For noen uker siden skrev jeg et meget bittert og til meg og være, ikke så veldig nyansert innlegg om NAV sin arbeidslinje og min vei til uføretrygd, her på bloggen. Noe jeg ikke angrer det minste på, for av og til trenger selv fødte diplomater og snillister å få ut litt gruff. Men nå vil jeg gjerne se på det hele fra et litt annet perspektiv.
I aviser, debattinnlegg og hos interessepolitiske organisasjoner er det stadig snakk om alle som ikke får bidra. Mennesker som av fysiske, psykiske og sosiale grunner faller utenfor det ordinære arbeidsmarkedet. Folk som gjerne vil, men kanskje ikke har alle forutsetninger for å være så effektive, produktive og superfleksible som den moderne arbeidstaker forventes å være. Noen av disse har egentlig full arbeidskapasitet og trenger "bare" litt tilrettelegging her og der, men sliter seg ut på å slåss med krunglete byråkratier som er mer til hinder enn til hjelp. Andre er ikke så heldige. Helse, kapasitet og problemer med å tilpasse seg A4-malen gjør at en faller utenfor. Men det er ikke det samme som å si at man ikke kan eller vil være en resurs.
Og hva vil det egentlig si å bidra? Det er et spørsmål jeg tenker mye på. Når vi snakker om å bidra ligger det som oftest under at man skal bidra til samfunnet ved å få lønn og betale skatt, og det er vel egentlig det vi alle ønsker, selvom vi kan være uenige om hvor mye og så videre. Dessverre har ikke alle forutsetninger for å klare det, selvom en så gjerne vil, og da er det lett å tro at nei vel, da kan jeg ikke være til nytte i det hele tatt, da. Men det som det snakkes lite om, er alle som gjør noe frivillig, innenfor organisasjoner eller som privatpersoner, og kanskje flere kunne gjort det samme. Problemet er bare at man har svært få rettigheter som ulønnet eller frivillig arbeidstaker., hvis man også har behov for tilrettelegging
Jeg vil nå vende tilbake til tida mi i stallen for en kort stund, selv om jeg har skrevvet om det til det kjedsommelige. For utenom min personlige utvikling og trygghet var det noe som var like viktig, nemlig det å få være til nytte. En dag i stallen gikk ikke uten at jeg fikk høre at 'dette er til utrolig god hjelp', eller 'hadde ikke du gjort det her nå, måtte jeg gjort det senere, og daville det kanskje ikke blitt gjort i dag'. Sjelden i så store ordelag, men det ble verdsatt, noe jeg både fikk høre og erfare. Dette ridesenteret er et enkeltmannsforetak, drevet av en dyktig person som brenner for jobben sin og som etter mitt syn har god menneskekunskap, men som må jobbe hardt for å få hjulene til å gå rundt. Men nettopp derfor skulle jeg mer enn gjerne jobbet der ulønnet. Hadde jeg "bare" slitt med psyken, disponert egen bil og hatt de riktige kunnskapene til å kunne gjøre nytte for meg uten at det gikk på sikkerheten løs, tror jeg det er lite som hadde stoppet meg i å dra opp dit for å jobbe noen timer i uka, frivillig. Men slikk er nå ikke en gang virkeligheten. Jeg er uerfaren, halvblind og vel så det, og jeg trenger både støtte til transport og bistand til opplæring og tilrettelegging. Men når jeg er uføør og ikke en gang krever å jobbe for lønn, bare et sted jeg føler meg trygg og virkelig ønsker å hjelpe til, virker det som det finnes få eller ingen rettigheter.
Så, hvor vil jeg egentlig med dette innlegget? Jo, jeg vil vel belyse at det faktisk finnes flere måter å bidra på, om man bbare gis muligheten, men at det finnes få virkemidler for å gjøre det mulig for allee å bidra. Det finnes ordningen funksjonsassistent, som skal kunne hjelpe fysisk funksjonshemmede med dee praktiske oppgaver en ikke får til selv som følge av funksjonshemmingen, men da må en stå i lønnet arbeid. Jeg har som synsheemmet rett på lese- og sekretærhjelp, men saken er den, at jeg knapt har overskudd til å sitte som vara i styret mitt akkurat nå, og at det verken handler om for mye lesing eller skriving. Selvfølgelig kan en prøve å søke om BPA til frivillig arbeid og samfunnsdeltakelse også, men da venter trolig nok en beinhard kamp mmot systemet, som mange ddessverre ikke har overskudd til å ta. Og hva med alle som faller utenfor kriteriene til disse ordningene, enten på grunnnn av rigid regelverk eller firkantede saksbehandlere?
Mitt ønske skulle vært at både politikere, NAV-ansatte og kommunebyråkrrater kunne tenke på hvert enkeltt menneske som en resurs. Også de som ikke hhar kapasitet til å ha ordinær jobb eller drive organisasjonsvirksomhet,men som ønsker å gjøre en innsats innenfor et omrråde de brenner for. Det burde finnes mulighet for tilrettelegging, også innnenfor ulønnet/frivillig arrbeid for den som trengerr det, enten det er snnakk om praktisk assistanse, ledsaging ellerr enkel fysisk tilrettelegging. Hva med for eksempel en eller flere støtteordninger som hadde som formål å stimulere til aktivitet blant uføre gjennom bruk av smmå, lokale aktører og frivillige organisasjoner? Det ville selvsagt være viktig å tilrettelegge for at folk fikk bidra innennfor områder som gir mestring og livskvalitet ut fra hver enkelts situasjon. Selvfølgelig mmåtte det finnes regler som forhindreet misbruk, det skjønner jeg også, mendet burde være mulig hviss man kunne se litt bredere på det enn man gjør idag.
