Shit, det funker jo...

Jeg kan ikke fatte det. For bare to uker siden var jeg i startgropa med nye assistenter. 'Endelig', følte jeg at jeg burde tenke; 'æææh, dette går aldri', tenkte jeg. Overvelda; sliten; stressa; forvirra. Der har du meg.

Alle disse fastsatte dagne, dvs. 2-3 pr uke, med alle sine fastsatte timer, 2-3 i slegen her også. Hva skulle jeg bruke de til? Hvordan i all verden skulle jeg forklare hva jeg ville og hvordan jeg ville til de to nyansatte, og trengte jeg i det hele tatt å forklare hvorfor? Gamle bruker-komplekser fra tiden i bofellesskapet tårnet seg opp og hjernen gikk på høygir 24/7 med forberedelser og strategier. Men det tyngste føltes det som, var det å bli kjent. All pratinga. For når jeg er usikker blir jeg veldig stille. Ikke bare stille, men jeg føler for å være fjern også, egentlig. For å være i samme rom som dette nye mennesket er så krevende i seg selv at jeg nesten ikke orker å følge med på det den andre sier. Allikevel tvinger jeg snakkeboksen igang og stiller meg inn på smalltalkfrekvensen. Resultatet er en hjerne som går så på høygir at den føles tom. Det er som du springer alt du kan, men uansett går resten av verden minst ti ganger så fort. Slik går ikke i lengden.

Men så, plutselig er det som om alt retter seg opp. Plutselig vet jeg hva jeg vil og vi får gjort alt, uten at jeg er konstant på allerten. Jeg kan forberede kaffebesøk, rydde i papirer og steke vafler, ja sågar få klipt marsvinklør, og føle vi er samkjørt. Jeg kan konsentrere meg om det som er viktig, om det nå er å være en god vert for besøket mitt eller en god mamma for marsina, uten at jeg sliter meg ut. Jeg har tilogmed energi til å prate og le med assistenten min uten at det føles som et maratonløp.

Den friheten jeg ble så beruset av i starten, den tid det bare var EN å forholde seg til og en kjent en attpå, som jeg trodde lå månedsvis unna og ville koste meg både svette, tårer og søvnløse netter, synes klarere allerede. Skal nok komme styrka ut av dette her også, bare vent!

Lettvinthet forbudt, sa du?

"Din late idiot." Stemmen i mitt indre er lav og fordømmende. "Du skal nå alltid gjøre det så lettvint for deg selv"...

Det er ettemiddag, jeg er nettopp kommet hjem fra jobb og en uroens bendelorm har buktet og gnagd seg gjennom mitt indre i hele dag, uten at jeg egentlig vet hvorfor. Tappet meg for energi har den gjort, med sine mageknipfremkallende knytinger, små svette- og skjelvetokter og kortpustethet. Jeg er lei, og derfor har jeg altså bestemt meg for å ta en liten kapsel når jeg kommer hjem. Noe som kalles Peace Of Mind som er en helt ufarlig, mildt beroligende urteblanding. Men det får jeg altså ikke lov til.

"Du har da alltid villet klare deg uten piller, du. Hva er alt dette tullet med at du plutselig vil medisinere deg?" Hersens nådeløse tankestemme.

Ja, jeg har alltid kjempet mot medisinene. Det eneste jeg av og til har tatt er noen sovetabletter når døgnrytmen har vært helt på en snurr over litt tid, og selv det sitter LANGT INNE. Men i det siste har jeg vært så sliten av allverdens tanker og følelser som dukker opp. For ikke å snakke om det omfattende prosjektet det er å bli kjent med nye assistenter. Planlegge når de skal komme og hva vi skal gjøre. Og så snakke sammen og bli kjent, da. Alt dette er bittesmå (eller kanskje litt større) triggere hos meg. Altså situasjoner som minner om noe mindre hyggelig fra før i tiden. Hva som er den neste triggern er sant å si umulig å forutse, og derfor går jeg i konstant veksling mellom indre spenninger og den lindrende, men akk så plagsomme søvngjengertilstanden min.

"Så finn en måte å avlede, da, hvis du nå absolutt skal være urolig. Sett deg med et svin eller noe. Gjør noe konstruktivt".

Men det ene trenger ikke utelukke det andre, tenker jeg med meg selv. Selvfølglig hadde det vært fantastisk om en kosestund alltid dempa de indre krusningene, men slik er det nå en gang ikke. For ved visse typer uro - slik som den jeg bærer på idag - spiller det ingen rolle hvor mange marsvin jeg har på fanget. Hva hendene mine gjør og kroppen min sanser, henger rett og slett ikke sammen med hva jeg føler, for kropp og følelser et på hver sin side av en tynn, men ugjenomtrengelig glassvegg.

Derfor snur jeg ryggen til alle fordømmende fortidsdemoner og svelger den lile tabletten med varmt vann, sik det er anvist på pakka. Så setter jeg med med det lille, krusete teddysvinet Snippi på fanget og ser litt AnimalPlanet. Det hjelper. Hva som er den utløsende faktoren kan jeg ikke si, men jeg vet at hadde jeg ikke gjort det ene, ville ikke det andre hatt like god effekt. Og jeg klarer lage middag, sikkert med halvt energiforbruk mot vanlig. Helt uten å falle ned i de hersens hukommelseshulla jeg altid står på kanten av. Rett og slett fordi jeg er bittebittelitt roligere; mer samla og konsentrert, liksom.

Den lille hjelperen fjerner på langt nær all angst, for nå har en ny liten orm strammet seg til i mellomgulvet mitt. Ikke den samme som før, og den snakker et annet, mer høylydt språk. Denne gangen er jeg i stand til å høre hva jeg er redd for; noe så banalt som å gå ned i kjellerbua. Men nettopp derfor, fordi det er så konkret å håndgripelig, skal jeg gjøre noe med den. Ikke døyve den utenfra, men gå rett inn i det som er skummelt. Det kunne jeg ikke gjort om jeg hadde brukt alle mine krefter på å bekjempe noe jeg knappast vet hva er.

Så kom ikke her igjen og si jeg gjør det lettvint for meg selv, lille taleføre, indre kritiker. Det er nemlig jeg som vet best, ikke du!