mandag 23. april 2012

Fargerik lek mot barndommen

Jeg har gjort noe idag som egentlig føles litt småsprøtt. Gått på nettet og kjøpt akvarellfargestifter, tegne ark og, tro det eller ei, fingermaling, til den nette sum av (nei, det vil jeg ikke si, men frakt og alt inkludert blei det vel "litt" mer enn jeg tenkte...) :P Dette er ikke som en kanskje skulle tro, bursdagsgaven til noens unge jeg kjenner eller mine forsetter om å lage vakre bilder og kort til venner og kjente. Dette er egenterapi.

Jeg skal få kontakt med mitt, eller mine, indre barn. Alle de små, redde følelsene og behovene som har begynt å stikke hodet fram rundt fasaden min og nappe i nervetrådene. Jeg skal la disse delene, som jo egentlig er godt gjemte deler av meg selv, få lov til å være barn, slik jeg verken hadde lov til, turde eller visste hvordan jeg skulle være, den gang det burde vært lov.

For verdensmestern i voksen har måttet glemme hvordan det føles å være barn. Det måtte jeg glemme alt da jeg var fire-fem år, og kanskje før. Det har ført til at jeg på mange områder sluttet å utvikle meg eller skjøv bort de halvferdige følelsene og lot som jeg var utlært, uten i det hele tatt å fårstå sammenhengen i verden og menneskene rundt meg. Det føltes som jeg gikk rundt som et tomt skall som hvem som helst kunne fylle med hva som helst. Eller et speil som reflekterte den jeg var sammen med. Men hvem var Muldra? Det verketn turde eller ville jeg finne ut av. For hva var egentlig vitsen når det bare førte til bråk?

I år etter år har jeg prøvd å skjerpe meg ut av alle disse barnlige følelsene som kommer i fullt monn når jeg er alene. Som trangen til å se den samme disney-filmen eller høre den samme lydboka hundre ganger, eller at jeg drømmer meg fullstendig bort i ingenting. Avskydd mine totalt manglende ambisjoner og ergjerrighet, for eksempel når jeg på skrivekurs bare vil sitte der og leke med skriveøvelsene mine og gruer meg helt villt til instruktørene skal se på teksten min og komme med feedback. Jeg har trodd dette "bare" handlet om dårlig selvtillit og tilbakeholdenhet. Om ikke å gidde eller prøve hardt nok. Men jeg begynner å akseptere at dette stikker dypere enn som så, og at jeg må leve ut det barnlige som ikke forsvinner av seg selv. Jeg trenger å føle, leke og lære på et barns premisser før jeg er 100% klar for voksenverdenen.

Derfor gleder jeg meg, ja, som en unge til å gå amokk i farger og kruseduller og få bruke begge hendene og ansiktet med, om det er det jeg har lyst til :-D

fredag 20. april 2012

Styrke, sårbarhet og en solskinnstur til ettertanke

Ja, jeg klarte det, jeg holdt ut! Sto i følelsene til de roet seg, og så gikk jeg videre :-)

Det hadde vært så lett, så lett å gi etter. Si at denne dagen var ødelagt og et eneste stort nederlag, og derfor kunne jeg like gjerne holde meg hjemme. Da ville den blitt nettopp det nederlaget jeg trodde den var dømt til. Men så har det seg sånn at jeg er "en smule" sta. Må liksom alltid gi dagen en ny sjanse, så sant jeg har krefter til det.

Jobben kom jeg meg på, selvom jeg var over to timer for sen. Et bra stkke arbeid fikk jeg også gjort. Best var imidlertid å klare løfte litt på maska til en flott person på jobben, som sporen streks dro meg med ut på en lengre spassertur (til å være midt i arbeidstida iallfall), fordi å lufte kroppen og hodet garantert ville gjøre meg godt. Ikke bare var det fortryllende å bevege seg langs kanalen en slik solskinnsdag. Praten var også god, og virket så forløsende på mine sjelekvaler. Jeg forsto plutselig hvor flink jeg faktisk har vært idag.