For det er vel bare å se det i øynene: Noen av osss vil alltid ha behov for tilrettelegging i større eller mindre grad, og enkelte vil heller aldri klare å få en vanlig jobb. Men betyr det at vi skal stues vekkk og glemmes, at ikke har rett til å bidra på vår måte?
onsdag 26. november 2014
fredag 7. november 2014
Jeg måtte velge uføretrygd på grunn av arbeidslinjen til NAV. Nå vil politikerne "motivere" til lønnet arbeid
Jeg liker egentlig ikke å skrive innlegg som dette. Redd for å virke sytete og stakkarslig. Men nå som jeg konfronteres med våre kjære politikeres "gavepakke" til oss uføre, er det rett og slatt blitt litt for mange frustrasjoner oppå hverandre til at jeg klarer holde munn.
Hei, jeg er en av politikernes yndede syndebukker!
Hvis du traff meg på gata en dag ville du sikkert ikke tro jeg var en av dem. Jo, kanskje, hvis du er en av de som tror at det å gå med hvit stokk og ha 2% syn er det samme som å ha rett til uføretrygd, men helt ærlig tror jeg ikke det er så mange igjen som tenker slik. Det er hvertfall lov å håpe. Og hadde du hørt meg snakke på mitt mest sammfunnsengasjerte, hadde du kanskje forstått enda mindre av hvorfor jeg verken har jobbet, eller at min høyeste fullførte utdannelse er grunnskole. Eller kanskje er du alleredde i stuss, du som leser bloggen min? Vel, ting er ikke alltid slik en tror.
Over ti år med opp- og nedturer er gått siden jeg begynte å prøve komme meg ut i jobb eller utdanning. Hele veien med mer eller mindre støtte fra NAV og tilsvarende instanser siden jeg alt den gang hadde flere år bak meg i psykiatrien, på toppen av synsshemmingenn. Jeg prøvde skole, men det tok ikke lang tid før jeg gikk meg på en gedigen smell. Jeg gikk til flere behandlere med mer eller mindre (som oftest mindre) forståelse for min situasjon. Som min evne til å brenne meg ut av tilsynelatende ingenting, eller hvorfor jeg som hadde et så rolig ytre og var så flink med ord,ikke var i stand til å sette ord på min egenm smerte.
I flere år virret jeg rundt i et følelsesmessiig kaotisk ingenmannslandd, til jeg een dag fikk foten innafor på en videregående skole, på ei linje med tilrettelagt opplæring der forholdene var så trygge og fleksible at selv jeg ble sett og ivaretatt. Fra det første året med to timers skoledager to ganger i uka og "liksomundervisning", til det siste året der jeg faktisk klarte følge innholdet til hele to allmenfag på yrkesfagnivå, tok det tre år. Tre år der jeg fikk blomstre og bli trygg, og såvidt finne fotfeste. Men så, vips der var rettighetene mine brukt opp. At jeg skulle stå der mot slutten av mitt tredje skoleår og formelig verke etter å lære mer, hadde jeg ikke forutsetning for å vite før, og dermed måtte jeg slutte.
Jeg endte deretter opp i administrasjonen i en arbeidsmarkedsbedrift hvor jeg for det meste jobbet med kontoroppgaver og kreativ skriving. Det burde være midt i blinken, fikk jeg høree, og som den snille jenta jeg er, sa jeg meg selvsagt enig. Jeg måttte da bruke hodet til noe. Her var også takhøyde og fleksibilitet og jeg trivdes lenge godt. Ingen tvil om det. Allikevel var det noe fra første stund, noe som aldri stemte helt. Jeg kjempet alltid med en fform for indre utmattelse som jeg aldri turde vise eller fortelle om. Selv når jeg så ut til å sitte konsentrert og jobbe tida ut, var hode så fullt av bomull at tankene filtret seg i hverandre til en eneste stor floke. Kroppen var så vant med å være ansspent at jeg ikke merket hvor sliten jeg var før jeg kom hjem. På toppen kom alle de uuttalte forventningene og sosiale kodene som hører voksenlivet til som, samme hvor mye intellektet mitt forsto, ga sværrt lite mening. Ofte føltes det som jeg var på en annen planet, eller som jeg var et lite barn som fulgte de voksnes samtale uten å forstå det som ble sagt mellom linjenne. Slik hadde jeg det sstadig utenfor arbeidstida også, men det var når jeg sskulle være produktiv og "bruke hodet" at jeg for alvor kom til kort.
Prøv å forestille deg det selv, hvordan det er å stadig bruke energi somm du egentlig ikke har, på å iimøtegå forventningene runndt deg somm du egentlig ikke forstår. Og samme hvor mye du er positiv og smmiler, samme hvor mye du tar deg sammen, bblir det ikke bedre.
Det gikk en tid, og flere viktige forandringer skjedde i livet mitt. Den viktigste var at jeg kjøpte meg egen leilighhet og fikk brukerstyrt personlig assistent. Det ga meg en helt ny kontroll på livet og tvang meg til å sette mine egne behov i sentrum. Samtidig gikk jeg i behandling, lærte om senskader etter langvarige krenkelser i barndommen og fikk en sstørre forståelse for hvorfor jeg er som jeg er. At min evne til å ta meg sammen, var et gammelt forsvar for å overleve, og utmattelsen og de forvirrede følelsene bunnet i mange lag med fortrengte følelser. Jeg forsto at det jeg trengte nå, var tid og rom til å få livet på rett kjøl igjen, bli kjent med egen forhistorie og hvem jeg egentlig er. Da kunne jeg ikke fortsette med en jobb somtok mer enn den ga, bare for å væree flink pike.
Derfor valgte jeg å følge en drøm jeg egentlig hadde hatt i mange år, men som jeg var for pliktoppfyllende til å gjøre noe med: Jeg fikk meg praksis på et ridesenter. Å begynne å jobbe i stallen var for meg noe av det beste som har skjedd. Det var som å komme til en ny verden der brikkene sakte, men sikkert falt på plass inni meg. Vel hadde jeg mine dager med angst og lite energi enda, men så fort jeg kom inn til hestene - disse store dyrene som er så evig mye tryggere enn mennesker - var det som jeg ble en ny person. Tryggere, mer opplagt, helere. Jeg hadde noen få mennesker å forholde meg til og en arbeidsleder som ga meg ansvar utfra mine ferdigheter og hennes tillit til meg. Det å gradvis bli vist mer og mer tillit ettersom dagene gikk, var mye mer forståelig enn ros, og dermed også mye mer motiverende. Det manuelle arbeidet passet meg også svært godt. Resultatene etter en god jobb så jeg der og da, og mmine egne fremskritt sanset jeg med hhele kroppen, enten det gjaldt arbeidsteknikker elller kommunikasjonen med hestene. For første gang opplevde jeg mestring med HELEE MEG, uten å behøve å analysere meg frem til det, og jeg kunne gjøre en nyttig jobb med god flyt, både på gode og dårlige dager. Dessuten var det godt å ta seg ut fysisk.
