å begynne med tenkte jeg at det kun lå hos meg. Bare jeg hevet hodet og sluttet å skamme meg, bare jeg sa jobb istedenfor praksis, og bare jeg sa ridesenter istedenfor stall, så ville folk ta det mer alvorlig. Å jo, det har blitt noe bedre, men jeg får fortsatt følelsen av at folk nesten blir pinlig berørt. Det verste er imidlertid de som sier "men så fint at du har noe å gjøre på om dagene, da", eller noe anna sprøyt i den duren, som om det er et dagsenter istedenfor en arbeidsretta praksis. Aktivisering så jeg har noe å fylle dagene med, og for kosens del, en jobb med dyr. Slike kommentarer har jeg fått mer enn en gang, for å si det sånn… Det gjør meg provosert og sint, men mest av alt får det meg til å føle meg veldig, veldig liten.

I tillegg har jeg begynt å sammenlikne meg med andre i midten av tjueåra. Godt etablerte er de, med mann, barn, hus og jobb. Vel, mann og barn savner jeg nok ikke i særlig grad, men en jobb – en ordentlig lønnet en – det hadde vært fint! Om så bare en ørliten stilling, så jeg kunne vise verden at jeg ikke er en del av den sørgelige statistikken over unge uføre og NAVere som ikke bidrar til samfunnet…

Så hvordan stiller NAV seg til saken? Nei, det har jeg ikke tenkt å skrive om nå. Det er sent, og dessuten gjør det meg bare mer motløs enn godt er.

Kunsten å bli voksen

- En liten historie om "Lederen", barnet og en god klem

Forvirring. Det er det eneste det lille indre barnet føler. En av de aller tryggeste – nei, den eneste trygge – hun vet om, er jo på besøk, men allikevel får hun ikke lov å gjøre som hun vil. Ikke krølle seg sammen, fryse fast i tid og rom med ei trygg bok. Eller glemme ordene og de viktige beslutningene. For "Lederen" vil være til stede og følge med på det som skjer.

Vi har jobbet sammen for å få leiligheta sånn ca på rett kjøl igjen, jeg og en av mine nærmeste. Rettere sagt er det vel hun som har stått for det meste av jobbinga, mens jeg har vært arbeidsleder. Det høres kanskje nokså kynisk ut å se på seg selv som "arbeidsleder" for noen i sin egen familie, men slik går det når det er ferietider, syke assistenter og ingen tilkallingsvikar for hånden.
"Du skal få komme idag, men vær asssistenten min; ikke familie.", lød min klare beskjed over telefonen noen timer tidligere. Det føles nokså hjerterått å si, men jeg har et håp om at det vil fungere. Bedre enn det har gjort tidligere, når jeg ikke har vært arbeidsleder; bare en nærtstående, sårbar slektning uten styring på livet…

Jeg har ikke vært så bevisst det før, men jeg ser ut til å gå inn i en egen modus når jeg er arbeidsleder. For jeg er ikke "skuespiller", slik jeg så ofte er i møte med andre, når snakketøyet, faktene og smilet går på autpilot på sitt litt fraværende vis. Heller ikke er jeg "analytiker", som tar over snakketøyet i møter og lignende, og ellers holder en konstant monolog inne i hodet mitt; overanalytisk, upersonlig og iskaldt iakttakende, for å passe på at jeg ikke mister kontrollen. Og at det ikke er en av de indre små som er arbeidsleder, sier seg vel selv.

Lederen Muldra er en helt annen – en som har kontroll. Ikke at jeg plutselig er superstrukturert eller noe (haha), men jeg har et helt annet perspektiv på ting. Selv når det er full krig på innsida og jeg bare går og vimer rundt meg selv, klarer jeg når assistenten kommer, på mystisk vis å holde meg fast i her og nå. Vel har jeg ikke kontroll over tilværelsen akkurat nå, tenker jeg, men jeg har faktisk noen her som kan gjøre noe med det. Tilrettelegge litt her, avlaste litt der, eller bare få meg ut i den virkelige verden igjen. Kort sagt, ser jeg med ett hva jeg trenger for å komme meg på beina, og selvom valgene ikke alltid er av de beste eller fornuftigste, ender det som regel forbausende godt.

Men å være leder blant sine nærmeste, kan da ikke gå særlig bra. Eller er det nettopp der jeg tar feil?
Etter godt og vel tre timer er mine bekymringer om at vi skal gå hverandre på nervene, gjort grundig gjort til skamme. Jeg har hatt kontrollen på det som skjer, men samtidig hatt vett på å trekke meg unna og la arbeidet gå sin gang, slik det fungerer med de fast ansatte. Sjelden har det vært så lett å hjelpe til i leiligheta, får jeg høre.