  • Da redselen herjet som verst var det Muldra 4 år som var redd; ikke voksne reflekterte Muldra. Og fireåringen er ikke der for å takle jobbting. Hun er der for minnene og følelsene som aldri fikk ta sin plass når de skulle. Derfor var det riktig å gi henne rom og trygghet, og lov til å føle redsel. Så fikk heller jobb være jobb inntil videre.
  • At jeg tross alt dro på jobb var en seier, men siden jeg alt har vært inne på det før, orker jeg ikke utdype det noe mer, bortsett fra at det var godt å høre det fra noen andre enn meg selv :)
  • Bra var det også at jeg gikk rett til transkribering da jeg kom på jobb istedenfor å trekke inn mot de folksomme lokalene slik min (u)vane pleier å være på fredagene. Fordi fortsatt var jeg sårbar, liten og redd inni meg, om ikke så overveldet. Og skal du i en alder av flereogtjue år lære deg å vise følelser, bør du prøve det ut på noen du kjenner og stoler på, så du erfarer at det faktisk går bra. Til u- eller be-kjente ville det dessuten vært altfor lett å ta på seg maska være leke skuespiller igjen, for å overleve. Derfor var det å holde avstand til de andre et tegn på egenomsorg og selvrespekt, ikke feigt!
Enn det, tre seiere på en dag som starta så ublidt :-D Det er visst gjennom motgang en oppnår framgang, skjønner jeg.

Jeg er så takknemlig for slike dager som lærer meg så mye. Som viser meg hvor mye jeg får til.
Ikke minst er jeg sjeleglad for at det finnes mennesker der ute som er åpne og nysgjerrigee nok til å lokke meg ut av skallet, og innsiktsfulle og ærlige nok til å vise meg hvilken styrke som bor i dette mangefasetterte sinnet!

Det går bedre, men føles...

Jeg er redd. Ikke bare at jeg tenker redd. Jeg er redd på ordentlig.
Borte er bomullsdotten i hodet. Borte er den beskyttende bobla, den hinna som holder verden på avstand og stengte meg ute fra meg selv og mine egne følelser.

Jada, jeg vet det er bra. Jeg vet det er et sunnhetstegn at jeg ikke helt uten videre tar på meg skuespillermasken og lever en annens liv. At når jeg bare kommer meg ovenpå igjen vil jeg kunne dra så mye nytte av dette her. Så jeg kan lære at å være redd ikke er farlig. At å gjøre feil er menneskelig. At alt har forbedringspotensiale, men det trenger ikke skje over natta.

Slik snakker fornuften til meg. Slik snakker den voksne Muldra. Men likevel... Det er jo ikke kult å måtte si fra seg referentoppgaven på jobben. Det er iallfall ikke kult utsette jobbstart på ubestemt tid fordi ting er som de er. Enn å vise hvor uflink jeg kan være, liksom.

Men jeg er ÆRLIG, det skal sies. Mot arbeidsplassen og aller mest, mot meg selv. Jeg står i det. På skjelvende ben, riktignok, men jeg lar det skje. Og det er kanskje en seier? Jeg velger å håpe jeg kan se på det slik, om ikke så altfor lenge.

tirsdag 3. april 2012

Den lille veggen

Noe brast igår, på veien fra et feriested til et annet.
Jeg var fire år i sinnet og fløt på en bølge av følelser jeg har prøvd å glemme. Enn at å gråte kan føles så skamfullt…? Det flommet og flommet og jeg måtte bare la meg rive med. Jeg forsto ting jeg ikke har fattet før. Om hvorfor jeg er så redd mennesker, hvorfor jeg vil være alene, og at jeg egentlig, langt, langt, langt der inne, TRENGER DE JEG ER GLAD IDet skremmer, mye mer enn det trøster.
Nå er det over og fireåringen har fått fri. Men ikke jeg. For jeg står her med en visshet jeg ikke kan kaste av meg, og veggen. Ikke en stor en. Ikke en slik som får bakken til å åpne seg under føttene mine eller et blylodd til å treffe meg i hodet. Den når meg bare til haka og er myk og ettergivende som tjukkasen i en gymsal, men den er der.
Den gjør så jeg vil gjemme meg. At jeg blir redd for at folk skal si hei. Å plages på et ukjent bad blir uoverkommelig. Å skulle være noen blir uutholdelig.
Jada, jeg vet det går over. Har opplevd mye, mye verre. men nå, AKKURAT NÅ står jeg fast. Stanger hodet mot en vegg av tomhet.