T
Jeg fikk et halvt år. Et halvt år med mestring, fremgang, økt arbeidskapasitet og bedre helse. Et halvt år der det sosiale livet tok seg opp fordi jeg faktisk hadde overskudd etter endt arbeidsdag. Og ikke minst, fordi jeg føltte meg trygg nok på meg selv, såvidt, turte jeg å hoppe i det og bli varamedlem i regionsstyret til Norges Blindeforbunds Ungdom i Midt-Norge. Alt dette fordi jeg fikk jobbe i et miljø der jeg kunne lære, mestre og fungere på det nivået jeg til en hver tid var. Et halvt år.
Men såkom NAV. "Når tror du at du er i stand til å få lønnet arbeid? Om hvor mange måneder?", spurte de. Jeg husker den enda, følelsen av å miste fotfestet den dagen. Måneder?! Jeg hadde Såvidt jobbet i stallen et halvt år, og var i mitt stille sinn mektig stolt av meg selv og av hvor fort jeg hadde blitt trygg der. Jeg som minst brukte å trenge et år før jeg var kommet så langt andre steder. Jeg så større fremgang enn på mange år, og hvor mye ville ikke da skje om jeg fikk fortsette i stallen et år eller to til? Det fikk jeg aldri svar på, for nå som jeg hadde surret bort så mange år av skattebetaleernes penger på å pprøve og feile uten å kommme noen vei (ja, slik føltes det) og fordi arbeidslinjen til NAV forlangte progresjon, var saksbehandleren min nødt til å øke presset. Var det noen som helst mulighet for at jeg kunne få lønn for jobben der jeg var i praksis,, spurte de. Nei, det hadde de ikke midler til. Tvert om, på grunn av den bittelille synsresten min i kombinasjon med lite erfaring i håndtering av hest, trengte de økonomisk drahjelp for å kunne ha meg der og gi meg et godt og forsvarlig tilbud. Men kunne ikke tiden i stallen bli sett på som et ledd i rehabiliteringen av min psykiske helse, spurte så jeg. Nei, dessverre. Skal tiltak bli godkjent som rehabilitering må det være mer målrettet enn som så; mål som økt trygghet, selvfølelse og større selvstendighet er ikke konkret nok. Enten behandling av spesifikke diagnoser og plager som var til hinder i arbeidslivet, eller konkrete aktiviteter som fører frem mot lønnet arbeid.
Men si meg så, hvordan behandle skader som er påført en gjennom heele ens bandom,illøpet av noen få måneder, når en såvidt har begynt å jobbe på den veien som faktisk fører frem? Dette handler ikke om å trene seg opp etter en enkelt skade eller belastende livshendelse. Det handlerom å bygge en helt ny indre grunnmur. Fordi den som alt eksisterer er fundert på særdeles utrygg grunn, og bare gjennom selvinnsikt og gjentatte gode erfaringer i trygge relasjoner kan det skje en bedring. Men gode relasjoner vokser ikke på trær, og opplevd trygghet kan verken måles i tid eller arbeidsevne./
Jeg har ikke tenkt å si så mye om tiden etter at jeg måtte slutte i stallen, selvom det kunne ha fylt side opp og side ned med deprimerende lesning. Men en ting gjør imidlertid at jeg kan se på den med en viss stolthet: at jeg tok fatt på et ti ukers program med intensiv traumebehandling. Og ja, NAV godkjente faktisk dette som tiltak. Kanskje i håp om at jeg på magisk vis skulle bli frisk og klare å jobbe? Saken var bare den, at de ti ukene var tøffere og gjorde mer med meg enn ti år med annen terapi. De råkket sant å si ved noe fundamentalt i mitt syn på både meg selv og andre, mens nygamle følelser jeg ikke kjente til begynt å boble nærmere overflaten enn noensinne.
Til tross for dette, gikk det knapt en måned fra behandlingsslutt til jeg igjen satt på et knøttlite besøksrom hos NAV, for å tenke framover som det så fint heter. Hvordan så jeg på lønnet arbeid nå? Nå var det nemlig på tide å sette inn støtet og virkelig satse på jobb, skulle jeg beholde arbeidsavklaringsppengene. Høyden ett, til nøds to år kunne jeg få, før det ble forventet å ha lønnet arbeid. Tid som måtte brukes mer effektivt enn som så var budskapet; såpass kunne jeg lese mellom linjene. Hvis ikke var det jo alltids muligheten for å søke ufør. Vel, resultatet ga seg vel egentlig selv. Batteriene mine var flate. Jeg hadde mer enn nok med å lære meg å leve med meg selv.. Jeg skal spare dere for prosessene som fulgte, for dere vetjo alle hvilken beslutnning jeg måtte ta. Men såpass kan jeg si, at det er den tyngste beslutningen jeg hittil har tatt og sannsynligvis kommer til å ta i hele mitt liv.
Dette innlegget går snart mot sin slutt. Bra, tenker du kanskje. Nå har hun sannelig klagd nok over sjebnen sin. Burde hun ikke være takknemlig for at det tross alt finnes slike velferdsordninger, og heller se på det som en lettelse ikke lenger å være belemret med NAV sine stoppeklokkeregimer? Jo, jeg burde sikkert det, og det er det jeg prøver fortelle meg selv også på de gode dagene mine når jeg har overskudd til å tenke konstruktivt og fornuftig. Men det er sannelig ikke så lett når følelsen av å være gitt opp av samfunnet er den følelsen som dominerer dagene. Når da i tillegg media og pollitikere fremstiller det som at uføre enten egentlig kan jobbe, men ikke gidder, eller snnakker om den sørgelige statistikken blant unge funksjonshemmede som egentlig har full arbeidsevne, men ikke får jobb, føler jeg meg som et enda større utskudd. Selvom jeg vet at jeg ikke er den eneste som har det slik. altfor lett er det da å grave seg ned i bitterhetens fallgruver og bli der.
