Jeg er på Muldrebu, familiens hytteperle, på ei myr ved et vann, nesten oppe på fjellet. Et trygt sted. Fristed.
Om morgenen våkner jeg av radioen, slik som det alltid bruker å være. Den samme radiokanalen og de samme programmene siver inn gjennom døra til rommet mitt. Lukta av vedfyring og nybakte rundstykker blander seg med rolige skritt, klirrende kjøkkentøy og marsvinas iherdige morgenhyl. Det er søndag, og alt som forventes av meg er at jeg skal stå opp og være med på fellesfrokost. Hele kroppen min vet det.
Her er ingen forsiktige, stressede skritt som skynder seg på kjøkkenet. Ingen trykkende, kald og klam taushet som siver inn under dørsprekkene, og ingen altoppslukende varme hender som venter på meg.
Vi spiser frokost sammen. Radioen forteller om språklige finurligheter; vi småprater og erter hverandre. Jeg plages som vanlig med det kokte egget som av en eller annen grunn er en stadig kilde til klønerier, men det gjør ikke så mye. For jeg vet jeg er trygg.
Ingen vil kaste en skyllebøtte av isnende, hvitglødende forakt over meg og fortelle hvilket håpløst lite menneske jeg er. Fordi jeg ikke klarer kakke toppen av et egg, svarer kvikt nok eller være hengiven nok. Ingen blir usynlig på andre siden av bordet. Til stede, men allikevel borte.
Oppvask. Den samme rutinen hver gang. En som vasker og vi to andre tørker. Som en selvfølge griper jeg kluten og begynner å tørke, helt av seg selv, mens tankene flyr.
Uten at jeg trenger forsere bølger av frykt og uutalte forventninger jeg aldri forstår noe av, finner jeg min plass. Ikke lenger redd for at jeg er i veien; gjør feil; er feil.
Søndag. Trygghet. Tilhørighet. Det tok meg over ti år av mitt voksne liv å komme hit. Klare det de fleste unge voksne klarer. Små bagateller, tenker du kanskje. Livsviktige byggeklosser for meg.
Jeg trenger flere slike byggeklosser. Mange. Men sliter med å legge dem selv. Hjemme virrer jeg rundt som et forvirret barn. Noen ganger omsorgrstrengende, noen ganger trassende, leken, redd eller sint. Men jeg er voksen, sier du kanskje. Dette klarer jeg. ja, tilsynelatende gjør jeg det. Men hva når mitt voksne ansikt egentlig er en fordømt god skuespiller og verdensmester i å late som? Har olympisk gull i å tenke, men på krabbestadiet i følelsene? Ikke hele tiden, men oftere enn du aner
Noen kaller det relasjonstraumer, andre skjevutvikling. Jeg liker godt det nye begrepet som ikke er blitt helt anerkjent ennå: utviklingstraumer.
Jeg vet jeg er på god vei til å bli helere og voksnere. At skjevhetene sakte, men sikkert retter seg. Men jeg trenger fortsatt mye hjelp. Hjelp til å legge et grunnlag som jeg igjen kan bygge videre på med de resursene jeg alt har. Derfor savner jeg større fokus på dette i behandlingsapparatet. På omsorg, trygghet og relasjoner. Ikke bare Kartlegging, veiledning og stabilisering.
Hvilke fagfolk der ute vil hjelpe meg på veien mot å bli voksen og rette opp skjevhetene mine? Så jeg slipper å tære på de få nærpersonene jeg har rundt meg. Bare ett sted har klart å fylle den rollen i livet mitt, til nå: Traumeenheten ved Betania Malvik. Et sted som ikke lenger eksisterer. Jeg håper det finnes flere der ute som vil se hele meg. Bare jeg vet hvor mye det trengs.
