Filmen som åpnet en dør

Denne teksten er dedikert til en utrolig modig person som turte nærme seg meg og et av de vanskeligste temaene i livet mitt.

"Husker du når vi var på kino og så den filmen for noen dager siden?

Det starter så enkelt, så uskyldig, og selvfølglig husker jeg det. Det var en lørdag, og vi dro på kino for å se Malificent, en sterk og flott eventyrfilm. Særlig godt husker jeg det fordi det var dagen etter at traumeenheten stengte og den verdige, vemodige markeringen. Brukere og ansatte sammen i sorgen, med vakker sang og sterke ord, på gresset ved flaggstanga i regnet. Det var derfor jeg måtte ut den dagen, for å forsøke å glemme, skape avstand til det vonde.

"Da husker du kanskje også det var en scene der hvor jeg forklarte litt, og som ble litt tøft for deg?"

Ja, jeg husker det godt, selvom jeg kanskje har forsøkt å glemme det de siste par ukene. Det var den scenen der hovedpersonen får vingene sine skåret av. En sterk scene i seg selv, men så fortalte du meg at den skulle symbolisere voldtekt, og den ble enda sterkere. Jeg husker du spurte meg om det gikk bra, og at det var som du fersket meg i å få en reaksjon jeg knaptvar klar over selv.

"...og jeg tror kanskje jeg har forstått litt hva du sliter med."

Aner du hvor mye det betydde at du sa de ordene til meg idag? Eller hvilket skred av følelser som plutselig raste rundt i topplokket mitt i en faderlig fart, og som fremdeles holder det gående, samtidig som de prøver å gjemme seg for hverandre. Så godt, så vondt, så skremmende og for en lettelse...! Endelig noen "utenfra" som turte spørre.

For du har nylig kommet inn i livet mitt. Du er ikke blant de som har fulgt mine opp- og nedturer på nært hold i en årrekke eller en av de jeg har møtt i behandling. Ingen utenom de aller, aller nærmeste har tidligere tatt det opp. Så kommer du og spør uten egentlig å spørre, på en så fin måte at jeg tør gi deg en bekreftelse på at antagelsene dine stemmer. Kanskje ikke akkurat som du tenker deg, men det spiller mindre rolle. For nå kan jeg snakke friere. Om gode og dårlige dager, om grenser og identitet og om triggere. Ja, du forstår faktisk hva triggere er, og det er det ikke alle som gjør. Og kanskje... bare kanskje, kan jeg en dag snakke om hvem og hva, men det får tiden vise.

Takk for motet du viste ved å nærme deg meg og fortida mi! Det skremmer for øyeblikket vannet av meg, men jeg tror det vil komme oss begge til gode og at jeg vil vokse på det.

En dag for åpenhet, og en stor takk til Betania Malviks traumeenhet!

Det har bikket over i de tilige timer av fredag den 13. en ulykkesdag for mange, og nå også for undertegnede. Ikke fordi jeg er så spesielt overtroisk av meg, langt ifra, men allikevel vil akkurat denne fredag 13. bli noe helt spesielt og prege livene til mange på en ikke særlig god måte.

Idag skal nemlig et av de tryggeste stedene jeg vet om som er et helt unikt behandlingstilbud, stenges for godt, om Helse Midt-Norge får det som de vil...
Jeg snakker om stedet jeg var før jul, på det jeg blant annet har kalt min ti ukers sjelevending for å kamuflere hva jeg egentlig har gått gjennom, men som jeg heretter ønsker å være åpen om på bloggen. Jeg snakker om traumeenheten ved Betania Malvik. Et sted som har blitt beskyldt for å likne en sekt og mye annet jeg ikke vil gå inn på her, framstillinger som jeg og mange med meg, føler er helt på jordet.For oss er dette et trygt sted fullt av varme, respekt, omsorg og trygghet som har gjort det mulig å gjøre et dypdykk ned i de virkelig vonde minnene våre.

Personlig vil jeg påstå at ti uker på traumeenheten har hjulpet meg mer enn over ti år i den ordinære psykiatrien. Både på grunn av muligheten til å jobbe så intensivt, men ikke minst gjennom å bli møtt på en så helhetlig og unik måte, som et helt menneske med alle de tanker og følelser og behov en måtte ha. Med unike behandlere og personale som er der for deg når du trenger det og til det du trenger. Hvor det skapes trygge relasjoner kanskje for første gang i livet, samtidig som en lærer å forstå hvorfor nettopp tilknytning til andre mennesker er noe av det skumleste som fins.

Jeg kunne skrevet så mye, mye mer, men venter med det til et senere innlegg. Siden den tragiske dagen da vi fikk beskjed om nedleggelse, har jeg jobbet med en lengre tekst om min erfaring med psykiatrien og møtet med Betania, som jeg egentlig hadde som mål skulle være ferdig idag. Det har ikke skjedd grunnet diverse skrivesperrer, så derfor dette småkaotiske innlegget foreløig.

Dagen idag er nemlig den perfekte dagen for meg å gå åpent ut, så åpent som det blir på denne bloggen. Om at jeg har vært på Betania for å jobbe med senskader etter både incest og psykiske overgrep.

Jeg velger å være åpen av flere grunner. Først fordi jeg velger å være åpen om Betania, og da kan jo enhver idiot søke seg fram på google og gjøre seg sine tanker. Og Betania er et sted som fortjener all den oppbackinga de kan få. Jeg vil gi folk muligheten til å lese de GODE historiene fra traume, ikke bare medias ensidige fremstilling. For jeg er STOLT av å ha vært på traumeenheten! Ikke av historia mi og hva den har gjort med meg, men av at jeg faktisk turte dra dit og tok mot så mye hjelp som jeg gjorde.

Min andre viktige motivasjon som samtidig skremmer skiten uttav meg, er om mulig å kunne fortelle at incest er noe annet enn slik det ofte presenteres. Jeg vil prøve si litt om hvordan det er å gå fra hjernevask og total fornektelse til gradvis erkjennelse av at overgrep har funnet sted. Hvertfall håper jeg jeg har mot til det.

Nå bør dette rotete innlegget gå mot sin slutt, for det er en dag om noen timer også. Klokka tolv skal det være en markering mot nedleggelsen av traumeenheten, og der akter jeg å være med. Sammen må vi vise vårt standpunkt: Nei til nedeggelse av et tilbud som har hjulpet så mange, og som utgjør livlinja for flere som ellers ville vært gitt opp av systemet!