søndag 20. november 2016

De usynlige overgrepene

Dette innlegget skulle jeg egentlig publisere i går, på verdensdagen mot incest og seksuelle overgrep, men pga litt tekniske problemer gikk det dessverre i vasken. Men her kommer det. Det skumleste og åpnesteinnlegget jeg noen sinne har skrevet her inne, som jeg har villet skrive lenge, og plutselig bare visste fra langt inne i sjela et sted, at jeg var klar til å formidle.

Til slutt vil jeg bare få advare om at dette kan være sterk og vond lesning for enkelte. Spesielt teksten innenfor stjernemarkeringen.

I dag er det den internasjonale dagen mot incest og seksuelle overgrep. En dag hvor et svært tabubelagt tema skal løftes fram i lyset. Tales ihjel, ikke ties ihjel. Selv har jeg tiet lenge, men i dag vil jeg snakke.

 Jeg vil snakke om noe som får meg til å skamme meg over meg selv og min historie. Som får meg til å tenke jeg er en feilvare, selv blant andre overgrepsutsatte. Jeg vil fortelle om de usynlige overgrepene. Det som kanskje ikke ser ut som overgrep på overflaten, men er det likevel.

"Hva er seksuelle overgrep? Det er for eksempel når noen tar deg på tissen uten at du vil det. Eller at noen tvinger deg til å ta på andres tiss.
Slik som dette har jeg lest på flere nettsider om overgrep som er beregnet på barn."
Jeg leser. Jeg tenker, og barnet inni meg protesterer.
Det er ikke meg de snakker om.
Noe slikt har aldri skjedd meg.
Jeg kan vel ikke ha opplevd overgrep, da.

Men i så fall, hvorfor kan kroppen ennå, så mange år etter, bli til en følelsesløs, vektløs ting når noen vil ha en klem?

Og hvorfor blir jeg stadig så kvalm av å se kjærlighetsscener på film? De scenene med den innledende flørtingen og kjærtegnene, like før lyset slukkes og lerretet går i svart.


*****

Noen sa det til meg da jeg var liten,
at å bli tatt på kroppen der og der, sånn og slik, det er ikke lov i Norge.
"Men det VI gjør er noe annet, noe fint, og hvertfall IKKE overgrep."
Og så kom hendene. De varme hendene
På kroppen min, som nesten sluttet og eksistere.
Bare hodet var igjen,
som et vitne til stemmens sannhet.
Og leken som sprang ut av trygghet og hengivenhet, ble noe annet. Noe farlig.
Ikke brutalt, rått eller smertefullt.
Jeg ble ikke en gang tatt på de mest forbudte stedene.
Men like fullt føltes det hele som en farlig drøm, der alt var feil.

Men det var ikke overgrep... det visste jeg bare
Blind som jeg var for stemmens makt. Som sa det var rett og naturlig. Hvor fint det var, det vi gjorde.
Så mye makt hadde stemmen, at jeg sa jeg var med på det. Fordi jeg trodde det var sant...

Så hvorfor føltes det så feil? Og så feil at det føltes feil, når det skulle være fint.

*****

Incest. Jeg smaker på ordet og kan ikke tro på det. Men jeg prøver. Prøver å si til meg selv at jeg var bare et barn. Et barn som søkte vennlighet. Som alltid gikk på tå hev mellom rødglødende sinne, isnende forakt, kvelende avmakt og altoppslukende kjærlighet. Et barn. Som trodde alt vondt var min feil, og bare ville gjøre det godt igjen, i jakten på å bli sett som den jeg var. Prisgitt den jeg var nær, som andre barn. Programmert fra naturens side til å stole på mine nærmeste, og dermed så altfor lett å manipulere.

For noen år tilbake fikk jeg spørsmål om hvordan man kunne ha fortalt meg om seksuelle overgrep, på en måte så jeg forsto hva det var som skjedde med meg. Et vanskelig spørsmål jeg har tenkt mye på, og forgjeves forsøkt å finne ut av. Jeg har lett blant all slags infomateriale og overgrepsdefinisjoner, og stort sett endt opp med å tvile på meg selv. Helt til jeg kom over et innslag på Supernytt der Kripos forklarer hva overgrep er. Selv den lille jenta som sitter fast inni meg og tror nåtid er fortid, kunne godta den. Denne v ideoen og liknende innslag, kan du se her.