Men under all skammen og bitterheten, dirrer jeg egentlig av noe som kan kalles en ytterst rasjonell og velfundert harme. Over samfunnet som hyller de perfekte og produktive og rakker ned på de som avviker fra A4-livet. Det at en sliter med helsa og ikke klarer holde tritt med samfunnets krav, burde ikke bety det samme som at en forventes å bære en slags kollektiv skam over være annenrangs, men slik føles det. Jeg blir sint på politikere som brisker seg med den samme retorikken som "folk flest", og samtidig skaper en så tøff og resultatorientert arbeidslinje at mennesker med sammensatte behov verken får nok tid eller riktige tiltak og dermed tvinges over på varige trygdeytelser. Nå vil de i tillegg kutte i barnetillegg og minske fradraget hos de som har lån. Takk og lov for at jeg hvertfall ikke har vært så dum å bli mor. Det som imidlertid gjør meg mest forbanna er alle byråkratene, som bare ser oss som brukere og ikke mennesker, og der er de i kommunal sektor enda større syndere.
Alle bør ha rett til noe fornuftig å fylle dagene med, sier politikerne. Hva mener de egentlig med det? På meg virker det som det viktigste er å få folk ut i ORDINÆRT LØNNET arbeid, men de som ikke får til det, er det ikke så farlig med. Vi kan godt tilbys plass i dagsenter eller vernede virksomheter godkjent av det offentlige, lite tilpasset våre ønsker, og gjerne flyttes rundt på når det passer den kommunale pengesekken. I min naivitet trodde jeg at når jeg selv ga uttrykk for egne behov og faktisk hadde gjort en innsats for å finnne en jobb jeg ønskett og enda viktigere, hvor de faktisk ønsker å ha meg der, , ville jeg bli møtt med oppmuntring og forsøk på å finne løsninger. Særlig etter at jeg ble ufør og ikke lenger var bundet av arbeidslinja. Men nei. Når jeg i min frekkhet foreslår noe selv, er det ssom å stange hodet i en vegg av regler og tåkeprat, spesielt reservert for brysomme, kravstore brukere.
Akkurat nå blåser jeg i om jeg har en lønnet jobb eller ei, og jeg har avfunnet meg med at det kan ta lang tid før jeg har en ordinær jobb i sikte. Men jeg vil gjerne bidra. Gjøre noe som utgjør en forskjell, men som også gir meg livskvalitet og overskudd. Men det tror jeg ikke jeg finner på et dagsenter.
Ikke en dag går uten at jeg lengter tilbake til det gode fysiske arbeidet og samværet med folk og dyr i stallen. La oss håpe at jeg møter noen med åpent sinn i systemet snart, før selv jeg, personifiseringen av stahet ,mister motet av byråkratiets makt... Det begynner å haste!
En liten kommentar helt til slutt, som jeg glemte å føye til i går: Det kan se ut som jeg gjennom dette innlegget ønsker å gi den stakkars saksbehandleren minall den pepper han kan få, men det er altså ikke tilfellet. De jeg er sint på er systemet i seg selv, både i Nav og kommunal forvaltning. Saks behandle min, han ser faktisk ebgrensningene i sitt eget system, og den største "feilen" han gjør er vel å ikke tørre stå opp mot ledelsen, og det klarer jeg ikke akkurat klandre han for… men det betyr ikke at han ikke burde gjøre det :-)
Hei, jeg er en av politikernes yndede syndebukker!
Hvis du traff meg på gata en dag ville du sikkert ikke tro jeg var en av dem. Jo, kanskje, hvis du er en av de som tror at det å gå med hvit stokk og ha 2% syn er det samme som å ha rett til uføretrygd, men helt ærlig tror jeg ikke det er så mange igjen som tenker slik. Det er hvertfall lov å håpe. Og hadde du hørt meg snakke på mitt mest sammfunnsengasjerte, hadde du kanskje forstått enda mindre av hvorfor jeg verken har jobbet, eller at min høyeste fullførte utdannelse er grunnskole. Eller kanskje er du alleredde i stuss, du som leser bloggen min? Vel, ting er ikke alltid slik en tror.
Fra kaos til trygghet
Over ti år med opp- og nedturer er gått siden jeg begynte å prøve komme meg ut i jobb eller utdanning. Hele veien med mer eller mindre støtte fra NAV og tilsvarende instanser siden jeg alt den gang hadde flere år bak meg i psykiatrien, på toppen av synsshemmingenn. Jeg prøvde skole, men det tok ikke lang tid før jeg gikk meg på en gedigen smell. Jeg gikk til flere behandlere med mer eller mindre (som oftest mindre) forståelse for min situasjon. Som min evne til å brenne meg ut av tilsynelatende ingenting, eller hvorfor jeg som hadde et så rolig ytre og var så flink med ord,ikke var i stand til å sette ord på min egenm smerte.
I flere år virret jeg rundt i et følelsesmessiig kaotisk ingenmannslandd, til jeg een dag fikk foten innafor på en videregående skole, på ei linje med tilrettelagt opplæring der forholdene var så trygge og fleksible at selv jeg ble sett og ivaretatt. Fra det første året med to timers skoledager to ganger i uka og "liksomundervisning", til det siste året der jeg faktisk klarte følge innholdet til hele to allmenfag på yrkesfagnivå, tok det tre år. Tre år der jeg fikk blomstre og bli trygg, og såvidt finne fotfeste. Men så, vips der var rettighetene mine brukt opp. At jeg skulle stå der mot slutten av mitt tredje skoleår og formelig verke etter å lære mer, hadde jeg ikke forutsetning for å vite før, og dermed måtte jeg slutte.
