Ingen så at hun var jenta med de mange ansikter – ett for enhver anledning – og at bak ansiktene var der enda flere rom. Ett rom for hver av henne som var mange, men allikevel en.
Det var en labyrint å gå seg vill i, på leting etter seg selv. Og hun lette, og lette...
For uansett hvem hun møtte, og uansett hva hun gjorde, følte hun seg falsk. Det var ikke henne de så. Ikke hun som ville, mente og gjorde. En dag noe, og neste dag noe helt annet. Eller presis det samme, men som om en fremmed hadde tatt hennes plass.
Derfor var det tryggeste stedet, stillheten, langt inne i sitt eget univers. Usynlig, mens maskene spilte teater for verden.
Men hvem var hun, egentlig?
Det var meg, selvfølgelig. Er meg. Og tro meg når jeg sier det, at jeg aldri har trodd jeg var noen annen. For Muldra, hun er sterk og reflektert, og hun har så visst ikke noen som helst form for realitetsbrist – forteller jeg meg selv med bydende og autoritær stemme. Like fullt har fremmedfølelsen opplevdes ekte nok i mange år. Uten at jeg forsto hva som egentlig foregikk, følte jeg meg i mange år aldri som meg selv. Visste ikke hvem jeg var eller hva jeg sto for. Det er en foruroligende følelse. Spesielt når du står på terskelen til voksenlivet, med forventningen om at et visst minimum av identitet er til stede, hengende over deg. Merkelappene og teoriene sto i kø, og sloss formelig om å få være fasiten på mysteriet Muldra. Uten at noen tok inn over seg konsekvensene av å bli eid og levd gjennom, i altfor mange år.
Det heter seg at tjueåra er den tida man virkelig skal finne seg selv. Bare at mens andre har funnet seg selv gjennom studier, lange reiser og nye menneskemøter, har min reise gått innover, på leting etter et EKTE JEG. Fra først såvidt å fornemme de hemmelige rommene, til å liste meg rundt og lytte ved dørene. Senere, forsiktig åpne dørene på klem og sakte tre inn i fortidens kamre. Møte meg selv som liten, som skolebarn og ungdom. Holde avstand før jeg sakte, sakte har nærmet meg, til....
Noe er i ferd med å skje. En bevegelse i mitt indre univers. En sammensmelting – tilheling. Plutselig tar jeg meg i det mer og mer. JEG er nerden som bryr meg mer om barokkmusikk enn popmusikk, som drar på konsert og kan nyte musikken uten å overlate opplevelsen til en bortgjemt fortidsutave av meg selv. JEG er hun som velger å ta livsstilsgrep for å få en bedre helse og oppdager nye gleder og effekter av fysisk aktivitet. Det er også jeg som velger å ta stadig mer del i det sosiale, men også å bevist trekke meg unna, fordi JEG ønsker det, i mye større grad en før.
Det er fint, det er spennende, men så uvant og skremmende. Særlig når det jeg som virkelig er meg, men som jeg ennå ikke helt tør stole på, oppdager hatet... Da, da blir jeg virkelig redd, og savner nesten å leke gjemsel med meg selv som før.
Ennå er jeg ikke riktig hel. Ennå klamrer jeg meg til de bortgjemte delene av meg. Ennå trenger jeg deres evne til å lukke dørene og skjerme meg mot det skumleste av det skumle. Men for første gang ser jeg at det er et spørsmål om tid nå, før vi er ett. Og det... Det burde jeg sikkert synes var fantastisk, men akkurat nå vet jeg sannelig ikke hva jeg skal tenke om det hele.