Jeg skulle ønske jeg forsto det før. Jeg skulle ønske alle barn forsto det. At de fra de var ganske små, kunne lære om kropp, følelser og seksualitet. Ikke bare om romper og tisser og hva som er helt forbudt for andre å gjøre, men også om gråsonene. Om god og dårlig berøring og om grenser. At det er en forskjell på å gi en klem og en nattasuss, og om noen gjør noe med deg som føles rart og feil. Ingen har lov til det, uansett.

I dag er det den internasjonale dagen mot incest og seksuelle overgrep. En dag jeg vil bruke på å gi en stemme til den som har vært i tvil om sin egen historie, og som lever i fornektelse. Jeg vil vise at overgrep kan ha mange former og uttrykk. Noen er vonde og voldsomme. Andre er bleke, forvirrende og nesten usynlige. Kanskje til og med tilsynelatende normale. Et spekter av hendelser, som alle kan være svært ødeleggende.

Jeg vil også heie på alle barn der ute som går gjennom det samme. Enten de føler på frykt, skyld, skam eller avmakt, eller kanskje ikke forstår hva de føler. Dere er alle like mye verdt, uansett bakgrunn!

Kanskje skal jeg prøve å heie på meg selv også? Hvis jeg klarer...

mandag 14. november 2016

Reisen til Harry Potters univers - en svært personlig beretning

Tenk at det er en måned siden nå. Siden jeg våknet i otta med tusen sommerfugler i magen, og brukte over en time på å pakke ryggsekken til noe som føltes som en hel ekspidisjon, som i virkeligheten bare lå fem kilometer unna. Og at jeg et lite døgn senere kom sjanglende ut i det grå morgenlyset i halvørska med et glis om kjeften, rusa på søvnmangel og en slags forvirra lykkefølelse. På en måte er det som jeg tror det var i går, og samtidig som det er en hel evighet siden, at vi, to gode venner, var på Harry Potter-maraton på den lokale kinoen. Ganske så spontant, kanskje mot bedre vitende har jeg tenkt, både før og etter. Men hjertet mitt har snakket sitt tydelige språk: dette var det eneste rette. Hvorfor, er det sikkert mange som lurer på, og egentlig trenger det ikke forklares eller forsvares. Tross alt var vi flere hundre andre like gale/helfrelste, som var der. Men for meg handlet det om noe mye større enn å være blodfan. Det var en reise jeg trengte å ta, som en hyllest til universet som lenge fungerte som et trygt tilholdssted for meg. En livbøye i en stormfull tilværelse.

Første gang jeg virkelig lot meg fange av J.K. Rowlings univers var jeg 15 år. Jeg hadde alt fått dyttet på meg en engelsk paperback av førsteboka, uten at det tente den store gnisten; mine engelskferdigheter var mildt sagt haltende. Men etter påtrykk fra gode venner, ga jeg boka en sjanse til. Denne gangen som lydbok, lest av Torstein Bugge Høverstad, og stemmen hans var alt som skulle til. Karakterene fengslet meg, den magiske verdenen var fascinerende og slutten så ulidelig spennende at jeg ikke kunne legge fra meg boka. Ennå husker jeg presis hvor jeg satt i barndomshjemmet mitt mens jeg holdt pusten under de siste dramatiske scenene. Og etter det gikk det bare en vei :)

Harry Potter kom inn i livet mitt i en tid der jeg hadde stort behov for trygghet. Det var en turbulent fase. Jeg hadde nettopp begynt på videregående, men skulle snart slutte fordi jeg skulle i behandling. Mamma hadde flyttet ut hjemmefra og jeg var midt i en kamp for å bryte med pappa. Stadig lengtet jeg bort, og dermed var det nok noe veldig befriende i det barnlig uskyldige og ukompliserte universet der  kampen mellom det gode og det onde var så uttalt. At Harry vokste opp under tøffe kår, men så kom til et sted der han ble sett og verdsatt, hadde nok også sin tiltrekningskraft. Kanskje var det håp for meg også?

