mandag 25. juni 2012

Ansettelse handler ikke bare om meg

Ja så er det over for denne gang, da. Runden med å bestemme hvilke assistenter jeg skal tilsette. Vi har fått inn og gått gjennom en bråta søknader, og kalt inn et knippe av disse til intervju.

Å intervjue har vært en utfordring, og vi kan sikkert bli enda mye flinkere enn vi var. Men sant å si tør jeg påstå at det gikk mye bedre enn jeg trodde på forhånd. En ting er nå å sitte der og møte disse menneskene som alle vil ha jobben. Noen er stille og beskjedne mens andre er skravlete så det holder i lange baner. Å balansere "koseprat" og nøkterne spørsmål er en balansekunst jeg tror man bare må lære gjennom erfaring. For dette er jo ikke bare en ren hushjelp, men en person som blir involvert i livet mitt på mange områder. Kommunikasjon og kanskje noen felles interesser, er altså viktig.

Noe annet og enda viktigere, er om dette er en person som passer meg eller ikke. Kjemi, altså, og dermed straks mere personlig og umulig å vurdere gjennom søknad, cv og standardspørsmål. Akkurat dette med at jeg skal vurdere og plukke mine medarbeidere er vanskelig. For det er jo ingen av de jeg har snakket med som jeg har mislikt, og alle hadde sine gode egenskaper på hver sin måte. Å skulle si at 'jeg foretrekker deg fremfor deg', for å sette det litt på spissen, føles rett og slett ganske ekkelt. For jeg vil jo ikke avvise eller diskriminere noen, eller være fordomsfull. Men hvordan unngår jeg det, og er det i det hele tatt mulig å helgardere seg mot å MULIGENS kunne virke selektiv? Nei, jeg tror ikke det. Særilg når jeg bare skal ha to fast ansatte.

Dessuten har jeg begynt å tenke på at en god match ikke bare er viktig for meg, men for den som skal jobbe for meg også. Kanskje nettopp fordi jeg er ekstra følsom på dette med gode relasjoner. For det er nå en gang slik at jeg ikke er en spesielt selvsikker person, og da spesielt i samarbeid med andre mennesker. Kort sagt, er jeg med en person som er trygg på seg selv, smitter det over på meg, og omvendt. Samtidig vil en for fremadstormende person som kanskje ikke ser meg helt, få meg til å ville være perfekt selskap, eller her, arbeidsleder, og så tør jeg ikke vise meg sliten, stressa eller rett og slett ha en dårlig dag sammen med vedkommende. Da begynner jeg å spille skuespill, så godt at de færreste, og langt fra en fremmed assistent, vil skjønne hvor skoen trykker. Av erfaring vet jeg at slikt kan føre til store kommunikasjonsproblemer.

Så tenker jeg videre, at nettopp fordi jeg har slik selvinnsikt er det VIKTIG å ta hensyn til kjemien. For som arbeidsleder er det faktisk mitt ansvar at assistentene trives på jobb. Her er det ikke som da jeg fikk hjelp fra kommunen, at jeg bare kan la være å slippe dem inn, 'for de får da lønn uansett, og dessuten bedre tid til noen som trenger det mer enn meg'. Slik tenkte jeg den gang. Nei, her er det faktisk noen som har reist ens ærend ut i gokk for å assistere meg med det JEG ønsker, og selvom de får lønna si er det ikke akkurat særlig god folkeskikk å smelle døra i tryne på dem, direkte eller inndirekte. Heller ikke er det som med en støttekontakt som også er ansatt gjennom kommunen, hvor jeg bare kan maile kulturenheten og si at dette funker ikke, 'skaff meg en ny'. Nei, jeg skal følge arbeidslivets lover og regler, skrive og holde arbeidsplaner som er forpliktende både for dem og meg, og generelt sørge for at mine assistenter har en et givende arbeid.

Med det i bakhodet har jeg vel egentlig konkludert med at det ville være ganske dårlig å ansette en umoden, usikker lite selvstendig person, for så å "tvinge" vedkommende til å komme på jobb til en forvirra, tidvis utkjørt arbeidsleder som ikke har det klart hva hun vil gjøre. Med andre ord har det nok vært både rett og forsvarlig å lytte til både fornuften og magefølelsen, denne gangen.

Å flyte i midten av seg selv

Fortellingen om et dissosiert jobbintervju og følgene av det...

