Tale til en dårlig dag

Muldra, pust!

Google

Stopp den hvileløse flakkinga og sett deg ned. Nei, ikke snurr noe mer på kontorstolen nå, for selvom du tror den indre karusellen vil gjøre deg godt, så gjør den ikke det i lengden. Plant beina i gulvet og våg å være her og nå. Ok, så du er stressa. Du føler deg som verdens verste taper nå. Fordi du sovnet av. Fordi du våknet av drosja som ringte på mobilen din og han, tross påkledning på rekordtid, ikke ventet på deg, og du dermed kom minst tjue minutter for seint til fysio.

Du er redd for framtida nå. Du tror at dette er slutten på det glade, selvstendige livet du var så innstil på å leve. At nå vil alt kollapse, og folk vil stå der med bedreviterminen sin og si "hva var det vi sa?". Men nei, det vil ikke skje.

For tro det eller ei, det er normalt å feile. Alle kan ha en dårlig dag. Selv den beste forsover seg. Ok, så du tenker på at du alltid har slitt med avtaler og rutiner. Du er redd for kjeft og kritikk. For å møte sjåføren som skulle hentet deg og at han vil minne deg på det igjen og igjen, i små, uskyldige kommentarer som like fullt svir. Redd for å virke upålitelig og uansvarlig.

Men det overlever du. Kritikk er nok ikke så farlig som du tror, og det er jo ikke ensbetydende med at du er et dårlig menneske!

Så du trodde det skulle bli annerledes, bare du flyttet? Men ærlig talt, du kan ikke forvente å snu alt på en dag! Tenk på hvor lenge du har strevd med å få hverdagen til å gå rundt. Hvor mye du må lære og erfare, fordi forholdene du levde under har holdt deg til bake det meste av livet.

Du har dager og uker og måneder på å gjøre det bra igjen. Tenk så fantastisk det er, å ha sånt et forbedringspotensiale, og attpåtil ha lyst til å gjøre noe med det :-D

Jeg er mye rart, men avhengig er ikke en del av det!

For en uke siden i terapitimen, var jeg SINT! Brått og plutselig, steg det opp som en flodbølge av rettferdig vrede. Jeg snakket høyt, på grensen til roping, jeg slo knyttneven i armlenet og lot ordene flomme. Det må faktisk kalles en milepæl, for slikt et artikulert sinne har jeg så å si aldri vært i sant til å vise. Stort sett bruker jeg å lukke meg på grensen til det apatiske, når jeg egentlig skulle vært rasende. Men nok om det. Nå handler det om forrige time.
Idag snakket vi om grunnen til sinnet, for forståelig nok og heldigvis vil jeg si, lurte behandleren min på hva det kom av. Sant å si ble jeg veldig glad for at hun viser sånn aktiv interesse for det nå, siden hun virket mest interessert i det rent emosjonelle da det skjedde. Nå gikk vi imidlertid grundigere inn i det; hvorfor påstander om at jeg var overbeskyttet som liten, fikk meg til å fly i taket.

Utrolig mange der ute har så lett for å mene at når du har dårlig selvbilde, er det fordi folk hindret deg i å gjøre ting eller fortalte at du ikke kunne ting da du var yngre. Dette stemmer nok for mange, men ikke for meg. For meg var det egentlig motsatt. Jeg skulle være unik, sterk, modig, flink, og iallfall ikke som alle andre. Øynene mine er jo ikke akkurat fått tildelt så mange prosent syn, men allikevel skulle jeg være like flink som normalt seende barn; helst dobbelt så flink, om nå det var nok. Alle de vidløftige visjonene som jeg fikk plantet i hodet om hvem jeg var, har jeg rett og slett ikke tall på. Det var fagre ord som det var lett å tro på der og da. Men når jeg så ALDRI var bra nok, var reaksjonene deretter...

