Tenk deg at du ligger i senga. Du slapper av, og snart sovner du. Tankene flyr i en jevn malstrøm. Kanskje tenker du på dagen som var. På noen du møtte eller en festlig bemerkning du snappet opp. Eller leser du kankje, eller hører musikk? Så med ett, et lite øyeblikk, i ti sekunder, eller et halvt minutt, glir du bort. Verden forsvinner. Den indre dialogen klippes av, og du bare henger der i løse lufta mellom drøm og våken tilstand. Tegnene på at kropp og sinn endelig får fri fra hverandre. Behagelig, ikkesant?
Så tenker du deg at det er morgen. At du sitter på bussen ved siden av en skravlesjuk kollega som ikke vil la deg i fred tross ditt trøtte tryne, eller du sitter i første skoletime og prøver desperat å få med deg hva mattelærern sier. Hodet er fyllt med tåke og alle stemmer pakket i bomull, og samme hvor hardt du prøver, går ni av ti ord seg vill i tåkeheimen før de når inn til prosessoren. Alt går så saaakte, og rett som det er glipper et lite, men kanskje avgørende øyeblikk, så du blir sittende der som en forvirra marsboer for en stakket stund. Litt pinlig, kanskje, men ikke mer enn man kan forvente, og kanskje tilogmed ørlittegranne godt også.
Kan du forestille deg det nå, at du faller i søvn eller dupper av? Fint. Ta så med deg denne forestillingen i et nytt senario.
Du står opp, frisk og opplagt. Begynner på ditt sedvanlige morgenrituale mens tankene kjører sitt eget løp. Så kommer øyeblikket, du glir bort mens du sitter med den ene sokken halvveis på foten. Plutselig henger du der igjen, i vakuumet som hører natten og søvnen til. 'Pyttsann, det er ikke så farlig', tenker du kanskje, og prøver å riste det drømmeaktige og tilsynelatende søvnig øyeblikket av deg. Det er bare det... det forsvinner ikke. Du fortsetter å henge der på kanten av "noe". Du prøver komme deg videre, virkelig ta deg selv i nakken og skake deg våken igjen. Men jo hardere du prøver, jo dypere synker du. Tilslutt må du bare gi etter og slippe taket. La tåka legge seg så lenge det varer.
Og du kommer deg videre i dagen. Lager frokost, koker kaffe, hører radio. Alt det vante. Men med en visshet i mellomgulvet du ikke blir kvitt: at du når som helst kan "forsvinne" igjen. Midt mellom to måleskjeer kaffe eller langt inni påleggshylla.
En lyd, en lukt eller en tanke, ikke større enn et sandkorn. Mer skal det ikke til. Ti sekunder; tretti; fem minutter; et kvarter. Du vet ikke hvor lenge, men aner tida renne forbi rundt deg. Du glemmer ikke bare tiden, men også deg selv.
Men videre må du. Arbeid skal gjøres, avtaler holdes og vennskap pleies.Men ingen, nei INGEN må se din hemmelighet. At du går gjennom dagene og nesten sovner i våken tilstand.
