Marsvinbobla: I takt med meg selv

Denne teksten ble skrevet i pinsa. Dager hvor jeg tillot meg å leve i nuet og stillheten, og være hundre prosentoppslukt av noe som betyr enormt mye for meg. Nå er hverdagen her igjen, og jeg prøver så godt jeg kan å henge meg på livet, samtidig som jeg Holder fast på de gode opplevelsene og prøver å ta det med meg videre. Men det er visst lettere sagt enn gjort.


Det er formiddag og jeg sitter stille. Det har jeg gjort lenge nå. En halvtime, en time, eller kanskje to? Jeg vet ikke. Jeg lytter etter lyder fra innhegningen der mine to søte små holder til. Vesle Snefrid som pludrer og Sunniva som svarer. Sunniva klatrer opp på den pelstekte tunnellen, gjør et karakteristisk gledeshopp, hopper ned, spiser litt og klatrer tilbake. Legger seg ned. Helt over på siden. Selv om jeg ikke ser henne klart, vet jeg det, at hun ligger på siden.. Jeg kjenner roen hennes bre seg. Over lille Snefrid inni tunnellen sin, og over meg som sitter her. Og jeg sitter, og sitter og sitter. Av og til må jeg skifte stilling. Da skotter Sunniva liksom halvt vaktsomt og halvt nysgjerrig bort på meg, men når hun ser at alt er stille, legger hun seg ned igjen.

Tre inidivder, to små på fire bein og ett stort på to, som bare er sammen. Lenge. Tiden står stille. På den gode måten. Jeg vet at tiden går, men jeg er I TIDEN, ikke bortenfor. De to små sin ro smitter over på meg. Når de såvidt rører på Seg, gjør jeg det også, og omvendt. Saktmodig, kontemplativ formiddagshvile.

Jeg kjenner kroppen mot det harde gulvet. Setemuskulaturen, leggene og beina. Den litt krumme ryggen. Og hvilepulsen. Jeg er ett, og det er trygt.

Men jeg må reise meg til slutt. Hekte meg enda mer på tiden igjen. Skifte fokus. Det gjør meg urolig. Jeg vil ikke skremme jentene. Og jeg vil ikke forlate denne trygge, bobla av hvile midt i tida. Men jeg puster meg inn i handlingsfør tilstand igjen. Puster gjennom ilingen i brystet og spenningene i knærne. Sakte begynner jeg å rydde på kjøkkenet. En ting av gangen, med en stilltiende avtale med meg selv om å ta akkurat så mye som jeg orker. I mitt eget, rolige tempo.

Jeg er i takt med meg selv. For første gang på jeg vet ikke hvor lenge. Oppslukt av noe som virkelig JEG BRYR MEG OM. Med rom for det tidløse og stille, med ren samvittighet.

Jeg tror jeg trenger slike dager. Ikke hver dag og ikke hele tiden. Men jeg tror jeg har et stort udekket behov for å bare være meg. Stille. Midt i en aktivitet som tar alt mitt fokus. Om det så bare er å sitte stille og kjenne kroppen eller mate to nydelige marsvin og bli beveget av deres samspill.

Jeg ble alltid kritisert for ikke å ville, ikke å ta initiativ, være passiv. Men kanskje var det heller jeg som gikk altfor sakte i en altfor omskiftelig verden. Kanskje ville ting vært annerledes om noen hadde satt seg ned sammen med meg, og i stedet for å si "du må da finne på noe", spurt "hva tenker du på?", eller "hva føler du?". Kanskje hadde jeg da kommet ut av skallet mitt fremfor å forsvinne innover. Kanskje kunne jeg lært meg at verden ikke var slikt et farlig sted likevel. Ikke bare spilt teater for verden, men vært der med hele meg. Jeg tror det.

Så, hvis noen synes jeg tidvis er veldig usosial for tiden, ha meg unnskyldt. Jeg vil gjerne bruke tid med dere, og tar gjerne del i deres liv, håp og drømmer. Bare i litt små doser. For akkurat nå driver jeg og øver meg på å være meg selv, og finne tilbake til drivkraften, energien og gleden. Og det er et stykke tidkrevende, men givende arbeid. Men kanskje tør jeg etter hvert å dele de tidløse øyeblikkene med flere. I stillhet foran en innhegning med to marsvin i, for eksempel :-)

Det sitter i hodet

"Kom igjen nå, stå på!"
Stemmen egger oss videre. Jeg kjenner svetten renner og musklene verker, men det gjør meg bare glad.
Det er så godt. Godt å kjenne at kroppen blir sterkere. Helere. Som en sammenhengende organisme; et levende maskineri som virker som det skal.
Jeg puster, pusher, nyter.