Det begynner å ta på for det lille barnet. Den siste timen har vært full av beslutninger, og hun er sliten. Tåka presser på innsiden av hodet, men den trygge voksne og "Lederen" fortsetter bare å snakke. Planlegge, kalle de det visst, og det er skummelt. 'Har de glemt meg, da?', tenker veslejenta. Der, endelig ser det ut til at de er ferdige. Men så plutselig skal den store, trygge gå…

"…til slutt vil jeg gjerne ha en klem". Lederen har fortsatt ordet, selvom assistansen er over, og jeg håper det er mulig å gi et lite vink, uten de store faktene.

En klem; et halvt minutts ren trygghet. Av de drøye tre timene framstår dette som det viktigste av alt. Fordi jeg ser hvor lite som skal til for å trøste et lite barn, og enda viktigere, fordi jeg forstår hvem "lederen er: Den nye, voksne Muldra som er i ferd med å heles.

Reisekløe og "brukergjenferd"

Glimt fra en indre dialog, mellom lille, lydige Muldra og eventyreren Muldra:

Eventyrern: Jeg vil ut!

Lille: Til butikken da eller?

Eventyrern: (sukker) Nei, ikke dit igjen. Jeg vil ut på ordentlig!

Lille: Ja vi kan jo gå oss en liten tur i nabolaget hvis det er det du vil?

Eventyrern: (slenger rastløst på håret og går rundt seg selv etpar ganger) Kan vi ikke dra litt lengre, for en gangs skyld? Vær så snill. Stikke til skogs og vase rundt på stiene der oppe. Bare tråkke rundt, slik som vi gjorde før.

Lille: Kan vi ikke vente til en dag vi har assistent, da?

Eventyrern: Hvorfor?

Lille: Det var da så fint igår. Den lange turen vi gikk sammen med hun ene langs den lange stien ved sjøen. Synes ikke du også det var fint?

Eventyrern: Joda, det var supertrivlig det, OG god trening. Men det er ikke det jeg vil nå.

Lille: (nølende) Hva…?

Eventyrern: Frihet, lille deg, FRIHET!  Jeg lengter etter friheten til å bevege meg dit jeg vil, når jeg vil, alene. Kjenne utforskertrangen dra meg ut på nye eventyr. Egentlig skulle jeg likt å dra LANGT ivei. Sette meg på toget og dra til en vilt fremmed plass, langt pokker i voll. men det tror jeg blir litt sterk kost for deg gitt.
Men å ta trikken opp i marka ville være en super begynnelse. La oss lytte til lyden av hjulene mot trikkeskinnene og kikke ut på omgivelsene og kjenne at nå er vi på vei et sted. Supe inn lyder og lukter i så store mengder at vi nesten går på trynet utafor stien av ren lykksalighet, eller blir så trollbundet av blåfargen i vannet at vi blir stående å ta bilder av den samme flekken i ti minutter, mens verden forsvinner rundt oss.
Kan du huske det? Eller er du plutselig blitt redd for å gå deg bort eller noe?

Lille: Nei, hva tar du meg for?

Eventyrern: Hva er det da, om jeg får spørre?

Lille: Kommunen… Vi har jo sagt til kommunen at vi trenger hjelp til ut å bevege oss. Selv du er jo med på det. Og nå vil du ut alene? Hva om de ikke vil gi oss den hjelpen mer fordi vi klarer oss selv?
Så klart husker jeg turene våre. Hvem ville ikke gjort det i vårt sted. Men da stakk vi fordi vi ikke hadde noe valg, fordi vi følte oss fanget der vi var og vi begge trengte litt luft under vingene for å ikke å fly på veggen.

Eventyrern: Men kjære deg da, lille, lydige jente. Du lever visst ennå med en fot og vel så det i "brukerland", du. Du glemmer at er vårt liv, DITT liv jeg prøver å leve. At en gjeng byråkrater prøver dele livet vårt inn i båsene "selvstendig" eller "avhengig", "kan klare selv" eller "hjelpetrengende", er verken din eller min feil.
Jeg vil vi skal leve livet slik vi vil ha det! At vi skal kunne glede oss over både frihet og selvstenidghet, alene og sammen med andre, og nyte stunder alene, ikke som en flukt, men en fantastisk måte å samle overskudd og livsmot.
Kom igjen, da, bli med ut på eventyr ikveld!