Neste betydningsfulle møte mellom meg og Potter skjedde i jula, bare noen måneder senere mens jeg var i behandling. Midt i den verste jula noensinne, som jeg ikke akter å utdype i bloggen på nåværende tidspunkt, kom Harry Potter og Fangen fra Azkaban som julegave, og denne gangen snakker vi virkelig om at det var en livbøye jeg klamret meg til for alt det var verdt. Når søvnen glimret med sitt fravær kunne jeg flykte inn til vennlige magilærere, desperanter (som kunne bekjempes med en trylleformel i motsetning til mine egne mareritt), , magiske kart, hippogriffer og animager (åh, som jeg drømte om å kunne skape meg om til et dyr selv). Ikke minst, til et plott som tok flerfoldige overraskende krumspring enn jeg kunne forestille meg.

Kort tid etter hadde vi den trykte utgaven av bok fire, Harry Potter og Ildbegeret, i hus, og det ble raskt vinterens store høytlesningsprosjekt for mamma og meg. I en tid da tilværelsens rystelser like gjerne kunne ført oss fra hverandre, ble høytlesingen en bro over avgrunnen mellom oss. Hver gang hun kom på besøk leste hun for meg, ofte lenge ut over oppsatt besøkstid, og så fortsatte vi når jeg, ofte ganske så motvillig dro hjem til henne i helgene.

Etter dette har bøkene fulgt meg trofast gjennom mange år. Først på norsk, og siden på engelsk, med Stephen Fry sine ypperlige tolkninger.  Aldri betød de vel så mye for meg som i den første, kritiske fasen av livet, men de har alltid vært der. Som en gammel, halvt hemmelig venn jeg kunne regne med i tykt og tynt. Samme hvor overveldende, kaotisk og skremmende verden fortonte seg, på Galtvort blant Potter og vennene var jeg alltid trygg.


Med tiden kom også filmene. Noen, særlig de første, snakket til meg gjennom den samme trygge stemningen som jeg fant i bøkene. Andre filmer avvek for mye fra handlingen eller minte meg for mye om min egen rotløse ungdomstid. Dessuten gjorde det ofte svært vondt å se de på kino sammen med andre. Det føltes, selv om ingen kunne ane det, som om de andre fikk se mitt hemmelige tilfluktsrom, og jeg følte meg dermed avkledd og sårbar. Og ja, mange av filmene har surret og gått på repeat på dvd-spilleren min, men da nærmest som en guilty pleasure, en virkelighetsflukt jeg måtte skjule for omverdenen. Slik ville jeg ikke det skulle få fortsette!

Derfor var det med en underlig slags forventning jeg møtte opp på kinoen denne torsdagen. Jeg både gledet og gruet meg. For det fullstendig åpenbare, å potensielt tilbringe så mange timer på en kino. Hvordan ville vi overleve rent mentalt? Hvilken tilstand er man i etter å ha sett åtte filmer av 2-3 timers varighet hver, på lerret og med full trøkk på lyden? Ikke minst var jeg spent på hvordan det ville bli å dele en slik opplevelse med noen andre. Ville jeg kjenne på den samme skammen, den samme følelsen av å være blottlagt som før?

Jeg har ikke så mye å si om selve filmopplevelsen i seg selv, annet enn at jeg angrer ikke et sekund. Selv om jeg fortsatt synes vi, og da særlig jeg som den store pådriveren for å stå løpet ut, var passe gale. Men det ble en fin opplevelse. Fint å sitte der sammen. Utveksle en og annen kommentar underveis, men stort sett bare være stille. Trygt at vi var to, som kunne få hverandre ned på jorda igjen i de korte pausene, og passe på slike elementære ting som frisk luft og mat. Sterkest var imidlertid følelsen av å være 100 prosent til stede, samtidig som jeg var fullstendig oppslukt av kinomagien.  Helt og fullt på plass i kropp og følelser. Vel var vi i en boble utenfor virkeligheten, men til forskjell fra før kan jeg nå minnes det hele. Hva som fikk meg til å gråte og le. Kanskje fordi jeg for første gang var i den bobla med HELE MEG.

Lenge trodde jeg denne dagen skulle markere et vendepungt, et slags farvel til J.K. Rowlings magiske univers. I stedet er det mer som starten på en ny epoke, hvor barndommens avhengighet er byttet ut med noe annet jeg kan vedkjenne meg. Jeg kan minnes de gode stundene med stor glede og søke tilbake dit for kosens skyld, kanskje aller helst sammen med andre, uten blygsel.