Det gjør noe med deg, og dette noe, er ikke sunt! Du mister rett og slett gnisten, når ingen forteller deg hva du gjør rett eller tar seg tid til å la deg forstå, men ikke nøler et sekund med å kritisere. Alt du gjør er jo feil uansett. Jeg mistet så å si evnen til virkelig å ha lyst til ting. Virkelig FØLE det, altså. Men å vise manglende lyst gikk jo heller ikke an, for da var jeg i hvert fall ikke perfekt, og risikerte enda mere bråk.

Så jeg lærte meg å spille rollespill, som et slags forsvar. Være så god til å herme etter andre og late som, at både jeg og omverdenen trodde alt var bra. Om det var ting jeg var virkelig redd for, trakk jeg meg inn i meg selv, inn i min egen lille boble og ble stille og unnvikende. Folk rundt me (barnehage, skole osv) ble oppgitte, sure, og til slutt så ga de meg opp. Gang på gang. Og innerst inne ønsket jeg vel egentlig at noen hadde tatt seg tid til å snakke med meg, lenge, om hvorfor jeg var så stille. For jeg forsto det jo ikke selv heller. Men alt det føltes som de gjorde, var å fortelle meg at jeg burde ta meg sammen.

Med alderen økte kravene. Særlig hjemmefra, men fra resten av verden også, og fortsatt forsto jeg ikke hva de forventet av meg. Fortsatt spilte jeg rollespillet mitt, men kontrastene mellom hva jeg burde klare og hva jeg faktisk klarte, ble bare større og større, og selvbildet ble deretter. Dag ut og dag inn erfarte jeg at jeg ikke mestret; igjenog igjen fikk jeg beskjed om å skjerpe meg. Nå med "litt" mer kraft og tyngde enn tidligere.

Dette kunne jeg utbrodert i det vide og det brede, men jeg stopper her.

For da det dårlige selvbildet mitt fikk komme opp til overflaten, sprakk jeg for alvor. Jeg var mer innelåst i leiligheten og mitt eget hode, enn ute blant folk, og jeg visste knapt opp-ned på meg selv. Når jeg sa fra om hvor forferdelig allting var med verdens mest nøkterne stemme, ble det tolket som at jeg tenkte feil. At jeg bare ikke hadde nok tro på meg selv og ville klamre meg til andre. Men jeg er ikke en slik type som klamrer meg til folk. Det har jeg aldri vært og kommer aldri til å bli det, heller!

Det har tatt år å riste av seg dette stempelet, "avhengige personlighetstrekk". Først, fordi jeg trodde så blindt på det selv at jeg faktisk begynte å spille rollespill igjen, som avhengig denne gangen. Men så var det å få fagfolka med seg, da. Det er heller ikke så lett og dessuten en frustrasjonsfaktor av de større, når alle deres fine metoder tar sikte på å avlære noe jeg faktisk ikke er.

Men nå er det over. Hun jeg går til nå sa rett ut at hun aldri har sett på meg som avhengig. Dessuten viser hun stor evne til å lytte og begynner å fatte mitt kompliserte forhold til krav og mestring. Det lover iallfall godt!

Så rart... (en indre morgendialog)

Tidlig morgen. Jeg er nettopp våknet av dvalen, ligger og stirrer opp i taket med surrende radio i bakgrunnen.

Stor&Trygg: Herregud, jeg er nettopp våknet, og tenk, her skal jeg våkne imorgen også, og i overimorgen, og i mange år framover. Så ufattelig. Så sprøtt. Så fantastisk!

Liten&Redd: Men... klokka er jo bare kvart på sju og jeg skal ikke ut før klokka halv to idag. Så mange timer å være alene. Så¨mye tid å fylle. Hva skal jeg gjøre med all denne tida?

Stor&Trygg: Neimen, husker du ikke hvordan det var, da? Enten så lå du og sov på denne tida her. Eller så gikk du bare rundt og ventet i uvisshet. Grudde for at noen skulle komme inn. Var det noe bedre?

Liten&Redd: Njaeei, nei, egentlig ikke. Men, hva om jeg bare blir gående rundt her også, uten å få gjort noe?