"Nå, hvordan synes du det gikk?" spør mitt moderlige opphav. Hun snakker om det foreløpig siste assistentintervjuet vi nettopp er ferdig med for denne gang (takk og lov!) og den unge jenta som akkurat gikk fra kafeen vi sitter på.

Hvordan det gikk? Jeg prver å kjenne etter. Søker etter tanken, fornemmelsen, magefølelsen. den som alltid, tro det eller ei, har vært der etter intervjuet. Men idag er det vanskelig, for idag har jeg spilt skuespill. Jeg har vært meg selv, men uten å være til stede. Latt den trygge Skuespillern ta over, mens mitt indre har vært som et tomt og stille rom hvor tankene sitter bak tykke fløyelsgardiner og hvisker seg imellom. Og nå skal jeg altså si hva jeg har tenkt og hva jeg følte, men tankene løper og gjemmer seg.

En engstelig, liten skapning prøver å trenge seg gjennom maska. Jeg kjenner det klør i kroppen etter å reise meg, løpe ut av kafeen og forsvinne i folkemylderet. Men jeg VIL jo si hvordan det var, for jeg ta en beslutning snart. "Ta deg sammen", kommanderer jeg innover, og presser av all makt, det lille, redde barnet ut i ingenting. Jeg presser, og jeg presser, og PRESSER… til det ikke er mer igjen av noe som helst. Ingen Skuespiller, ingen redde barn, ingen Muldra.

Jeg vet at jeg sitter på stolen. Jeg ser omgivelsene og vet jeg har vannglasset i hånda, selvom det føles alldeles vektløst. Jeg kjenner ansiktet lukke seg og vet at snart forsvinner ordene og talegaven. Så jeg fester blikket på den lille, gule tobleronebiten som tidenes hyggeligste kafebetjening har spandert til kaffen, men som jeg ikke har spist enda, og jeg tenker, at sjokolade bruker da å virke både oppkvikkende og beroligende på meg og de små på innsida. Tar en bit. Venter på den gode, jordnære velværefølelsen. Men hva er dette? Det er som sjokoladen svever vektløs, en halv millimeter over tungas ru overflate. Smaken er fremmed, selvom jeg vet den er som den skal. Jeg kynder meg å spise opp resten mens jeg prøver alt jeg kan å ignorere den vemmelige fornemmelsen.

Så går jeg ut i byen med uforrettet sak. Flyter avgårde som gikk jeg på vann. Stiv i bevegelsene som var jeg en zombie. Vinden, trafikken og menneskene, lyder og lukter presser meg inn mot husveggene der jeg driver formålsløst avgårde. Mens jeg leter febrilsk etter landemerker. Et sted det er trygt å sette anker…

Nå skal det sies at det gikk bra til slutt. Jeg fikk forankra meg i her og nå, og viktigst, beslutningen ble tatt. Så selvom jeg fortsatt føler meg som en lettere vektløs bunt med ståltrå, overlever jeg den tørnen her også :-)

mandag 11. juni 2012

Pelskokong

Det er sent. Det nærmer seg midnatt og jeg sitter ute på verandaen. Rundt meg lage jeg en kokong av myke, beroligende og søte saker som gjør meg trygg og glad. Det ene er det svarte pelspleddet mitt, det andre er lyden av en kjent og kjær lydbok fra mine tidligste barneår (spotify er i sannhet genalt!), jeg har en kopp kakao i hånda, og hva som er de søteste, mykeste og tryggeste midt oppi det hele, er vel ikke så vanskelig å gjette seg til. Riktig, mine to kjæreste små marsvin. :-) Gode hjelpemidler etter en smått opprivende dag.