Flink pike
Jeg endte deretter opp i administrasjonen i en arbeidsmarkedsbedrift hvor jeg for det meste jobbet med kontoroppgaver og kreativ skriving. Det burde være midt i blinken, fikk jeg høree, og som den snille jenta jeg er, sa jeg meg selvsagt enig. Jeg måttte da bruke hodet til noe. Her var også takhøyde og fleksibilitet og jeg trivdes lenge godt. Ingen tvil om det. Allikevel var det noe fra første stund, noe som aldri stemte helt. Jeg kjempet alltid med en fform for indre utmattelse som jeg aldri turde vise eller fortelle om. Selv når jeg så ut til å sitte konsentrert og jobbe tida ut, var hode så fullt av bomull at tankene filtret seg i hverandre til en eneste stor floke. Kroppen var så vant med å være ansspent at jeg ikke merket hvor sliten jeg var før jeg kom hjem. På toppen kom alle de uuttalte forventningene og sosiale kodene som hører voksenlivet til som, samme hvor mye intellektet mitt forsto, ga sværrt lite mening. Ofte føltes det som jeg var på en annen planet, eller som jeg var et lite barn som fulgte de voksnes samtale uten å forstå det som ble sagt mellom linjenne. Slik hadde jeg det sstadig utenfor arbeidstida også, men det var når jeg sskulle være produktiv og "bruke hodet" at jeg for alvor kom til kort.
Prøv å forestille deg det selv, hvordan det er å stadig bruke energi somm du egentlig ikke har, på å iimøtegå forventningene runndt deg somm du egentlig ikke forstår. Og samme hvor mye du er positiv og smmiler, samme hvor mye du tar deg sammen, bblir det ikke bedre.
Ny start
Det gikk en tid, og flere viktige forandringer skjedde i livet mitt. Den viktigste var at jeg kjøpte meg egen leilighhet og fikk brukerstyrt personlig assistent. Det ga meg en helt ny kontroll på livet og tvang meg til å sette mine egne behov i sentrum. Samtidig gikk jeg i behandling, lærte om senskader etter langvarige krenkelser i barndommen og fikk en sstørre forståelse for hvorfor jeg er som jeg er. At min evne til å ta meg sammen, var et gammelt forsvar for å overleve, og utmattelsen og de forvirrede følelsene bunnet i mange lag med fortrengte følelser. Jeg forsto at det jeg trengte nå, var tid og rom til å få livet på rett kjøl igjen, bli kjent med egen forhistorie og hvem jeg egentlig er. Da kunne jeg ikke fortsette med en jobb somtok mer enn den ga, bare for å væree flink pike.
Derfor valgte jeg å følge en drøm jeg egentlig hadde hatt i mange år, men som jeg var for pliktoppfyllende til å gjøre noe med: Jeg fikk meg praksis på et ridesenter. Å begynne å jobbe i stallen var for meg noe av det beste som har skjedd. Det var som å komme til en ny verden der brikkene sakte, men sikkert falt på plass inni meg. Vel hadde jeg mine dager med angst og lite energi enda, men så fort jeg kom inn til hestene - disse store dyrene som er så evig mye tryggere enn mennesker - var det som jeg ble en ny person. Tryggere, mer opplagt, helere. Jeg hadde noen få mennesker å forholde meg til og en arbeidsleder som ga meg ansvar utfra mine ferdigheter og hennes tillit til meg. Det å gradvis bli vist mer og mer tillit ettersom dagene gikk, var mye mer forståelig enn ros, og dermed også mye mer motiverende. Det manuelle arbeidet passet meg også svært godt. Resultatene etter en god jobb så jeg der og da, og mmine egne fremskritt sanset jeg med hhele kroppen, enten det gjaldt arbeidsteknikker elller kommunikasjonen med hestene. For første gang opplevde jeg mestring med HELEE MEG, uten å behøve å analysere meg frem til det, og jeg kunne gjøre en nyttig jobb med god flyt, både på gode og dårlige dager. Dessuten var det godt å ta seg ut fysisk.
T
Kniven på strupen
Jeg fikk et halvt år. Et halvt år med mestring, fremgang, økt arbeidskapasitet og bedre helse. Et halvt år der det sosiale livet tok seg opp fordi jeg faktisk hadde overskudd etter endt arbeidsdag. Og ikke minst, fordi jeg føltte meg trygg nok på meg selv, såvidt, turte jeg å hoppe i det og bli varamedlem i regionsstyret til Norges Blindeforbunds Ungdom i Midt-Norge. Alt dette fordi jeg fikk jobbe i et miljø der jeg kunne lære, mestre og fungere på det nivået jeg til en hver tid var. Et halvt år.
Men såkom NAV. "Når tror du at du er i stand til å få lønnet arbeid? Om hvor mange måneder?", spurte de. Jeg husker den enda, følelsen av å miste fotfestet den dagen. Måneder?! Jeg hadde Såvidt jobbet i stallen et halvt år, og var i mitt stille sinn mektig stolt av meg selv og av hvor fort jeg hadde blitt trygg der. Jeg som minst brukte å trenge et år før jeg var kommet så langt andre steder. Jeg så større fremgang enn på mange år, og hvor mye ville ikke da skje om jeg fikk fortsette i stallen et år eller to til? Det fikk jeg aldri svar på, for nå som jeg hadde surret bort så mange år av skattebetaleernes penger på å pprøve og feile uten å kommme noen vei (ja, slik føltes det) og fordi arbeidslinjen til NAV forlangte progresjon, var saksbehandleren min nødt til å øke presset. Var det noen som helst mulighet for at jeg kunne få lønn for jobben der jeg var i praksis,, spurte de. Nei, det hadde de ikke midler til. Tvert om, på grunn av den bittelille synsresten min i kombinasjon med lite erfaring i håndtering av hest, trengte de økonomisk drahjelp for å kunne ha meg der og gi meg et godt og forsvarlig tilbud. Men kunne ikke tiden i stallen bli sett på som et ledd i rehabiliteringen av min psykiske helse, spurte så jeg. Nei, dessverre. Skal tiltak bli godkjent som rehabilitering må det være mer målrettet enn som så; mål som økt trygghet, selvfølelse og større selvstendighet er ikke konkret nok. Enten behandling av spesifikke diagnoser og plager som var til hinder i arbeidslivet, eller konkrete aktiviteter som fører frem mot lønnet arbeid.