Stor&Trygg: Og så? Her er det ingen andre vi må gjøre tilfreds enn oss selv. Her er det ingen du trenger være redd for skal overvåke og inspisere. Fortelle hva du trenger osv. For du vil vel ikke tilbake dit?

Liten&Redd: NEI!

Stor&Trygg: Der ser du.

Liten&Redd: Men der hadde jeg jo treffstedet jeg kunne gå til iallfall, om alt anna slo feil.

Stor&Trygg: Ja, der var du jo SÅ ofte. Ikke akkurat. Vel, så hadde du god kontakt med leder B og bikkja hennes. Men ærlig talt, hvor hjemme følte du deg egentlig der, blant de andre brukerne?

Liten&Redd: Jo, ja, men jeg visste iallfall at jeg hadde et tilbud. Selvom det ikke akkurat passa meg... sånn egentlig.

Stor&Trygg: Du er redd for at det skal bli sånn som det var før vi flytta til boligen, du. Den tida vi snudde døgnet, glemte å spise og surra rundt i vår egen fantasiverden det meste av tida. Ja jeg vet det var trist. Men vi kommer aldri dit igjen! Jeg er for trygg nå, og har lagt et godt fundament for å bli enda tryggere. Nå vet jeg hvem jeg er!

Ut av hengemyra

Det finnes to typer dårlig samvittighet.

Den ene typen er relativt lett å hanskes med. Visst er den ubehagelig der den ligger som en stein i skoa og gnager, men selvom den kanskje påførte deg et gnagsår på sjela, vet du at det vil gro, straks du har fjernet årsaken.

Den andre varianten er straks verre. Den som er så gammal at den ligger som en konstant tyngde i underbevisstheten. En ryggmargsrefleks, så innarbeida at du like gjerne kan få dårlig samvittighet i forkant av det du skal, bare sånn i tilfelle du gjør noe slemt. Det fins ikke tall på alt du burde eller ikke burde tenkt og sagt, og gjort, ikke minst! Og før du veit ordet av det står du til livs i dårlig samvittighet, og en eneste liten tanke er nok til å lure deg ut i hengemyra.

Bilde av hengemyr. Wikipedia

Slik har jeg hatt det siden nyttår, og kanskje litt lenger. Jeg burde ikke flytte, burde prøvd hardere her jeg bor, burde samarbeidet mer og ikke være så kritisk. Slik startet det. Dessuten burde jeg vært mer selvstendig, burde lese alle de skumle mailene, og når skulle jeg få ræva i gir og kontakte den nye støttekontakta?! (Hun jeg kun har møtt en gang og aldri alene.) Ukene gikk, som så ble til måneder. Tilslutt skulle det ikke mer til enn å såvidt streife borti en av "burde'ne" før den ene tanken etter den andre kortsluttet og forsvant ut i det blå. Jo mer jeg kavet og prøvde ta meg sammen jo dypere sank jeg, ned i et energisluk av oppgitthet kombinert med mental sjølpining. Helt til...

"Pokker heller, Muldra, nå setter du deg ned og så leser du den mailen og så melder du støttekontakta og ber om et møte. Like greit å hoppe i det først som sist. Tenk, Du som skal ha BPA og greier kan da fikse dette!"
Plutselig, fra ingen steder var tanken der. Bestemt, men ikke sint. Krevende, men ikke fordømmende. Konstaterte uten å skremme. Det min destruktive, fordømmende samvittighet hadde klart å bryte ned i løpet av flere måneder var det plutselig mulig å snu ril noe positivt på under en time. For vel var det fortsatt skummelt, det jeg skulle gjøre, men jeg visste det villle gå bra!

Se så, mer skulle ikke til. Det synes så lett nå som jeg på nytt ser verden for det den er. Full av farger, undring og stadig nye utfordringer. Og selvom samvittighetsmyra surkler faretruende rundt føttene på meg, fryder jeg meg over å ha funnet trygg grunn under føttene igjen!

