fredag 17. februar 2017

Oh happy day! Veien inn i musikken og meg selv

Siden begynnelsen av januar har torsdag vært min favorittdag i uka. Den dagen som har holdt meg flytende, uansett hvor stormfull tilværelsen ellers måtte være. Det er nesten så jeg tør påstå at jeg lever for torsdagene. Rettere sagt for de to og en halv timene jeg får tilbringe sammen med den trivelige gjengen i det lokale gospelkoret.

Det er like over nyttår en mørk og hålkete torsdagskveld, og jeg står i døra inn til kirkerommet som befinner seg et lite femminutt hjemmefra. Mens magen min danser en slags skrekkblandet frydefull krigsdans, trer jeg inn i noe som synes som et inferno av latter, vennlighet og takhøyde. Jeg føler meg velkommen som jeg er, og merkeligst av alt: det er ikke skummelt. Så begynner sangen, og fra første tone er det som jeg er i en helt annen verden. Musikken fyller meg opp og tar meg med. Til et sted så midt i her og nå som det er mulig å befinne seg. Samtidig så langt, langt borte at alt annet enn dirigenten og sangerne forsvinner. Bare spør assistenten min, som sikkert måtte gjenta seg selv minst fire ganger for at jeg skulle forstå hva hun sa. Men jeg synger igjen! Skaper noe. Er en del av en større sammenheng. Og noe, jeg vet ikke helt hva, er forløst inni meg. Noe som bare har ventet på å få våkne til live igjen.

Uka etter er jeg der igjen, ytterst på stolen, sprekkeferdig av forventning. Vi lærer en ny afrikansk gospel. Synger ord på et språk jeg ikke kan, mens rytmene pulserer gjennom kroppen så jeg nesten ikke klarer sitte stille. Jeg er et eneste stort lykkelig skrik, holdt i sjakk av takt og toner.

Hjemme virrer jeg rundt meg selv som en duraselllkanin med koffeinsjokk. Fylt til randen av lykke. Nei, ekstase! Hvor kommer all denne energien fra? Jeg vet ikke, og ikke hvor jeg skal gjøre av den heller. Fanget i en malstrøm av drømmer om alt jeg ønsker å få til sammen med denne herlige, trygge gjengen i koret, mister jeg nesten pusten og blir ør og søvnløs. Helt til livskraften blir så stor at jeg bare vil gjemme meg. Enn at noe så godt kan føles så vondt...

Men jeg gjemmer meg ikke. Ikke på torsdagene, hvertfall. Enten topplokket er så fullt at jeg sliter med å følge en normal samtale, jeg pådrar meg tidenes vondeste kink i nakken, eller angsten gjør sitt beste for å kvele både stemme og mot. Korøvelsen er hellig.

I kveld var jeg der igjen. En kveld fylt med mestring. Da jeg turte smile åpent og vennlig til noen jeg ikke kjenner så godt. Lo høyt og hjertelig sammen med de andre. Kjente den gode, trygge, ikke så ekstatiske, men like ekte gleden over å merke at noen av melodiene sitter bedre enn for en uke siden. Hjemme igjen, kjenner jeg på den litt uvante følelsen av helhet. I både kropp og sinn, på langs og på tvers, fra øverst til nederst. Alt er akkurat passe, liksom, og mer enn det krever jeg ikke heller.

Jeg gleder meg alt til å fortsette denne oppdagelsesferden! Til nye toner, nye mennesker og nye sider av meg selv :-)

Illustrasjon: Stilisert bilde av et kor. En gruppe blå siluetter som strekker armene i været.
Foto: pixabay.com

tirsdag 14. februar 2017

Kjære kjøttmeis

Du som sitter ute i toppen av et tre og synger for meg. Ikke at jeg er så innbilsk at jeg tror du synger for meg personlig akkurat, men likevel.
Du nede i dalen utenfor den anonyme blokka og det enda mer anonyme vinduet mitt. Du som fant ut at i dag, så midt i februar som det var mulig å komme, i dag var dagen du skulle slå deg ned for å kringkaste ditt velkjente budskap.
Takk!

For i denne anonyme blokka bak dette anonyme stuevinduet sitter jeg, og prøver å late som jeg ikke fins.
Ut vil jeg, bør jeg, tenker jeg. Men en jernklo av mørke holder meg tilbake.
Være der mennesker er behøver jeg, ønsker jeg, lengter jeg.
Men jeg får ikke lov for mitt indre.
Tenk om noen ser hvilket forferdelig, motbydelig, ynkelig menneske jeg er?
Nei det er best om min eksistens forblir usynlig.

Så kommer du
Syngende på dine små, enkle toner.
Igjen og igjen.
En velkjent stemme midt i stillhetens inferno.
En vennlig påminnelse fra verden der ute.
Et lysstreif av lyd som vekker en spire av håp.
Opp fra dvalen, dypt nede i fortidens dype daler, der vintermørket rår.

bilde av kjøttmeis på ei grein
Illustrasjonsfoto: pixabay.com

Jeg løfter hodet.
Og oppdager til min store forundring at selv om verden er grå, er den også lys.
Selv om det er vinter fins det streif av vår,
og trass i angst og mismot er jeg full av kraft.
En skjør, men samtidig sterk flamme av lykke brenner der inne.
Så sterk er den flammen, at jeg blir redd, og vil gjemme meg igjen.
Men jeg løper ikke. Blir bare værende en liten stund, så lenge jeg klarer å hvile i tonene dine, og så går jeg rolig videre.
Med en visshet i meg om at vi vil møtes igjen.

Derfor lille kjøttmeis, fortsett å synge! Vent på meg der ute i det grå senvinterlyset. Vær der og send dine toner ut over glisne løvtrær og tilfrosne bekker, opp til mitt anonyme vindu. Til jeg igjen tør la meg gripe av din enkle sang. Jeg kan ikke lete etter deg, skjønner du.
Om jeg søker for iherdig, blekner magien, og lar jeg lykken fylle meg, blir jeg altfor redd.
Men om tonene dine bare får komme til meg som et tilfeldig lysglimt en grå vinterdag, har vi sammen kraft til å snu mørke til lys, og mismot til håp. Simpelthen bare ved å være til.