Men si meg så, hvordan behandle skader som er påført en gjennom heele ens bandom,illøpet av noen få måneder, når en såvidt har begynt å jobbe på den veien som faktisk fører frem? Dette handler ikke om å trene seg opp etter en enkelt skade eller belastende livshendelse. Det handlerom å bygge en helt ny indre grunnmur. Fordi den som alt eksisterer er fundert på særdeles utrygg grunn, og bare gjennom selvinnsikt og gjentatte gode erfaringer i trygge relasjoner kan det skje en bedring. Men gode relasjoner vokser ikke på trær, og opplevd trygghet kan verken måles i tid eller arbeidsevne./
Selvinnsikt og nederlag
Jeg har ikke tenkt å si så mye om tiden etter at jeg måtte slutte i stallen, selvom det kunne ha fylt side opp og side ned med deprimerende lesning. Men en ting gjør imidlertid at jeg kan se på den med en viss stolthet: at jeg tok fatt på et ti ukers program med intensiv traumebehandling. Og ja, NAV godkjente faktisk dette som tiltak. Kanskje i håp om at jeg på magisk vis skulle bli frisk og klare å jobbe? Saken var bare den, at de ti ukene var tøffere og gjorde mer med meg enn ti år med annen terapi. De råkket sant å si ved noe fundamentalt i mitt syn på både meg selv og andre, mens nygamle følelser jeg ikke kjente til begynt å boble nærmere overflaten enn noensinne.
Til tross for dette, gikk det knapt en måned fra behandlingsslutt til jeg igjen satt på et knøttlite besøksrom hos NAV, for å tenke framover som det så fint heter. Hvordan så jeg på lønnet arbeid nå? Nå var det nemlig på tide å sette inn støtet og virkelig satse på jobb, skulle jeg beholde arbeidsavklaringsppengene. Høyden ett, til nøds to år kunne jeg få, før det ble forventet å ha lønnet arbeid. Tid som måtte brukes mer effektivt enn som så var budskapet; såpass kunne jeg lese mellom linjene. Hvis ikke var det jo alltids muligheten for å søke ufør. Vel, resultatet ga seg vel egentlig selv. Batteriene mine var flate. Jeg hadde mer enn nok med å lære meg å leve med meg selv.. Jeg skal spare dere for prosessene som fulgte, for dere vetjo alle hvilken beslutnning jeg måtte ta. Men såpass kan jeg si, at det er den tyngste beslutningen jeg hittil har tatt og sannsynligvis kommer til å ta i hele mitt liv.
Dette innlegget går snart mot sin slutt. Bra, tenker du kanskje. Nå har hun sannelig klagd nok over sjebnen sin. Burde hun ikke være takknemlig for at det tross alt finnes slike velferdsordninger, og heller se på det som en lettelse ikke lenger å være belemret med NAV sine stoppeklokkeregimer? Jo, jeg burde sikkert det, og det er det jeg prøver fortelle meg selv også på de gode dagene mine når jeg har overskudd til å tenke konstruktivt og fornuftig. Men det er sannelig ikke så lett når følelsen av å være gitt opp av samfunnet er den følelsen som dominerer dagene. Når da i tillegg media og pollitikere fremstiller det som at uføre enten egentlig kan jobbe, men ikke gidder, eller snnakker om den sørgelige statistikken blant unge funksjonshemmede som egentlig har full arbeidsevne, men ikke får jobb, føler jeg meg som et enda større utskudd. Selvom jeg vet at jeg ikke er den eneste som har det slik. altfor lett er det da å grave seg ned i bitterhetens fallgruver og bli der.
Men under all skammen og bitterheten, dirrer jeg egentlig av noe som kan kalles en ytterst rasjonell og velfundert harme. Over samfunnet som hyller de perfekte og produktive og rakker ned på de som avviker fra A4-livet. Det at en sliter med helsa og ikke klarer holde tritt med samfunnets krav, burde ikke bety det samme som at en forventes å bære en slags kollektiv skam over være annenrangs, men slik føles det. Jeg blir sint på politikere som brisker seg med den samme retorikken som "folk flest", og samtidig skaper en så tøff og resultatorientert arbeidslinje at mennesker med sammensatte behov verken får nok tid eller riktige tiltak og dermed tvinges over på varige trygdeytelser. Nå vil de i tillegg kutte i barnetillegg og minske fradraget hos de som har lån. Takk og lov for at jeg hvertfall ikke har vært så dum å bli mor. Det som imidlertid gjør meg mest forbanna er alle byråkratene, som bare ser oss som brukere og ikke mennesker, og der er de i kommunal sektor enda større syndere.
Alle bør ha rett til noe fornuftig å fylle dagene med, sier politikerne. Hva mener de egentlig med det? På meg virker det som det viktigste er å få folk ut i ORDINÆRT LØNNET arbeid, men de som ikke får til det, er det ikke så farlig med. Vi kan godt tilbys plass i dagsenter eller vernede virksomheter godkjent av det offentlige, lite tilpasset våre ønsker, og gjerne flyttes rundt på når det passer den kommunale pengesekken. I min naivitet trodde jeg at når jeg selv ga uttrykk for egne behov og faktisk hadde gjort en innsats for å finnne en jobb jeg ønskett og enda viktigere, hvor de faktisk ønsker å ha meg der, , ville jeg bli møtt med oppmuntring og forsøk på å finne løsninger. Særlig etter at jeg ble ufør og ikke lenger var bundet av arbeidslinja. Men nei. Når jeg i min frekkhet foreslår noe selv, er det ssom å stange hodet i en vegg av regler og tåkeprat, spesielt reservert for brysomme, kravstore brukere.