(La oss håpe det er eventyreren som vinner diskusjonen!)

Arbeid for kropp og sjel

Jeg har hatt lyst til å skrive om jobben min i stallen, LENGE nå. Ikke bare fordi det å få jobbe med dyr er en drøm som går i oppfyllelse etter mange herrens år, men også fordi den betyr mer for meg enn jeg kunne forestille meg. DET sier ikke så rent lite! Har også gjort meg noen tanker rundt dette med praktisk arbeid og mestring som jeg kanskje kommer litt inn på.

 

Fra en time med terapiridning. (Neida, jeg driver ikke bare og rir mens jeg er i stallen altså, men dette var det eneste bildet jeg fant som er tatt etter at jeg begynte å jobbe der.)

Erfaring, mestring, selvrespekt og trygghet kan vel oppsummere det hele veldig kort, men jeg har da tenkt å si litt mer enn det, kan dere skjønne. :-)

Trygghet er ofte grunnsteinen for at en ska lykkes, om det nå er i jobb eller andre ting, og det får jeg i rikelige mengder i stallen. Vel, så gjelder det nok dyra i større grad enn menneskene enda, men ett sted må man jo starte. Jobben med hestene i seg selv gjør meg rolig, og er det noe annet som gjør meg stressa eller jeg bare har en dårlig dag, kan jeg bare gå inn og kose med en av dem, og vips, så blir jeg rolig igjen :-) (høres det ut som jeg rosemaler? det er faktisk sant)

Mens mye av æren for at selve jobben har gått så bra, kan jeg legge på arbeidsgiveren min som driver stallen. Hun er ikke av dem som strør om seg med komplimenter. Heller ikke står hun og passer på hele tida, om du gjør det du skal. Men du vet fortsatt når du gjør en bra jobb. Jeg får noen ganger høre i en bisetning, kanskje til og med i andres påhør, at 'du gjør en så bra jobb her'. Først gjorde det meg flau og ubekvem, men da jeg merka hvor lite det ble hausa opp eller forventa at jeg skulle vise takknemlighet, da føltes d helt ok. Ja, jeg kan tilogmed finne på smile en anelse kry til meg selv når jeg er alene igjen. Jeg får også høre at den jobben jeg gjør er viktig. Hadde ikke jeg gjort den måtte hun ha gjort den senere, og viktige ting måtte prioriteres ned. Det er slik som betyr mye, for da føler jeg at jeg gjør en "ordentlig jobb", som er viktig, både for stallen og dyra!
Men den viktigste måten jeg får vite at jeg gjør noe riktig, er ved å bli vist ansvar. I starten ble jeg ikke sluppet av syne i arbeidet med hestene, men gradvis fikk jeg lov til mer alene. Det å bli vist den tilliten og ansvaret er for meg en mye større oppmuntring enn å få komplimenter tredd langt nedover ørene.

Så er det den biten som har overrasket meg mest, nemlig hvor bra det er for meg å drive med praktisk arbeid. Jeg kan dra på jobben med hodet breddfult av allverdens tumletanker og mer eller mindre modne følelser av negativ art, og allikevel få gjort et bra stykke arbeid. Tenk :D Noe helt annet enn å sitte på et kontor med et hode som både skal holde følelsene i sjakk OG gjøre en jobb i tillegg; det blir bare krasj…

Det er helt sprøtt hvor mye mestringsfølelse jeg får av praktisk arbeid, og hvor lett jeg lærer. Hvem skulle tro at språk- og boknerden Muldra skulle føle slik lykke – ja, jeg vil faktisk gå så langt som å kalle det nettopp lykke – av å mestre teknikken med å fli ut av spilltauene eller ta hodelaget på en kranglete hest? Men slik er det altså. Det fine midt oppi det hele er at jeg kan ta med meg de gode erfaringene fra gang til gang. HELE MEG husker det som en god opplevelse! For meg som omtrent bare har levd gjennom tankene og latt kropp og følelse gå fullstendig i glemmeboka, er dette noe ganske revolusjonerende. Det føles som om en del av meg, eller mange, som har vært savnet i mange år, faller på plass. På en måte føles det som jeg endelig får være barn, selvom jeg er over 25; samtidig som jeg har jobben til en voksen, og mestrer det.

Den samme erfaringen gjorde jeg meg forrige helg på familiens nybygde hytte, hvor jeg fikk den store gleden av hjelpe til å plante små trebarn, samt med å flytte torv på tomta. Tungt var det, men fy søren som jeg kosa meg mens jeg vasa rundt oppi myra :-) Avslutter derfor med et bilde eller to oppe fra hytta og arbeidet der.