Se, jeg KAN! Mitt nye liv med positivt fortegn :-)

Stadig vekk tar jeg meg i å stusse over hvor lite som skal til for å snu en følelsesmessig kaosdag til noe positivt. Hvor lite det skal til før jeg tenker at jeg overlever dette her også, eller klapper meg sjøl på skuldra og sier "dette får jeg til!"  Slik var det idag også, som så mange andre dager. Kanskje ikke så overraskende, er det flytteprosessen som må ta æren for en slik helomvending :-)

Google

Forandringen er virkelig påfallende. Tidligere idag kjentes det ut som sjela mi svevde vektløs rundt i et hav av følelser og at jeg var nær ved å drukne. Men straks jeg fikk konkrete planer i sikte, var det som å få fast grunn under føttene igjen. Jeg visste hvor vi skulle og hva jeg ville. Tankene samlet troppene sine og formet seg til ideer og synspunkter. Plutselig er det jeg som har kontrollen!

Vel, nå skal det sies at uten god hjelp fra mitt moderlige opphav så hadde jeg ikke visst att-fram på tingene, men jeg innser stadig at jeg ikke må se på dette som et nederag. For gjør jeg det og fosøker å fikse absolutt alt, da krasjer jeg, og da har jeg ikke overskudd til nye seiere.. Om jeg snur på det hele så skjønner jeg at det er pokker til jobb jeg faktisk har gjort selv:

• Jeg har vært på visning alene med ei venninne, hvor jeg tror vi følte oss like grønne og teite begge to :P
• Jeg har stått i hele to budrunder, PÅ EGEN HÅND! Den siste og avgjørende foregikk til og med kun over telefon.
• Tatt avgjørelser og hatt bestemte meninger om alt fra hvor mange stikkontakter jeg vil ha lagt opp, til at jeg absolutt ikke ønsker å ha trdemølla på soverommet.
• Satt igang å pakke ned saker og klær på egenhånd, uten å få varige men av alt stresset :)

Dette og mye mer. Det meste av det små ting som de fleste på min alder tar som en selvfølge, kan det virke som, men som jeg føler som en enorm seier hver gang jeg får til. At jeg faktisk er i besittelse av min egen vilje og mine egne preferanser, synes som et lite under.

Så mange nye erfaringer for en som stort sett har levd alle andres liv, frem til nå. Et KJEMPE-PLUSS, om jeg må få si det selv!

Ridetur, åpenhet og fasaden som aldri sprakk

"Unnskyld, men kan vi stoppe hesten litt? Jeg har noe å fortelle. Som jeg syns du bør få vite. Men jeg vil ikke kringkaste det til allverden rundt meg... Neste gang du skal ta borti meg, kan du gi meg et lite forvarsel, da? Du skjønner det, at jeg går i psykomotorisk fysioterapi hvor jeg jobber med å bli kjent med kroppen og med grensesetting..."

Så forklarer jeg hvorfor. Jeg bruker ikke mange ordene, og det er vel heller å antyde enn å fortelle fakta, men jeg sier det. Fysioterapeuten og den som leier, de forstår. De forteller meg hvor bra det var at jeg sa fra. At det var tøft gjort av meg. Jeg forteller at dette har jeg brukt lang tid på å manne meg opp til, (men sant å si hadde jeg aldri tenkt å si dette siste, før nå...). Noen få tårer bryter fram, men jeg forteller ikke hvor vondt det er.

... og øvelsene fortsetter mens "skallet" mitt later som alt er bra. For ingen må se at jeg er svimmel og skjelver. Ingen må skjønne at jeg har en steiin som fortsetter å gnage i brystet og at bekkenmuskulatur er det absolutt siste jeg klarer å tenke på.

Hesten får et halvt eple ved timens slutt. Den myke mulen er så trygg mot hånda. Vil bare stå her resten av dagen og stryke, stryke, stryke. Eller aller helst, løpe ned i stallen og gjemme meg. Lene hodet mot en varm trygg hesterygg og la demningen briste. Men det kan jeg ikke, for ingen må se. Og dessuten har jeg ikke tid.

