Følelseskaos og hverdagspsykodrama

Det er jul og jeg er hjemme. Eller, egentlig er jeg med familien på hytta, men det er uansett jul, og jul er komplisert. Familie er komplisert også, og relasjoner i det hele tatt. For ikke å glemme alle de derre følelsene.

Oftere og oftere dukker det opp rare følelser i meg som spretter veggimellom i både kropp og sinn. Noen ganger kommer de ut; andre ganger sitter de fast her inne, og jeg låser meg inn i tausheten. Altfor mange ser ut til å tro at hver gang det stopper opp inni meg og jeg blir stille, er det fordi jeg grubler. Når det i virkeligheten handler om et utall indre "stemmer" som ikke er hørbare stemmer, men mer "krefter", "viljer" eller "deler" om du vil, gjerne med hver sin alder og stemningsleie, som alle drar i hver sin retning og spenner bein for hverandre, og det til slutt er så mye kaos i meg at alt blir helt tomt og stille. Å være uenig med seg selv får plutselig en mye dypere og mer komplisert mening, tro meg. (Vanskelig å forstå, sier du? Null problem med å fatte det. Høres det slitsomt ut? Gjett om!)

Midt oppi dette står altså jeg, passe sliten og susete etter ti intense uker, og skal forsøke holde i trådene og hvertfall prøve skape noe mer enn illusjonen av kontroll, og helst litt trygghet også. For uten trygghet opprettholdes bare illusjonen, eller fasaden om du vil. Som er flinkere til å overbevise verden om at jeg har kontroll, enn til faktisk å ta styringa. Ei styring jeg mer enn gjerne vil ta tilbake. Kanskje har jeg lært meg noen nye triks som kan gjøre jobben litt lettere? Jeg tror kanskje det, og det trikset kalles psykodrama.

Hva psykodrama er, er ikke så lett å forklare for utenforstående. Det handler om å "spille ut" forskjellige situasjoner på en måte. Det kan være konkrete hendelser eller indre konflikter. Det som gjør det så genialt synes jeg, er at dukan skape roller til hva som helst, det være seg en person eller følelse eller et musikkinstrument. Disse rollene kan også "spilles" av hva som helst, enten en person eller en gjenstand. Det er mye som kan utrettes på denne "scenen" som jeg ikke skal gå inn på her, men alt i alt er det en fantastisk måte å jobbe på, synes hvert fall jeg. alt blir liksom så konkret. Selv indre kaos kan plutselig bli littegranne logisk.

Men er det mulig å bruke dette i hverdagen, da?
Tro det eller ei, men det er ikke så vanskelig som det høres ut, når du er blitt vant med måten å jobbe på. Så sent som ikveld fikk ei sofapute den lite flatterende rollen som min fortids store skygge, mens et ullpledd fikk rollen som Muldra 11 år. Sofaputa ble omgående plassert på et annet rom ute av syne, noe som ga det redde, indre barnet mulighet til å få litt av den omsorgen det trenger.

Det finnes flere måter å jobbe sånn i praksis, men det har jeg ikke fått prøvd ut enda. For det er jo en forutsetning at du er hvertfall litt klar i toppen og forstår hva som skjer inni deg, og det er det ikke alltid man er...

Noe annet som er viktig for indre trygghet er omsorg, men det er et annet og nokså komplisert kapittel som jeg får komme tilbake til.

Hjem å bygge et liv

Det er fem dager siden jeg kom hjem, fra den første plassen jeg har følt meg TRYGG på hvem vet hvor mange år. På det stedet hvor jeg både har hatt det så ufattelig godt, og ubeskrivelig tøft på samme tid. (Den konbinasjonen sku'kke vært mulig ut fra min logiske sans, men det er nå så...) Fredag var det altså slutt, og på tide å prøve seg på det virkelige liv igjen. At det sku bli tøft å komme hjem, vel, det var jeg forsåvidt klar over, på et slags teoretisk vis, men akkurathvor SABLA TØFT og på hvilken måte det skulle utarte seg de første par dagene etter, det var det ingenting som kunne forberedt meg på. Ingen kunne fått meg til å tro at ville føles som grunnen jeg sto på forsvant under meg og jeg ble virvlet ned i et mørkt hull, så breddfullt av savn og sårbarhet. Herregud, jeg visste ikke det var mulig å savne noe eller noen så sterkt en gang, jeg - langt mindre en institusjon - men det er altså fullt mulig.

Hvordan skulle jeg overleve de neste dagene med alt dette kaoset inni meg, før jeg fikk møte disse fantastiske menneskene igjen og bli sett for den jeg er? For ikke å snakke om ukene, månedene, ja kanskje til og med et helt år. Så lang tid kan det i verste fall ta før jeg får komme tilbake for en ny arbeidsøkt i disse trygge omgivelsene. At det fins muligheter for å komme dit etpar uker i slengen for å få et pusterom fra hverdagen, se det var det liten trøst i. det er jo her hjemme jeg skal bygge videre på det jeg har lært, og hvordan i huleste er det mulig å gjenskape den tryggheten noe annet sted, tenkte jeg.

Etter fem dager, atskillige timer søvn og enda flere tårer, for ikke å glemme den store bøygen som også kalles julaften, tør jeg påstå jeg har overlevd ganske så godt og med vettet noenlunde i behold. :) Og hva skylles det? Jo, for en stor del ting jeg har lært disse ti ukene. Ikke det jeg tenker på som klassiske polikliniske hverdagsstrategier som lett føles som en eneste lang todo-liste jeg uansett ikke husker å se på. Dette er mer som et verktøyskrin fyllt av medmenneskelighet, som hjelper meg å snakke MED, ikke MOT alt det indre kaoset. Verktøy for å plukke fra hverandre og forstå alle de motstridende kreftene og behandle dem med respekt.

Egentlig var tanken å skrive om alle erfaringene jeg har gjort disse dagene etter hjemkomsten, alt i ett innlegg. Men da jeg innså at dette bare var innledninga og at jeg ikke var halvferdig en gang :P konkluderte jeg med at dette nok må deles opp litt, både for mine leseres del, men også min egen.

Her kommer det nok flere innlegg med tiden, håper jeg.

Jeg er hvertfall jemme igjen og holder, om ikke hele hodet, så hvertfall nesetippen over vannet, og fotfestet kommer seg dag for dag, det også. :-)