I løpet av den tida jeg var på Betania, traff jeg flere som sliter med barnefølelser og delpersonligheter, og selv om mye var forskjellig, var også mye gjenkjennelig. Men en ting var og er det vanskelig å sette seg inn i: Hvordan disse delene kan ta over så mye at en ikke vet hva som har skjeddd over lengre tid. For selv om jeg kan ha et nokså ullent tidsbegrep i perioder,, virker det å ha slike huller i hukommelsen ufattelig skremmende på meg; ja, sant å si som det det endelige tap av kontroll.
Jeg tror nok det kommer av hvordan mitt forsvar har utviklet seg. NÅR jeg ikke fikk lov til å være barn, ikke eie mine egne tanker, ble mitt ultimate forsvar å kontrollere og fornekte barnet i meg. Alt som var barnslig og irrasjonelt og følelsesstyrt ble skjøvet LANGT under teppet, og der var det god plass skal jeg si dere. Alle tanker som ikke passet seg ble strøket fra bevisstheten, og det har jeg fortsatt med inn i voksenlivet. Jeg ble lært opp til å tro jeg kunne definere min egen virkelighet, tanker og følelser slik at den passet alle andres behov,og alt som ikke stemte med denne virkeligheten, kunne ikke være en del av meg. Til nå. Nå dukker ubudte tanker plutselig opp. Ord' jeg vet er mine, men som jeg senser kommer fra en annen tid. Ord jeg tenker må skjules.
Til jeg plutselig sitter der, slik som ikveld, og skal svare i en kommentartråd her på bloggen. Fornuften har alt tatt sitt jerngrep om fingrene, de som skal sette bokstaver sammen til de riktige ordene, men så...
En liten tanke banker på. Forsiktig. Den ber med redd liten stemme om om litt trøst. En liten bekreftelse, bare.
Med en god dose viljestyrke stopper jeg opp,, nøler, før jeg gløtter bort på den lille tanken til det redde barnet. Den skremmer meg. Så ser jeg at den ikke er så farlig likevel. Ikke så storforlangende heller.
Jeg trer et skritt til side. Lar barnet gripe ordet og de skriveklare fingrene. Jeg skriver for en som ikke har hatt en stemme før. Synlig for alle.
Jeg er redd nå. for å miste kontrollen. At det indre skal ta over. Eller at noen skal se barnets tilkortkommenhet. Redd det skal være sorte hull, også i min hukommelse. Men samtidig vet jeg en ting så indelig vel:
Jeg vil ikke lenger leve bare gjennom tankene, men med hele meg! Og da tror jeg dette er veien å gå.
fredag 23. januar 2015
onsdag 21. januar 2015
Sorg, tillit og veien bort fra lært hjelpeløshet
Noe er i ferd med å skje med meg, igjen. Synes ikke det har vært annet enn forandringer det siste halve året. Flere forandringer enn jeg har hatt overskudd til å skrive om her hvertfall. Men dette er på mange måter konkret og forståelig, og påvirker meg mer enn jeg kunne forestille meg.
Det hele startet like før jul, med noe som i utgangspunktet er veldig trist. Min kjære oma (mormor) lå for døden. Mamma var alt reist, og jeg visste med meg selv at jeg MÅTTE nedover, skulle jeg få fred til sinns. Men siste helga før jul er nå en gang en av de verste reisehelgene i året, og tross helhjertet og iherdig bistand fra en av mine gode assistenter, så det ut til at jeg måtte bite i det sureste og bitreste eplet jeg kunne tenke meg: å bli hjemme. Men med mitt behov for ledsagertjenester som måtte bestilles innen et klokkeslett som for lengst var passert, var det rett og slett for stor risiko å reise sørover via Oslo S, lørdagen før juleferieen.
Så skjedde det utrolige. Jeg fikk en melding. Eller mange meldinger, retteresagt, fra en av mine nærmeste, som hadde skjønt at noe var i gjære. Hvis jeg fikk hjelp med å bestille flybilletter, ble møtt på Gardermoen og kjørt dit jeg skulle, om jeg ville klare å hive meg rundt og komme meg på et fly tidlig neste morgen, da? Jeg sa ja.
Og det var i det øyeblikket jeg sa ja, det store vendepunktet oppstod. I det jeg tverrvendte midt i svalestupet mot en dypt depressiv helg. At jeg faktisk lot noen stille opp for meg til de grader, kjøre så mange mil for MIN SKYLD, er et under i seg selv. Og at jeg fikk pakket og ringt etter taxi, og seks timer senere var på full fart sørover, er en større bragd enn mange kan forestille seg. Men så sterkt var mitt ønske om å reise, at jeg var villig til å ha tillit til villt fremmede mennesker. Jeg, som egentlig avskyr å ta taxi, ba om hjelp fra sjåføren til å ledsages til innsjekk. Jeg som foretrekker å bestille flybilletter flere måneder i forveien og helst har med meg egen ledsager helt fram til gate så jeg er sikker på at jeg kommer dit jeg skal, valgte nå å stole på at det elektroniske skjemaet til Norwegian var nok til at jeg fikk assistanse, både på Værnes og Gardermoen. Vel vitende om at jeg risikerte å møte både grinete drosjesjåfører og og stressa flyplassansatte. Blåss i det, jeg skulle til oma!