Akkurat nå blåser jeg i om jeg har en lønnet jobb eller ei, og jeg har avfunnet meg med at det kan ta lang tid før jeg har en ordinær jobb i sikte. Men jeg vil gjerne bidra. Gjøre noe som utgjør en forskjell, men som også gir meg livskvalitet og overskudd. Men det tror jeg ikke jeg finner på et dagsenter.
Ikke en dag går uten at jeg lengter tilbake til det gode fysiske arbeidet og samværet med folk og dyr i stallen. La oss håpe at jeg møter noen med åpent sinn i systemet snart, før selv jeg, personifiseringen av stahet ,mister motet av byråkratiets makt... Det begynner å haste!
En liten kommentar helt til slutt, som jeg glemte å føye til i går: Det kan se ut som jeg gjennom dette innlegget ønsker å gi den stakkars saksbehandleren minall den pepper han kan få, men det er altså ikke tilfellet. De jeg er sint på er systemet i seg selv, både i Nav og kommunal forvaltning. Saks behandle min, han ser faktisk ebgrensningene i sitt eget system, og den største "feilen" han gjør er vel å ikke tørre stå opp mot ledelsen, og det klarer jeg ikke akkurat klandre han for… men det betyr ikke at han ikke burde gjøre det :-)
lørdag 1. november 2014
Å møte seg selv i døra...
...er noe alle gjør innimellom, men enkelte av oss gjør det kkanskje enda mer og enda oftere.
Jeg har ikke blogget så mye i det siste, for det er mye som skjer for tida. På innsida, altså, ikke så mye der ute i verden, sett med normalitetens blikk. Men inni meg er det bevegelse. Så altfor mye også. Jeg er mer til stede i meg selv, får jeg høre igjen og igjen, og ofte er det noe positivt ladet, også for meg. Som at jeg ofte føler meg så mye mer levende nå enn før. De to ukene jeg var på New Zealand nylig, for eksempel, som fremstår som en lang rekke lys levende minner, full av opplevelser for alle sanser, i steden for ei drømmeaktig tåke eller en reisseberetning jeg har sett påå TV. Denne nye måten å væære til stede på kan jeg virkkelig like! Men det er den lyse siden av det hele. Den andre siden, den dunkle og forvirrende, er det ikke så mange som ser.
"Mer til stede i meg selv", sier folk. Men hvem er egentlig meg selv? Hvem er jeg til stede i? Ikke misforstå, jeg vet hvem jeg er. At jeg heter Muldra og beveger meg skremmende fort i ut av tjueåra er jeg smertelig klar over. Det er hun jeg er utad, og inned, forsåvidt. Problemet er ofte at det som lever på innsida av meg, ikke ser verden på samme måte.
Plutselig kan jeg se verden med et barns blikk. Jeg kjenner på de samme behovene og følelsene som en femåring, tiåring eller tenåring. Tankene likner et barns og jeg ser på mennesker og relasjoner slik et barn gjør. Hvertfall slik jeg gjorde da jeg var liten. Noen kaller det delpersonligheter, andre barnefølelser, men den beskrivelsen jeg synes treffer best er "å leve med forskjellige verdner inni seg", som det står om i en knakende god artikkel, skrevet av Arne Blindheim for RVTS Vest.
Jeg føler selv at denne beskrivelsen treffer bedre enn å snakke om følelsesdeler eller delpersonligheter. En ting er at i mitt tilfelle har ikke delene tatt form som enkeltidentiteter med navn og alder som hos mange, selvom jeg har gitt de forskjellige, ok, delene, en form for "arbeidsnavn" for lettere å kunne skille de fra hverandre, både for meg selv og for andre. Jeg kan ofte anslå ca alder, men aldri eksakt. Dette kan henge sammen med at mine traumer ikke er av en så voldsom eller ekstrem karakter. Eller sagt på en annen måte, så var skillet mellom det som var traumatisk og "normalt", så utvisket og forvrengt etter mange år med krenkelser og manipulasjon i barndommmen, at grensene mellom disse delene og hva som tilhører nåtida, er like difust og forvirrende idag, som virkeligheten var ffor over tjue år siden.
Den andre grunnen til at jeg liker beskrivelsen med verdener, er at dette handler om så mye mer enn identitet. Det handler om hvordan jeg oppfatter virkeligheten. Om mennesker er trygge eller skumle, om nærhet er godt eller farlig. Men også slike små ting som at min evne til å forstå ironi eller andre sosiale koder plutselig kan endre seg, eller at jeg midt i en grippende roman, plutselig ikke klarer å relatere meg til innholde og det enestee som når inn til det forvirrede hodet mitt er Anne-Cath Vestly eller Astrid Linngren. Dette er bare et lite knippe av eksempler på små ting som kan forandre seg og kanskje virke bagatellmessig på andre, men som dypest sett handler om at jeg har opplevd saker og ting i barndommen som har vært så skremmende, overveldende og uforståelige at minnene er gjemt bort, langt inne i meg et sted, sammen med tanker og følelser.
Disse forandringene ser du sannsynligvis ikke. Ja, selv de som kjenner meg veldig godt ser sjelden når jeg er i en annen tid. For utad holder jeg maska og er den voksne Muldra som kikker inn på den kaotiskee følelsesverdenenn med et distannsert blikk. I mange år holdt jeg til og med de indre barnas virkelighet på avstand, så mye at jeg mistet kontakt med så å si alle følelser. Og når jeg innimellom ikke mestret eller hadde problemer med å forstå verden rundt meg, ja da var jeg bare lat, tenkte jeg.
Det var den gang. Nå, etter en lang og krunglete vei er jeg et helt annet sted. Jeg lever mere her og nå enn noen gang. Problemet er at her og nå også inneholder følelsene fra den gang da, og det blir fler og fler av dem. Følelser jeg kjenner er fra en annen tid, men som blir en del av virkeligheten min her og nå. Følelser uten klare miner å koble de til. Sider av meg selv som skremmer, ydmyker og forvirrer meg.
