Jeg ser på bilder. Bilder som vekker minner. Minner jeg ønsker var gode, men ikke var så gode likevel. Derfor flyktet jeg. Fordi jeg fryktet skammen, og jeg skammet meg over frykten.
Men nå ser jeg på bildene. Mens jeg venter. Venter på kroppens ordløse språk. Holder fast på bildene, mens kroppen forteller.
Det er som å se seg selv på en film. Innenfra, og ut, og så inn igjen. Fordi filmlerretet er meg. Men, jeg er ikke filmen.
Jeg er her, nå. Ser på bilder fra en tid tilbake. Kjenner følelser med røtter en tid tilbake. Samtidig vet jeg at disse følelsene erfares akkurat her, akkurat nå. De er verken hele fortiden, nåtiden eller fremtiden, men fortsatt viktige. Det må jeg bare akseptere.
Så jeg holder de fast. Ikke hardt og kontrollerende, men med ro og og varsomhet. Lyttende. Så, sakte, men likevel raskere enn jeg ventet, blekner de. Sakte slipper jeg taket. Ser hvordan de driver bort som skyer på himmelen. I visshet om at de ikke har forsvunnet for godt, men at deres makt over meg har bleknet.
Kanskje kan jeg en dag se på bildene, og gi rom for andre detaljer, andre nyanser. Det ville vært fint.
