I kveld er det Julero med vokalgruppa PUST som endelig, inderlig og litt sånn offisielt har satt meg i julestemning. Foten min tramper takta helt av seg selv til friske folketoner. Harmoniene fra Et barn er født i Betlehem og Kling, o klokka, løfter seg mot taket i Vår frue Kirke, inn bak det harde skallet mitt av forsteinede desemberfølelser, og pulsen går i hvilemodus under de siste sangene. Hjertet mitt mykner. Fra sin småfrosne dvaletilstand begynner det å tine, og stille og forsiktig, åpne seg på klem.
Til sist vandrer jeg hjem etter et deilig indisk måltid. Kjenner hvordan føttene mine vasser gjennom våt, men HVIT snø som drysser ned over den julerøde boblejakka, mens stokken lager slangemønster blant fotavtrykkene på fortauet. Det hele fyller meg med en slik stille, barnlig fryd.
Jeg vil ta vare på dette øyeblikket. Denne rødkledte jenta, vandrende i snøen, fylt til randen av vakre juletoner. Pakke henne trygt inn i ei gjennomskinnelig kule av uknuselig håp så hun ikke forsvinner. Så jeg ikke glemmer at det finnes et stille rom inni meg som bare er mitt. Der jeg har makt til å skape min egen desember, jule- og adventstid. Ja, mitt eget liv. Bortenfor en brokete fortid og samfunnets statusjag. Skape gode minner, for meg selv og sammen med de som betyr noe for meg. Finne ikke bare julero, men også sinnsro resten av året, og bli trygg på den jeg egentlig er.
Jeg tror det må bli mitt høyeste ønske for desember i år. At alle jeg kjenner skal finne dette stille rommet inni seg selv, om så bare for et sekund her og et minutt der. Eller om en slik trygghet synes uoppnåelig, finne noe som gjør desembermåneden og jula litt lettere å komme seg gjennom, samme hva. Og at vi alle må bli flinkere til å ta vare på både oss selv, og hverandre.