 

 

Fra torvgraving ved hytta (bildet er noe retusjert, så ikke skyld på fotografen for uskarphet:) )

Tom

Jeg sitter hjemme en lørdagskveld, på verandaen. Hører fuglene synge – akkurat nå er det for det meste måker, men det har vært alla slags typer her de siste par timene – og det er fortsatt mildt nok til at det er behagelig å sitte her. Et sted jeg ofte føler både fred og lykke. Jeg skulle gjerne følt det nå. Følt på freden og stillheten, og på lyden i stillheten. slik som folka på naboverandaen og lyden av en ølboks som åpnes. Eller redsel for de samme naboene, for at jeg er synlig her jeg sitter. Eller for framtida, eller hva som helst, egentlig. Hvilken som helst følelse. Men jeg er tom.

'Jeg skulle gått ut', tenker jeg. Dratt til min gode venn og nabo og kursa i iphone-skills slik planen var. Hengt med gjengen av synsshemma gale mennesker jeg bedriver organisasjonsarbeid med, og ledd meg skakk av den speisa humoren deres på en eller annen pub, mens jeg samtidig smiler beroligende og gir meg selv en billedlig klapp på skuldra fordi jeg faktisk er med på det som skjer. Og mens vi snakker om organisasjonen min, så skulle jeg gjerne brettra opp ermene og begravd meg til øra i styrearbeid så jeg virkelig kunne kjenne jeg utgjorde en forskjell. Eller lese en murstein av ei intellektuell voksenbok så hjernen fikk litt fart på seg.

Det er så mye jeg skulle likt å gjøre for å fylle tida. All sunn fornuft tilsier at jeg burde dra mer ut for å leve livet. Fylle tida mi med pluss-opplevelser som kunne gi kilosvis med nytt overskudd. Slik føles det også, de gangene jeg faktisk drar ut. Jeg koser meg skvett ihjel ute blant folk, selv når jeg er på mitt stilleste. Jeg har ennå ikke sluttet å måpe over at jeg faktisk "er med", og det gjør meg så intenst lykkelig der og da…
Helt til jeg kommer hjem. Da er det som jeg sakte går i oppløsning på innsida. Brokker av glede blander seg med det andre. Omriss og skygger av noe som også er meg, men ikke føles som meg. Hva alt dette er vet jeg sannelig ikke. Alt flyter sammen og spres for alle vinder, i en lydløs kollaps ut i et fargeløst vakuum. Nei, ikke mørkt eller beksvart. Bare et tomrom fritt for farger og liv, som sakte, sakte tapper meg for krefter.
Hva med alt det andre jeg har lyst til da, det som handler mer om å bruke hodet enn å være sosial? Å jo, jeg skulle så gjerne. Men når det å sende en liten fillemail tar krefter som ei treningsøkt og et referat blir til et mentalt halvmaraton fordi hjernekapasiteten brukes på å holde skyggene på avstand, da orker man ikke så mye.

Altfor lett er det da å kjøre seg fast, i et spor som ikke fører noen vei. For balansen mellom å utfordre meg selv og alt jeg er redd for, og skjerme meg nok så jeg ikke går på trynet, er så hårfin at selv en proff linedanser ville slite med å holde seg på beina. Gradvis lukker jeg meg mer og mer inn i min egen boble, sammen med skyggene. Skyggene som ikke blir noe tydeligere av det, fordi jeg ikke tør se dem i øynene. Gamle minner, men også nye. Følelser, gode som vonde, som jeg ikke tør se nærmere på. Og fordi jeg aldri har lært dem å kjenne, har jeg heller ikke lært meg å arkivere de skikkelig.
Jeg savner å kunne skille gode minner fra dårlige, og arkivere de mindre påtrengende følelsene i en boks merket "forefallende, men haster ikke", så jeg fikk mer plass til å se på 'her og nå'-følelsene en for en og bli ferdig med dem. Så hadde jeg kanskje sluppet å miste meg selv i frykten for å overveldes.

De enete stedene jeg kan være meg selv fra topp til tå, fra kvernende tanker, helt ut i fingre og tær, er når jeg kan være i stallen, slik jeg har skrevet om her, eller når jeg f.eks. kan hjelpe mamma med å flytte torv på hytta. Godt, gammeldags kroppsarbeid er for øyeblikket det eneste som kan holde skyggene på avstand over tid.