Mulighetenes tid

Jeg sitter her og tenker. Sliten, spent og glad. Utenfor skinner sola, her inne spiller Gåte og hodet mitt er fullt av tanker. Drømmer om nåtida og framtida. Alt det som skjer og alt som kan skje om ikke så lenge.

Vi er nettopp ferrdig med første trinn i opplæring gjennom Uloba. For de uinnvidde kan jeg vel nevne at dette handler om at jeg skal ansette egene personlige assistenter, og Uloba er et brukerstyrt andelslag for BPA. De gir opplæring av blivende arbeidsledere og fungerer som offisiell arbeidsgiver.
Jeg og mamma hadde permgjennomgang med rådgiver idag. Etter sist gjennomgang – som faktisk var på dagen nøyaktig to måneder etter at jeg flytta :-D – føltes det som om hodet mitt skulle gå i stykker av all informasjonen det skulle ta til seg. (Lenge siden jeg har gått skole, sa du?:p) I tillegg slapp jeg et villt fremmed menneske inn i min lille hule, i over fire timer, og det er ingen liten bragd i seg selv. Mens idag gikk det så mye bedre, og det beste av alt var den gledelige beskjeden jeg fikk: Jeg skal få delta på arbeidslederopplæring sammen med mitt moderlige opphav, selvom jeg foreløpig ikke står som offisiell arbeidsleder! Det lå en ENORM BEKREFTELSE i dette for meg, for det viser jo at Uloba mener jeg vil ha nytte av det og at de har tiltro til at jeg vil fikse å lede selv en dag. Sant å si, tror jeg rådgiveren min kan a tenkt *hvorfor i huleste har DU fungerende arbeidsleder, egentlig?', men det har jeg bestemt meg for at er min sak. Jeg liker den respekten de viser gjennom aldri å spørre etter diagnoser, og holdninga om at de er der for å lære meg å lede assistansen min, ikke legge seg borti hvorfor. For jeg vil ikke fortelle hvem som helst om min sosiale angst og alt anna fortidsrelatert, om de ikke har behov for det. Av samme grunn fortalte jeg ikke hvorfor mannlige assistenter foreløpig er uaktuelt, da jeg skulle diskutere ordlyden i stillingsannonsen vi har skrevet.
Nå er vi altså igang! Det føles godt og ikke så lite ufattelig etter den langdryge kampen vi har kjempet og alle forsinkelsene.

Så til en drøm som er på god vei til å gå i oppfyllelse, om alt går etter planen. Jeg har lenge, lenge gått rundt og sagt at jeg ønsker arbeidspraksis knyttet til jobb med dyr, uten at det har blitt noe av. For enten har jeg fått høre at 'du som har så godt hode og er så flink til å skrive, du bør nå satse på noe mer intellektuelt', eller sågar blitt beskyldt for at jeg ønsker å jobbe med dyr, bare fordi jeg ikke tør begynne på skole igjen. En sannhet med digre modifikasjoner, men en sannhet jeg har godtatt altfor lenge. For man må da være snill, kan skjønne, og de andre har helt sikkert rett. Dessuten må jeg jo ikke gi NAV ekstrautgifter til en så "unyttig" arbeidspraksis. Men den tid er forbi.
Jeg vet ikke hvor jeg tok motet fra, men plutselig hadde jeg sendt mail til stallen der jeg er på terapiridning og spurt om jeg kan få komme dit på praksis, og jeg fikk ja! Gjett  jeg gikk og svevde resten av den dagen :D Nå gjenstår bare kampen om drosjeutgiftene, men den skal jeg ta. Har så mange gode kort på hånda nå at jeg tilogmed har klart å overbevise meg selv om at planen min er liv laga, og da skal jeg søren meg klare overbevise NAV også!

Så nå jeg sitter her og smiler for meg selv, og lar meg selv nyte både ett og fem øyeblikks stolthet. For tenk, jeg griper drømmene mine. Havet av muligheter strekker seg ut foran meg, og jeg har tatt spranget. At det kommer dager hvor det føles som jeg er nær ved å drukne, er jeg klar over, men etterpå blir jeg jo bare enda flinkere til å holde meg flytende.

Jeg er på vei!

Hukommelseshull

Det har skjedd noe rart med meg i det siste. Eller særlig idag. Eller, egentlig har jeg kanskje kjent det har kommet gradvis sigende, men det er liksom idag det toppa seg. Det er om meg og hukommelse.

For vel har jeg alltid vært distre og det er helt normalt. Men jeg har ofte hatt store prolemer med å skille små ting fra hverandre, det som skjedde for en tid tilbake. For eksempel når noen spør meg hvordan jeg har hatt det siste uka eller i helga, så har jeg fått opp en masse bruddstykker av ting, men ikke vært sikker på om det var for en uke sida eller to eller kanskje en måned eller et år. Bagateller, tenker du kanskje, og jeg er enig i at det kan synes som det. Bortsett fra at idag skjedde det noe som satte igang en liten kjedereaksjon av mulige erkjennelser.