Midt oppi dette innså jeg en smått ubehagelig sannhet om meg selv. At jeg i mange år, helt siden verden forventet en voksen og selvstendig Muldra, har vært styrt av en slags lært hjelpeløshet og fornektelse av den. Men ikke slik de fleste ser ut til å forstå fenomenet.
Tidlig i voksenlivet ble jeg forklart hva lært hjelpeløshet betydde. Alltid den sammme forklaringen. "Det er jo ganske vanlig blant synshemmede", fikk jeg høre", og "Mange har jo blitt veldig overbeskyttet i oppveksten". Jeg kjente meg ikke igjen, ikke i det hele tatt. Når jeg så svarte meed at mitt største problem, heller var at jeg ikke kklarte be om hjelp var svaret alltid det samme: "Hadde det ikke vært fint å klare bli mer selvstendig?" Jo, selvfølglig.
Det var bare det, at min oppvekst ikke var preget av overbeskyttelse, men heller det motsatte. Skal vi kalle det underbeskyttelse? Alt fra jeg gikk i barnehagen forsto jeg at jeg skulle være voksen. Ja, du leste riktig, voksen. Og voksne forstår ting av seg selv og greier seg selv. De setter seg hvertfall ikke ned og gråter når de ikke får til noe. De spør om hjelp, selvføglelig på en voksen måte. Men å be om hjelp var også et tegn på å være dum, lat og egentlig ikke ville noe som helst. Aldri visste jeg om jeg ble møtt med en voksens tålmodighet, harde ord, iskald taushet eller en varme og vennlighet så altfor stor for et lite barn. Motstridende, sier du?
Derfor ble jeg ei stillfarende, lukket lita jente. Livredd for å gjøre feil og med minimal tillit til menneskene rundt meg, men uten å skjønne det selv. Jeg gikk nesten aldri til voksne etter støtte, men lærte meg verden gjennom observasjon. Det er bare det, at med to prosent syn blir verden enda mer kaotisk og uforståelig enn hos barn som ser. Så alt det som var uforståeelig og skremmende, lærte jeg meg å skyve langt inn i glemselens tåke. Det sluttet simpelthhen å eksistere. Resultatet ble at jeg på terskelen til voksenlivet hadde en nokså fragmentert forståelse av meg selv, verden og menneskene rundt meg.
Så ja, jeg var usikker på det meste og på sett og vis lært hjelpeløs, på mitt eget, omvendte vis. Handlingslammet, ja, tidvis paralysert har jeg vært, av min egen usikkerhet og oppsmuldrede identitet. Å samle meg sammen har vært en hard jobb, som både har tatt tid og krefter, og det som har hjulpet meg mest, har vært å få lære meg å be om hjelp til det jeg ønsker og trenger. Så jeg igjen kom meg ut av lammelsen og inn i livet. Til de gode opplevelsene og ikke minst, de gode menneskene.
Jeg kom meg til oma. Takket være noen fantastiske mennesker, særlig ett, og min egen viljestyrke og indre balanse. Jeg turde stå i sorgen lenge, min egen, men også andres, fordi jeg visste at jeg ville tåle flodbølgene av følelser uten å drukne fullstendig. Jeg har sunget i begravelsen og tatt et verdig farvel, og reist for å og besøke en god venn like etter. Jeg har vært redd og sårbar og sprengt grenser. På egen hånd og sammen med andre.
Jeg tror sannelig jeg har begynt å leve livet med meg selv i førerhuset. Ennåå er jeg en langt fra en habil kaptein å regne, men jeg har fått troen på at det kan læres!
Det hele startet like før jul, med noe som i utgangspunktet er veldig trist. Min kjære oma (mormor) lå for døden. Mamma var alt reist, og jeg visste med meg selv at jeg MÅTTE nedover, skulle jeg få fred til sinns. Men siste helga før jul er nå en gang en av de verste reisehelgene i året, og tross helhjertet og iherdig bistand fra en av mine gode assistenter, så det ut til at jeg måtte bite i det sureste og bitreste eplet jeg kunne tenke meg: å bli hjemme. Men med mitt behov for ledsagertjenester som måtte bestilles innen et klokkeslett som for lengst var passert, var det rett og slett for stor risiko å reise sørover via Oslo S, lørdagen før juleferieen.
Så skjedde det utrolige. Jeg fikk en melding. Eller mange meldinger, retteresagt, fra en av mine nærmeste, som hadde skjønt at noe var i gjære. Hvis jeg fikk hjelp med å bestille flybilletter, ble møtt på Gardermoen og kjørt dit jeg skulle, om jeg ville klare å hive meg rundt og komme meg på et fly tidlig neste morgen, da? Jeg sa ja.