Jeg møter meg selv i døra, flere ganger i uka, noen ganger flere ganger om dagen. Fra å være en trygg og selvstendig som aldri følte frykt for ensmheten, til å skjelve i frykt over å skulle være alene. I neste nu, et frådende sinne og e og en angst for alle mennesker. Selv hunder, HUNDER som er ett av mine favorittdyr (!) klarer å skremme meg. Er det rart jeg blir forvirra?
Vel, jeg skjønner nok det er PTSD-en som er ute og herjer med meg for tida. En temmelig kompleks en også. Men hva vil den fortelle? Hva bærer disse indre, barnlige verdenene på som gjør meg så redd og sint? Nei, det skjønner jeg ikke.
Jeg har ikke blogget så mye i det siste, for det er mye som skjer for tida. På innsida, altså, ikke så mye der ute i verden, sett med normalitetens blikk. Men inni meg er det bevegelse. Så altfor mye også. Jeg er mer til stede i meg selv, får jeg høre igjen og igjen, og ofte er det noe positivt ladet, også for meg. Som at jeg ofte føler meg så mye mer levende nå enn før. De to ukene jeg var på New Zealand nylig, for eksempel, som fremstår som en lang rekke lys levende minner, full av opplevelser for alle sanser, i steden for ei drømmeaktig tåke eller en reisseberetning jeg har sett påå TV. Denne nye måten å væære til stede på kan jeg virkkelig like! Men det er den lyse siden av det hele. Den andre siden, den dunkle og forvirrende, er det ikke så mange som ser.
"Mer til stede i meg selv", sier folk. Men hvem er egentlig meg selv? Hvem er jeg til stede i? Ikke misforstå, jeg vet hvem jeg er. At jeg heter Muldra og beveger meg skremmende fort i ut av tjueåra er jeg smertelig klar over. Det er hun jeg er utad, og inned, forsåvidt. Problemet er ofte at det som lever på innsida av meg, ikke ser verden på samme måte.
Plutselig kan jeg se verden med et barns blikk. Jeg kjenner på de samme behovene og følelsene som en femåring, tiåring eller tenåring. Tankene likner et barns og jeg ser på mennesker og relasjoner slik et barn gjør. Hvertfall slik jeg gjorde da jeg var liten. Noen kaller det delpersonligheter, andre barnefølelser, men den beskrivelsen jeg synes treffer best er "å leve med forskjellige verdner inni seg", som det står om i en knakende god artikkel, skrevet av Arne Blindheim for RVTS Vest.
Jeg føler selv at denne beskrivelsen treffer bedre enn å snakke om følelsesdeler eller delpersonligheter. En ting er at i mitt tilfelle har ikke delene tatt form som enkeltidentiteter med navn og alder som hos mange, selvom jeg har gitt de forskjellige, ok, delene, en form for "arbeidsnavn" for lettere å kunne skille de fra hverandre, både for meg selv og for andre. Jeg kan ofte anslå ca alder, men aldri eksakt. Dette kan henge sammen med at mine traumer ikke er av en så voldsom eller ekstrem karakter. Eller sagt på en annen måte, så var skillet mellom det som var traumatisk og "normalt", så utvisket og forvrengt etter mange år med krenkelser og manipulasjon i barndommmen, at grensene mellom disse delene og hva som tilhører nåtida, er like difust og forvirrende idag, som virkeligheten var ffor over tjue år siden.
Den andre grunnen til at jeg liker beskrivelsen med verdener, er at dette handler om så mye mer enn identitet. Det handler om hvordan jeg oppfatter virkeligheten. Om mennesker er trygge eller skumle, om nærhet er godt eller farlig. Men også slike små ting som at min evne til å forstå ironi eller andre sosiale koder plutselig kan endre seg, eller at jeg midt i en grippende roman, plutselig ikke klarer å relatere meg til innholde og det enestee som når inn til det forvirrede hodet mitt er Anne-Cath Vestly eller Astrid Linngren. Dette er bare et lite knippe av eksempler på små ting som kan forandre seg og kanskje virke bagatellmessig på andre, men som dypest sett handler om at jeg har opplevd saker og ting i barndommen som har vært så skremmende, overveldende og uforståelige at minnene er gjemt bort, langt inne i meg et sted, sammen med tanker og følelser.
Disse forandringene ser du sannsynligvis ikke. Ja, selv de som kjenner meg veldig godt ser sjelden når jeg er i en annen tid. For utad holder jeg maska og er den voksne Muldra som kikker inn på den kaotiskee følelsesverdenenn med et distannsert blikk. I mange år holdt jeg til og med de indre barnas virkelighet på avstand, så mye at jeg mistet kontakt med så å si alle følelser. Og når jeg innimellom ikke mestret eller hadde problemer med å forstå verden rundt meg, ja da var jeg bare lat, tenkte jeg.
Det var den gang. Nå, etter en lang og krunglete vei er jeg et helt annet sted. Jeg lever mere her og nå enn noen gang. Problemet er at her og nå også inneholder følelsene fra den gang da, og det blir fler og fler av dem. Følelser jeg kjenner er fra en annen tid, men som blir en del av virkeligheten min her og nå. Følelser uten klare miner å koble de til. Sider av meg selv som skremmer, ydmyker og forvirrer meg.
Jeg møter meg selv i døra, flere ganger i uka, noen ganger flere ganger om dagen. Fra å være en trygg og selvstendig som aldri følte frykt for ensmheten, til å skjelve i frykt over å skulle være alene. I neste nu, et frådende sinne og e og en angst for alle mennesker. Selv hunder, HUNDER som er ett av mine favorittdyr (!) klarer å skremme meg. Er det rart jeg blir forvirra?
Vel, jeg skjønner nok det er PTSD-en som er ute og herjer med meg for tida. En temmelig kompleks en også. Men hva vil den fortelle? Hva bærer disse indre, barnlige verdenene på som gjør meg så redd og sint? Nei, det skjønner jeg ikke.
Abonner på:
Innlegg (Atom)