Da jeg skulle på jobb hadde jeg en litt dårlig start, slik som ofte skjer nå for tida. Det handler om skole og hjemme og elleveårsalderen, og det gjør meg ganske forvirra. Eller, mest tom og ullen, egentlig, i tillegg til at tida oppfører seg rart. Vel, dette er jeg jo vant med så jeg kom meg tilslutt på bussen. Jeg husker at jeg gikk nedover, at jeg åt et eple på bussholdeplassen og at jeg fant busskortet og betalte for billetten. Ellers var jeg vel bare vanlig fraværende, tenkte jeg.
Mot slutten av arbeidsdagen skulle jeg finne fram bankkortet og gikk i veska, hellig overbevist om at det lå der, men lommeboka var vekk. Jeg lette høyt og lavt og til høyre og venstre. Folk spurte meg om jeg kunne ha lagt igjen lommeboka hjemme og jeg tok mitt standard rekapituleringstriks. Er nemlig ganske rå på det å "spole tilbake inni hodet", som om minnene mine var en film jeg kan gjenkalle sekund for sekund. Og der var det helt klart for meg at jo, jeg hadde plukka busskortet fram fra lommeboka på bussen. At jeg så hadde lagt det ned i veska og ikke i lommeboka etterpå klarte jeg gjenkalle av den enkle grunn at jeg fant det i ei sidelomme, så da måtte det jo være sånn. Men lommeboka, da? Jeg var totalt overbevist om at den hadde vært med til byen. Så overevist at jeg tilslutt ringte og sperra kortet, og arbeidslederen min fikk samboeren som er busssjåfør på den selvsamme ruta, til å sjekke rundt.
Shit happens, tenkte jeg, og inretta resten av ettermiddagen deretter. Og det gikk vel forsåvidt greit, helt til jeg lette etter headsetet mitt hjemme og gikk i ei anna veske, den jeg brukte igår. Gjett hva jeg fant der? Riktig, ikke headsetet, men lommeboka. Og frem til da hadde jeg vært totalt, og da mener jeg TOTALT, overbevist om at den lå på i jobb-veska. Til tross for at mamma spurte om jeg hadde glemt den igjen der jeg var igår, noe som burde vært et brukbart stikkord for å skape orden i hukommelsen.
Jeg har et minne av å ta ut busskortet; et taktilt minne kan en vel kalle det. Jeg kjente virkelig plastkortet og skinnet i pengboka mellom fingrene, og det må jeg jo ha gjort ettersom det var havnet i veska. Men det må ha skjedd hjemme istedet.

Nå kan det hende du sitter der og smiler og rister litt på hodet av at det går an å være så distre, og det gjorde jeg også. Mer enn det, jeg lo ganske rått. Men sakte, sakte utover kvelden kom en snikende ubehagsfølelse over meg. For ok, så var det ikke så "farlig". Alle kan være distre osv. Nei, det som er så uggent er denne "svart hull"-følelsen. At her har alt virkelig bare glippi fullstendig. Et lite øyeblikk bare, men allikevel. Bedre ble det ikke da jeg lette gjennom noen CD-er og kom over ei plate jeg var fullstendig overbevist om at jeg IKKE hadde. Ikke bare det, men jeg hadde gått og irritert meg over at jeg ønsket meg denne til bursdagen for ørten år tilbake, og så fikkk en av samme artist som jeg ikke likte på langt nær så godt. Seriøst, jeg har gått i flere år og irritert meg over dette. Jaja, nok en bagatell, tenker du kanskje. Men igjen denne følelsen av svart hull, og på toppen av den andre opplevelsen ble det hele ganske creepy.

Så tenker jeg på hukommelsen, og på at jeg har fått endel spørsmål opp gjennom om jeg har problemer med å huske, og uten å nøle har jeg svart nei. Men nå begynner jeg å tenke at det finnes hukommelse og hukommelse. For det meste av det jeg husker, er konkrete kjennsgjerninger om hvor jeg har vært og hva jeg har gjort. Såå konkret som at først gikk jeg inn i det rommet, så snudde jeg meg til venstre og gikk dit (film-trikset igjen). Så godt som hele tiden, og særlig når hodet har føltes ullent og uoversiktlig, har jeg klamret meg som en druknende til disse kjennsgjerningene. Ikke til hva jeg tenkte eller hva jeg egentlig skulle, men akkurat hvor jeg har vært og hva jeg har gjort i akkurat DET øyeblikket. Nesten samme hvor redd eller glad eller følelsesløs jeg har vært, har det vært som en suflørstemme konstant har holdt det gående i hodet mitt. Gjort "opptak" av hrert et skritt, hvert et sted, bare for å huske, huske, huske. De eneste gangene denne sufløren har tenkt på meg som person, har vært hvis jeg har følt behov for å flykte unna. Men bak konstante jaget, hva har ligget der? Ull. Tåke. Slik har det føltes.