"kom igjen, dere klarer enda litt til!"
Jeg gir alt. Alt kroppen har å gi, og litt til.
Kjenner det nærmer seg det punktet nå. Det punktet der jeg glemmer kroppen. At den har en grense. At jeg er mer enn bare muskler og sjelett som skal kontrolleres.
At jeg også har et følelsesliv som spiser av energien. En bagasje som selv om den ofte glemmes, alltid er der som en ekstra tyngde å bære.
Men treneren, den sympatiske treneren jeg har sånn tillit til, roper vi har mere å gi, og vi er jo også meg. Så det stemmer sikkert, da.

"det sitter i hodet, folkens! Dere klarer mer enn dere tror.)
Ja, det sitter i hodet.
Hodet som plutselig er låst i en skruestikke av smerte. En smerte som tvinger meg ned i en ball på gulvet mens kvalme og svimmelhet kommer i bølger og kroppen skriker på oksygen. Et skjult skrik som ingen forstår.
Det sitter i hodet, som febrilsk prøver å si at det er bare angst, og ingenting å være redd for. For ingenting er farlig her.
Men alarmen er på og kroppen vil fortsette å kjempe. For hvis jeg ikke fortsetter nå, så kan det jo hende jeg oppdager grensen. At den er nådd. At jeg ikke kan gjøre mer som jeg får beskjed om.
Så slem kan jeg ikke være. Det er farlig, det...

Men motet, det sitter også i hodet.
Motet til å bli værende. Til ikke å løpe hjem med hodet i en kald klut og sjela i skammens fatle, men sakte og forsiktig liste seg inn i rutinen igjen.
Ulidelig forsiktig føle seg fram, litt og litt mot øvelsene. Med hodet og kroppens alarmsignaler som en stadig påminnelse om den farlige grensen.
Det altfor skremmende "bra nok", som må være min standard og min alene, akkurat her, akkurat nå.

Og til slutt, motet til å henge meg på den sympatiske treneren på vei mot bussen. Si det som det er. ta de forbudte ordene i min munn.
Panikk. Angst. Triggere.
Om hun ikke kan roe ned litt og la vær å bygge sånn opp under konkurranseinstinktet? Fordi enkelte av frasene som er ment å motivere oss, faktisk skremmer vettet av meg.
Og vi blir enige om at hvis det skjer igjen, så trenger jeg først og fremst ro til å ri stormen av i fred.
Før vi skilles, og jeg vet jeg vil komme tilbake. Fordi jeg nå en gang er sånn. jeg gir meg ikke så lett.

Så hun hadde forsåvidt rett: Det sitter i hodet, og jeg var i stand til mer enn jeg trodde i dag :-)

Oppmerksomt nærvær: en bevissthetsreise

Dette innlegget har jeg egentlig villet skrive lenge. Men av en eller annen grunn har jeg kviet meg. Kanskje handler det om at ved å sette ord på disse tankene så blir de mer levende for meg, og dermed forstår jeg enda bedre hvor viktig, og hvor vanskelig en jobb jeg står oppi. Eller kanskje handler det mer om frykten for folks fordommer mot noe som er i ferd med å bli en viktig del av livet mitt.


I mars begynte jeg på et åtte ukers kurs i mindfullness, eller oppmerksomt nærvær som det ofte kalles på norsk, i regi av Frisklivsentralen i kommunen. Helt siden jeg lånte meg ei lydbok med meditasjonsøvelser for mange år siden, har jeg følt at dette var noe som kunne være bra, men vanskelig å jobbe skikkelig med i dybden uten drahjelp. Så jeg kastet meg på så fort muligheten bød seg.

Det finnes mange fordomer mot mindfullness der ute. Kanskje med god grunn også, for en del presenterer det jo som rene mirakelkuren. En quick fix som hjelper på det meste. Litt på samme måte som positivismetankegangen om at bare man tenker positivt så blir alt bra. Men så enkelt er det ikke. Det er heller ikke bare et "koselig avbrekk i hverdagen" eller en kjekk måte å lære avspenning og pusteteknikk, slik enkelte har trodd. For meg var det åtte uker med knallhard jobbing. Åtte uker med prøving og feiling, perfeksjonisme og resignasjon, leting og forvirring. På den veien som bare er min, mot å forstå og akseptere meg selv.

Så hva er egentlig mindfullness eller oppmerksomt nærvær? Vel, jeg har ikke tenkt å greie ut i det vide og brede omteorien, for det finnes nok av informasjon om det både i bøker og på nett som både er god og seriøs. Dette blir mer min subjektive oppfatning av hva det betyr for meg. Men helt kort kan det oppsummeres som trening i å bevisst oppservere det som skjer i øyeblikket, både i kropp, følelser og omgivelsene forøvrig.