Og det var i det øyeblikket jeg sa ja, det store vendepunktet oppstod. I det jeg tverrvendte midt i svalestupet mot en dypt depressiv helg. At jeg faktisk lot noen stille opp for meg til de grader, kjøre så mange mil for MIN SKYLD, er et under i seg selv. Og at jeg fikk pakket og ringt etter taxi, og seks timer senere var på full fart sørover, er en større bragd enn mange kan forestille seg. Men så sterkt var mitt ønske om å reise, at jeg var villig til å ha tillit til villt fremmede mennesker. Jeg, som egentlig avskyr å ta taxi, ba om hjelp fra sjåføren til å ledsages til innsjekk. Jeg som foretrekker å bestille flybilletter flere måneder i forveien og helst har med meg egen ledsager helt fram til gate så jeg er sikker på at jeg kommer dit jeg skal, valgte nå å stole på at det elektroniske skjemaet til Norwegian var nok til at jeg fikk assistanse, både på Værnes og Gardermoen. Vel vitende om at jeg risikerte å møte både grinete drosjesjåfører og og stressa flyplassansatte. Blåss i det, jeg skulle til oma!
Midt oppi dette innså jeg en smått ubehagelig sannhet om meg selv. At jeg i mange år, helt siden verden forventet en voksen og selvstendig Muldra, har vært styrt av en slags lært hjelpeløshet og fornektelse av den. Men ikke slik de fleste ser ut til å forstå fenomenet.
Tidlig i voksenlivet ble jeg forklart hva lært hjelpeløshet betydde. Alltid den sammme forklaringen. "Det er jo ganske vanlig blant synshemmede", fikk jeg høre", og "Mange har jo blitt veldig overbeskyttet i oppveksten". Jeg kjente meg ikke igjen, ikke i det hele tatt. Når jeg så svarte meed at mitt største problem, heller var at jeg ikke kklarte be om hjelp var svaret alltid det samme: "Hadde det ikke vært fint å klare bli mer selvstendig?" Jo, selvfølglig.
Det var bare det, at min oppvekst ikke var preget av overbeskyttelse, men heller det motsatte. Skal vi kalle det underbeskyttelse? Alt fra jeg gikk i barnehagen forsto jeg at jeg skulle være voksen. Ja, du leste riktig, voksen. Og voksne forstår ting av seg selv og greier seg selv. De setter seg hvertfall ikke ned og gråter når de ikke får til noe. De spør om hjelp, selvføglelig på en voksen måte. Men å be om hjelp var også et tegn på å være dum, lat og egentlig ikke ville noe som helst. Aldri visste jeg om jeg ble møtt med en voksens tålmodighet, harde ord, iskald taushet eller en varme og vennlighet så altfor stor for et lite barn. Motstridende, sier du?
Derfor ble jeg ei stillfarende, lukket lita jente. Livredd for å gjøre feil og med minimal tillit til menneskene rundt meg, men uten å skjønne det selv. Jeg gikk nesten aldri til voksne etter støtte, men lærte meg verden gjennom observasjon. Det er bare det, at med to prosent syn blir verden enda mer kaotisk og uforståelig enn hos barn som ser. Så alt det som var uforståeelig og skremmende, lærte jeg meg å skyve langt inn i glemselens tåke. Det sluttet simpelthhen å eksistere. Resultatet ble at jeg på terskelen til voksenlivet hadde en nokså fragmentert forståelse av meg selv, verden og menneskene rundt meg.
Så ja, jeg var usikker på det meste og på sett og vis lært hjelpeløs, på mitt eget, omvendte vis. Handlingslammet, ja, tidvis paralysert har jeg vært, av min egen usikkerhet og oppsmuldrede identitet. Å samle meg sammen har vært en hard jobb, som både har tatt tid og krefter, og det som har hjulpet meg mest, har vært å få lære meg å be om hjelp til det jeg ønsker og trenger. Så jeg igjen kom meg ut av lammelsen og inn i livet. Til de gode opplevelsene og ikke minst, de gode menneskene.
Jeg kom meg til oma. Takket være noen fantastiske mennesker, særlig ett, og min egen viljestyrke og indre balanse. Jeg turde stå i sorgen lenge, min egen, men også andres, fordi jeg visste at jeg ville tåle flodbølgene av følelser uten å drukne fullstendig. Jeg har sunget i begravelsen og tatt et verdig farvel, og reist for å og besøke en god venn like etter. Jeg har vært redd og sårbar og sprengt grenser. På egen hånd og sammen med andre.
Jeg tror sannelig jeg har begynt å leve livet med meg selv i førerhuset. Ennåå er jeg en langt fra en habil kaptein å regne, men jeg har fått troen på at det kan læres!
Abonner på:
Innlegg (Atom)