Bare å rette ryggen, smile pent og takke for laget. Sette meg i taxien og prate skit med sjåføren, mens jeg kjenner kroppen og sjela skille lag. Merke hvordan jeg forsvinner, lengre og lengre bort fra meg selv...

Som to forskjellige verdner

Hjemme igjen, til mitt gamle, midlertidige hjem. Det føles ikke så bra. Det kunne nok ha vært verre også, bevares, men allikevel er forskjellen så påfallende.

I min nye hule var jeg tilstede. Jeg hadde et snev av følelse for hvem jeg var. Hva jeg ville. Ikke minst, hva jeg følte. Når jeg var rolig, så var det reelt; ikke et fiktivt rollespill for å overleve. Om uroen kom kikkende rundt hjørne, KJENTE jeg den, og det er absolutt ingen selvfølge. Og når en kjenner følelsen er det jo lettere å gjøre noe for å dempe den også. La den ekte fornuften som styres av mine premisser, få et ord med i laget.

Allerede på vei hjem kjente jeg hva som var på vei. Uroen forandret karakter. Ble vagere, men likevel mer oppslukende og vedvarende. Å låse seg inn i leiligheta var som å låse seg inn i en boble av usikkerhet. Utenpå et tilsynelatende voksent skal. På innsiden, et lite barn som ikke vet hvor det hører hjemme. Ubesluttsom, umoden, forvirret.

Det er som å forflytte seg inn i en annen verden hvor de vonde følelsene har sugd seg fast i veggene. Vel, så er det ikke rommenes feil. Det vet jeg egentlig. Jeg vet også at det er MITT sinn, tanker og følelser som gjør dette, fordi de tror det fortsatt er fare på ferde. Det er det jo ikke, men her er spor av holdninger og intensjoner som, samme hvor velmenende de er, vekker redsler og gamle spøkelser jeg ikke har evnet å ta opp kampen med.

Jeg håper det skal bli lettere å ta denne kampen et sted som bare er mitt, hvor jeg både har mer kontroll og mer ansvar. Hvor jeg kan legge grunnlaget for en ny, trygg oppfatning av verden og menneskene.
Samtidig, ikke kreve at hver dag skal være perfekt etter en ny start. Men akkurat der er det forferdelig lett å glemme seg. Spesielt når trivselsfaktoren er så høy som den har vært, de siste dagene :-)

Hjemme er der trygghet bor

Hjemme begynner å bli et annet sted enn der jeg for øyeblikket har min folkeregistrerte adresse. Sakte, men sikkert. Hvem skulle trodd det? For to dager siden var jeg helt på tuppa og visste ikke om jeg skulle telle timer og dager eller prøve å glemme at tida gikk. Nå derimot…

Jeg har hatt min første natt i min nye hule. Hvor nervøs jeg sånn egentlig var i forkant, tror jeg ikke det er så lurt å analysere, egentlig. Faren var iallfall stor for at jeg  ikke kom meg ivei i det hele tatt, men takket være et av mine lysere innfall den siste tiden – å forhåndsbestille pizza flere timer FØR jeg dro hit – tvang jeg meg sjøl til å få ræva ut av huset. For hvem har vel samvittighet til å sende et pizzabud ut på bomtur? Ikke om man tittulerer seg som frøken dårlig samvittighet, iallfall :P