En av grunnøvelsene i oppmerksomhetstrening er meditasjon med fokus på pust. Rett og slett sitte (eller ligge) og fokusere på pusten. I nesa, bryste og eller magen. Uten å endre eller forbedre den. Bare observere den i detalj som den er, og la den bli som et anker for oppmerksomheten. Høres lett ut, kanskje, nesten litt banalt. Men tro meg, etter noen minutter eller et kvarter kan det være hardt å holde fokus. For mens man sitter der og har fokus på pusten er det ikke til å unngå at fornemmelser dukker opp og sinnet begynner å gå sine egne veier. Både fremover og bakover i tid, rundt planer, dagdrømmer og følelser. Da er kunsten å stoppe opp og observere det som skjer i sinnet, akseptere det uten å dømme eller forsøke endre på noe der og da, men gi slipp og vende tilbake til pusten. La tanker, følelser og fornemmelser komme og gå. Verken dvele og overanalysere eller skyve de unna. Det er VANSKELIG, det, for en som har levd nesten utelukkende inni sitt eget hode det meste av livet og skjøvet alt som handler om kropp og "forbudte følelser" under glemselens teppe...

Dette å ha oppmerksomheten rettet i detalj mot noe spesielt, det være seg pust, tanker, lyder eller det å gå eller spise, er på en måte en av grunnpilarene i oppmerksomt nærvær. En annen er er å møte det du observerer på en nøytral, vennlig og ikkedømmende måte. Med fokus på det som er akkurat nå, og ikke på et mulig resultat der framme du ønsker å oppnå. Heller ingen lett øvelse for en perfeksjonist som hele tida har tanker om hvordan alt burde være og hvordan ting aldri er bra nok.

I en kurs- og gruppesetting har dette medført en del komplikasjoner med tanke på min noe forvirrede selvfølelse. Når jeg ikke klarte det vi fikk beskjed om eller hadde en oppfatning som var på tvers med de andre deltakerene, prøvde jeg først å presse frem ønsket resultat. Det være seg sinnsro på angstfylte dager, å lete etter fysiske fornemmelser i en kropp som gjorde alt den kunne for å ikke føles, eller å møte tanker med et smil når det var vanskelig nok å godta at de eksisterte. Det gikk ikke så bra, og var heller ikke særlig aksepterende. Men med tiden fant jeg gradvis mine egne strategier og et språk som passet meg, og å ta dagen som den er. Stikkordet er å prøve og feile, igjen og igjen, men uten å prøve for hardt. Altså øvelse, øvelse, øvelse. Vanskelig? Gjett om.

Men hva har jeg oppnådd med dette, lurer du kanskje på. Man kan jo ikke sitte og meditere hele tida eller bare være i nuet og nyte livet. Hverdagene går ubønnhørlig videre med sine krav og forventningerr.

Vel, det mest framtredende og svært uventede resultatet er at jeg har blitt mer effektiv. Jeg forsvinner sjeldnere kast i kast nedover tankenes elv eller suges inn i malstrømmen av ingenting. Jeg merker når det er i ferd med å skje, registrerer det og prøver å gå videre. Tankene er der og følelsen av tomhet lurer en hårsbredd unna, men jeg trenger ikke å bli ett med det av den grunn. Det betyr ikke at jeg har sluttet å tenke eller bare er en passiv observatør til livet, men jeg kan i større grad enn før velge når det passer å forholde seg til det som skjer inni meg, og da til det som faktisk er, og ikke så mye det som burde være. Samtidig er jeg mer til stede i følelsene mine. NOe som tidvis gjør det tøft å forholde seg til både verden og meg selv.

Jeg mener absolutt ikke å idyllisere mindfullness, for det er tidvis hardt. Særlig å holde det ved like på tunge dager, hvor jeg er sliten og overveldet eller jeg må leve etter andres tidsskjema. Det er hardt å finne balansen mellom tilstedeværelse og avkobling, vite forskjell på selvmedfølelse og selvmedlidenhet, gi seg selv nye sjanser igjen og igjen. Det er dager jeg bare har lyst til å krype inn i tåkeheimen til dagdrømmene mine igjen og bare være i fred for meg selv og andre.

Det hele er imidlertid så inderlig verdt det, de gyldne øyeblikkene av 100% tilstedeværelse. Den kaffekoppen som plutselig smaker så ekstra godt, musikken som får hjertet mitt til å ville hoppe ut av brystet av pur glede og et solstreif mot ansiktet. Eller forsåvidt, å oppdage det vakre i å sørge over en firbent venn.

Jeg fortsetter å prøve, dag for dag, øyeblikk for øyeblikk, på den krunglete veien kalt her og nå.