Bilde av mine to skjønne marsvinjenter i innhegninga på verandan


Idag har det nemlig vært anntydning til indre opprør, etter et viktig møte. Vi var fire rundt bordet. To av oss fortalte og de to andre lyttet og spurte. Lytterne var fra arbeidsplassen min, som er kjent for sin takhøyde. En takhøyde jeg ville teste ved å fortelle om meg selv.
Og vi fortalte, jeg og behandleren min. Om fortiden. Slettes ikke mye, men ærlig og direkte nok til at det nådde fram, og om konsekvensene: et splittet selv. Vi snakket om nåtiden. Om alle lagene av bortgjemtheter som er i ferd med å sprette fram, med forskjellig alder og lynne. Om hvor vanskelig det er å gå på en voksen jobb og gjøre voksne ting når tanker og opfatninger tilhører en annen tid, og hva som kan gjøres for at jeg skal falle til ro. Tilslutt snakket vi om fremtiden og den nye arbeidspraksisen jeg planlegger og tok initiativ til selv, som jeg vil fortelle om når ting er mere klart. Men så mye kan jeg si, at det er en drøm som går i oppfyllelse! Planen fikk full støtte, og ballen er sendt videre til folk på jobben som kan skjemavelde bedre enn meg.
Alt i alt burde hele møtet føles som både en lettelse, en milepæl og en seier. Men slik var det umulig å se det etterpå. Jeg hadde stukket hull på noe som ville være i fred, og ut av hullet rant en flom av anklager. "Du skulle ikke sagt så mye"; "det var da aldri så ille"; "enn at du kan være så svak"; bruk tida di på noe skikkelig istedenfor"... Mens de gamle følelsene gjorde alt de kunne for å gjemme seg bak hverandre og skyve meg forans seg. Det var bare det, at jeg trengte å gjemme meg, jeg også.
Jeg prøvde gjøre alt etter boka. Dra til ei venninne istedenfor å gå hjem og i skjul. Gikk lange omveier på kryss og tvers hjem, istedenfor å ta bussen. Men ingenting hjalp noe særlig. Det indre opprøret ble bare sterkere og sterkere. Sinne, trass, redsel og motløshet rev til hver sin kant, og skammen over ikke å være glad for alt det fine som jo faktsk skjer. Nei, utsiktene til en rolig kveld så heller dystre ut.

Helt til jeg tillot meg å "leke barn", som det så slående heter i en av Anne-Cath Vestly sine bøker.

Krype sammen ute på verandaen, der det merkelig nok kan føles tryggere enn inne, med pelspleddet trukket over hodet som et telt.

Holde to små, varme dyrekropper mot halsen og kjenne en liten myk tunge på kinnet, eller bare sitte og glo lykksalig på det salatspisende paret i innhegninga.

Tilslutt, krype enda dypere inn i min mørke, lille hule med pc og hele sulamitten og fryde meg over Thorbjørn Egners' univers, nesten uten å sjemmes.

Den som fikk være barn i trygge omgivelser, strever nok med å fatte betydningen av et slikt pusterom. Den roen og tryggheten det fyller meg med, er som når den manglende puslespillbrikken faller på plass. Alt er bare ro og trygghet.

Nå kan jeg endelig sove!

mandag 4. juni 2012

Pust, din hypre idiot! En hyllest til friheten :-D

For andre gang siden jeg startet denne bloggen, må jeg beordre meg selv til å puste :P Men denne gangen av en helt annen grunn. Jeg sitter her og formelig hopper på stolen, og gliser det mest fjollete gliset dere kan forestille dere, hehe, når jeg ser hvilket potensiale de nærmeste dagene faktisk har!

For i ettermiddag har jeg brukt mine første tre timer offisiell bpa-tid på å forberede min hittil største sosiale sammenkomst i nyleiligheta. Tenk, jeg, som har det med å leve et MEGET tilbaketrukket liv, har invitert fem mer eller mindra crazy, men steinflotte jenter på taco- og filmkveld imorgen. Herregud, så sprøtt og så fint det føles! Og så digg å vite at jeg faktisk kan arrangere noe sånt en helt vanlig tirsdag, etter å ha kommet seint hjem fra jobb, uten å slite på meg to døgns akutt sovesyke i etterkant. Det bare fordi jeg får låne etpa øyne idag og på onsdag.

Onsdagen, ja… Mens jeg satt her og planla og skreiv facebook-meldinger (ja, til sånne sosiale ting er det nettstedet, tro det eller ei, faktisk nyttig) ble jeg påmint eksamenskonserten til ei venninne som jeg har så lyst å dra på. Noe sånt ville jeg sett på som uaktuelt før, men nå lar det seg faktisk gjøre! Fordi det er jeg som bestemmer hva jeg skal bruke bpa-tida mi til.

BPA, ja… Onsdag skal jeg ha første møte med en potensiellt fast assistent sammen med mit moderlige opphav. Som om ikke det var nok, har vi fått inn to henvendelser på stillingsannonsen min, og de ble lagt ut i ettermiddag. Ingen garanti for match såklart, men uansett er det litt speisa at det alt nå har kommet inn to henvendelser.

Syke tider, jeg begynner å innse at med litt planlegging og administrasjon vil jeg faktisk kunne være istand til å leve et friere liv enn jeg har sett for meg.

Akkurat nå tar friheten og muligheten pusten fra meg, men du dæven så godt det er! :-D

Bilde av en person som strekker armene i været under en fargerik himmel