Men nå, etter at jeg har flyttet til mitt nye hjem og jeg sakte, men sikkert har begynt å slippe litt taket og tillatt meg bare å VÆRE TILSTEDE i de gamle følelsene, har denne dokumentasjonstrangen minsket. Umerkelig, men stadig har den blitt svakere. Det samme gjelder bomullsfølelsen. Nå er det mer ren forvirring, ren tomhet og ren angst. Rett på, liksom. Og nå begynner hukommelsen å glippe også. Ikke mye, men i små glimt, så det kjennes som når du tror du er ved bunnen av trappa, men så er det et siste trinn igjen. Da er det ikke fritt for at jeg begynner å lure på om det egentlig har vært sånn hele tiden eller iallfall i veldig mange år, og at hodet mitt bare har laget seg nok et forsvar for å dekke over nok en "svakhet".

Jeg tror og håper det er sånn, og at dette bare er nok et tegn på at en av mine utallige fasader holder på å gå opp i liminga...

Frihet og ansvar, på MINE premisser

Livet begynner å stable seg på beina igjen, veldig sakte, men sikkert. Det blir stadig mindre av at jeg våkner om morgenen, overveldet av alt ansvaret jeg er i ferd med å ta på meg; alt fra å slippe inn feie på inspeksjon til å komme meg med rett buss til jobben. Begynner å bli vant med å ta en dag av gangens slik den er, og ikke la meg stresse av de emosjonelle flodbølgene som skyller inn over meg, eller behovet for å være som et barn igjen. Det er uvant og slettes ikke lett, men det går. Selvom jeg blir utslitt. Da er det godt å vite at jeg får litt praktisk hjelp innimellom.

Ja, for jeg har begynt med det nå, å slippe noen inn som hjelper meg å rydde litt vei i kaoset mitt, bokstavelig talt. Ikke slik som det var før min nye start, at folk kom og gikk flere ganger om dagen og jeg mer eller mindre bevisst, la opp hele livet mitt etter dette. Nå er det en person som kommer inn for lengre økter, og det er mine planer som står i sentrum. Det er et større ansvar enn det kanskje høres ut som.

• Først må jeg finne ut hva jeg vil. Ingen vits i å ha to-tre timer sammen, og så ikke ha noe å fylle tida med. Riktignok har det ennå ikke vært et problem, heller tver om. At jeg må prioritere blant et hav av potensielle oppgaver. Skal vi handle eller rense marsvinbur? Vaske gulv eller lage vegetarpizza? Ofte rekker vi mer enn jeg tror, men prisen er ofte at jeg blir ganske gåen. Kunsten å porsjonere ut, må med andre ord læres enda bedre.
• Like viktig er det å vite hva jeg ikke vil. Som at jeg ikke liker når det blir helt stille og jeg ikke vet hvor assistenten er, og jeg så finner henne inne på soverommet mitt uten at jeg har fått det med meg. Jeg stoler på henne, det er ikke det, men jeg begynner å få egne grenser og merker hvor skvetten jeg er. Da er det mitt ansvar å si fra, før dette rekker å bli et problem.

Dette med soverommet kom opp idag, og jeg brukte nok mer krefter på de to minuttene det tok å ta det opp enn jeg gjorde på resten av økta til sammen. Men jeg angrer ikke! Jeg er stolt av at jeg klarte å ta dette opp på en rolig og ikke-krypende måte, men vennlig og bestemt (håper jeg da), slik at vi i samarbeid fant en løsning. Det er godt å kjenne at jeg kan sette slike grenser uten å få dårlig samvittighet, selv til en person som kjenner meg fra tida i bofellesskapet. Sant å si er det både en utfordring og en fordel at vi kjenner hverandre fra før. Selvsagt er det en fare for å la gamle, underdanige uvaner ta over, men nettopp derfor er jeg så bestemt på at ikke må skje. Og når jeg først tar meg mot til å lage mine egne regler, er det trygt å kunne drøfte dette med en jeg tross alt kjenner og stoler på.

Så jeg tror dette vil gå bra, selvom det er krevende. For et liv på egne premisser er også et liv med frihet. For eksempel til å kunne være en god nabo og gjøre pliktene mine, eller legge hyggelige planer for våren. I neste uke blir drømmen om egen, fargerik verandakasse til virkelighet, og min første 17.mai uten familien skal planlegges og gjennomføres. Gjett om jeg gleder meg! :-D