Forventningen var en hel kveld med stress, angst, kav, et matinntak langt over det menneskelige gjennomsnitt og det ene med det andre. Men skulle du sett, det skjedde ikke! Først gikk jeg liksom rundt og "lette" etter angsten. Var det bare jeg som drev og fortrengte så mye at jeg trodde på det selv, eller var jeg faktisk ganske så rolig? Og svaret må faktisk bli at jeg nok følte meg rimelig trygg :) Av og til kunne uroa komme som en liten kiling i magen eller spenning i kroppen. Men til forskjell fra slik det ofte er i min andre bolig hvor jeg overveldes, ikke er i stand til å foreta meg det skapte grann og faller bort i små, svarte hull i hukommelsen, klarte jeg nå å finne ting som AVLEDET, istedenfor å FORTRENGE. Jeg koste meg med maten, tok opp igjen Jan Guillou sin historiske serie om Arn (som virkelig kan anbefales!) og fikk sågar nettet opp å gå på første forsøk. Små detaljer som at jeg å plages villt og hemningsløst med å få redd opp for natta, ville sendt meg ut i et kaos uten like den andre plassen (sånn kan det gå når man er så smart å ta med for lite laken og aldri har brukt ei oppblåsbar gjesteseng før:p), men her lot jeg meg sjøl plages mens jeg vekselvis smilte og knurret innvendig. Nattesøvnen hadde jeg heller ikke forventet meg stort av, men takket være en lengre telefonisk prat med en god venn og framtidig meget nær nabo, gikk jeg til køys, behagelig trøtt. Tross spenningen og det umøblerte soverommet.

Dagen idag har egentlig gått som en lek, følelsesmessig. Med frokost på min egen veranda (!), popquiz på radioen og fuglesang i bakrunnen – for ikke å snakke om sola som snek seg mens mens jeg satt der :-D Videre fulgt av en lengre tur med min tidligere nevnte nabo og hyggelig kaffebesøk; riktignok uten kaffe, men det er vår egen skyld:p

Planen var hele tida å dra rimeleig rett tilbake til min andre leilighet og dyra som venter på meg der. Slik endte det imidlertid ikke, og jeg endte opp med å bestille (enda mer) takeaway for å spise her hjemme. Ja, faktisk, HJEMME! Mens jeg gikk og planla kvelden for meg selv tok jeg meg i å tenke at jeg bare måtte hjemom å hente penger, og selvom magen gjorde et ubehagelig lite hopp bare nanosekunder etter, var tanken ute.

Tenk, jeg begynner såvidt å se på dette som mitt hjem… Litt iallfall. Det er ikke til å tro.

Tre uker

...er ikke mye tid. Veldig lite, faktisk. Selvom jeg har eid min egen leilighet i vel halvannen måned nå, har tanken om at jeg faktisk skal flytte dit og bo der vært fullstendig uvirkelig for meg. Men nå blir det, altså.

Det var igår beslutningen ble tatt. Ved kaffebordet etter ei lengre pakkeøkt. Ei økt jeg fortsatt føler meg ganske stolt over, når sant skal sies. Har nok fortsatt litt problemer med å ta inn over meg at tidene forandrer seg. Jeg venter fremdeles å bli slynget inn i min tause glemselens tåke, bare jeg skal bestemme meg for om jeg vil pakke ned Ringenes Herre eller Harry Potter først... Men den tid er heldigvis (så godt som) over.
Men iallfall, nå var det på tide å lande den store flyttedagen. Flyttebil må jo bestilles, leiligheten vaskes ned osv. osv. "For et styr", tenkte jeg; "vi har da god tid enda". Etter litt fram og tilbake ble vi enige og jeg kunne puste lettet ut. Helt til det uungåelige spørsmålet faller: Hvor lenge det er egentlig til? Jo, ca tre uker, får jeg høre.
TRE UKER?!?!

Jeg kan ikke fatte det. Vet ikke om jeg vil fatte. Eller jo, det vil jeg. Innerst inne vet jeg at det er akkurat dette jeg har gått og drømtom de siste to årene. At jeg har kjempet og slåss mot hjelpeapparatets og mine egne fordommer på den ene sida, og alle de som har tro på meg, inkludert meg selv, på den andre. I takt med selvinnsikt og selvfølelse har også rastløsheten og vantrivselen vokst. Skal jeg få noe ut av livet, har jeg ikke noe annet valg enn å ta dette viktige skrittet. JEG VET DET!

Samtidig som lykken over endelig å skulle starte på nytt svever som en heliumfyllt ballong i brystet på meg, bærer jeg på et blylodd av frykt: frykten for å feile. Spranget ut i den store verden synes så langt, og fallhøyden så stor...