De som har holdt ut til slutten av dette innlegget, all ære til dere, har nok skjønt at dette er et veldig personlig, vemodig og viktig tema for meg å skrive om. Det gjør det vanskelig å vite hvordan jeg skal avslutte. Så jeg vil bare runde med å si takk.

En stor takk til hun som holdt ut sammen med meg alle disse timee, og gjorde det hele til en så fin og trygg opplevelse. Høyytleseren som gjorde bok 4 til noe helt spesielt. Til mine gode venner som var på meg, maste og inspirerte meg til å bite på Potter-agnet og bli så alvorlig hekta som jeg faktisk ble. Takk til forfatteren som skapte et fantastisk univers og de geniale lydbokinnleserne som ga det enda mer liv og varme. Og sist, en enorm takk for at bøkenes verden finnes der ute. Som uansett hva man behøver, enten det er ei trygg havn eller nye landskap å dra på oppdagelsesferd i, kan fylle et sinn med nye bilder og tanker.

Varme hilsner fra en evig lesehest, som aldri vil bli for gammel for en skikkelig fantasireise! <3 :-)

onsdag 2. november 2016

Til stede i nuet - når livet blir for mye

Det er mye positivt med å være en fighter som ikke gir seg så lett. Som selv om det stormer i kastene, lener seg mot vinden og fryder seg over at man heller ikke denne gangen ble blåst over ende.. En positiv livsbejaer som elsker å omfavne både små og store øyeblikk, med hele sitt spekter av farger og følelser. Som stadig åpner nye dører, innover til seg selv og ut i det store, spennende og fantastiske livet.

Men av og til sier det stopp.

Når erkjennelsene fra fortid og nåtid kommer på løpende bånd. Ikke bare som tanker, men erfaringer som kan sanses fra innerst til ytterst i både kropp, sjel og sinn, alle sammen på en gang...
Og kulturopplevelsene står i kø. Så alle de fabltastiske inntryhkkene fra musikken og filmenes verden, fyller deg opp til randen med uforløst energi som bare vil sprenge seg ut gjennom armene og bena og brystet i et eneste ekstatisk, dansbart og høylydt skrik, herfra til evigheten og tilbake igjen...
Så du kan dele alt dette med de du er glad i. Alle disse menneskene som du har vært så redd for. Som du i beste fall har vært glad i i tankene, oppe i hodet, langt bortenfor følelsene, men som du i større og større glimt føler deg knyttet til. Når du skjønner at dere alle, ja du også, er mennesker, og mennesker, de trenger hverandre...
Og hver av disse erfaringene. Fra de minste, lette som snøfnugg til de som er så enorme at du knapt kan ane dybden og tyngden og bredden av de. Hver eneste en av disse erfaringene setter sitt eget unike fotavtrykk på sjela.
Samme hvor mye du øver på å finne ro i pustens dype åndedrag, og samme hvor mange ganger du stopper opp, observerer, aksepterer og gir slipp på tanker og følelser, så er de der.
I deg.
Her og nå.
I den dypeste, mens omkalfatrende forandringen du kan huske å ha vært gjennom noensinne.


Å være til stede i nuet skal gi energi, sies det, og ja, det stemmer. Men få snakker om hvor hardt det kan være. Særlig for den som har levd store deler av sitt liv i drømmeland bak en skuespillermaske av speil. Hvor overveldende livets fyrverkeri kan være for en som har funnet tryggheten i en tilstand av levende død. Og hvor fantastisk befriende og samtidig ufattelig skremmende det er å være i ett med tiden, som noe selvgående, selvbevisst. Ja, et SELV.

Derfor er det jeg elsker aller mest akkurat nå, hverdagen. Å kunne krype inn bak rutinenes beskyttende vegger og lene hodet tungt mot den svale vindusruta. Myse godmodig ut på høstens fantastiske, beroligende fargespill. I visshet om at de unike detaljene er der ute og venter på meg. Til jeg er klar for det ekstraordinære i det ordinære igjen.

Men først må jeg finne hjem til tryggheten og forutsigbarheten. I livet, i hverdagen og ikke minst, i meg selv.