Når en har opplevd langvarige traumer og omsorgssvikt i barndommen, kan det skje at man spalter bort følelser og minner til forskjellige “indre deler”. Dette er en overlevelsesstrategi er der for å gjøre de vonde opplevelsene mer levelig for barnet. For eksempel "det skjedde ikke med meg", eller "jeg føler ingening og derfor kan det ikke være så fælt det som skjer likevel". Slike vonde ting kan både være fysiske og seksuelle overgrep, men i like stor grad av psykisk art, som store humørsvingninger, kulde og avvisning, eller hån og mobbing fra nærpersoner.
Hver indre følelsesdel, også kalt EP-er (emotional personality) kan føle forskjellig og reagere helt ulikt på situasjoner som likner hverandre. Ofte har de også hver sin alder, avhengig av hvor gammel man var da det vonde skjedde. En kan for eksempel ha en “barnedel” (eller flere), som er redd, trist, sint, handlingslammet osv. Det er også vanlig å ha en del som tilsynelatende er helt “normal”, uten problemer, en ANP (apparently normal personallity). Denne har som oppgave å fungere så normalt som mulig utad for ikke å å avsløre de mindre og mer sårbare delene. Denne delen framstår gjerne som veldig trygg, voksen og rasjonell, men er utav stand til å føle visse følelser som for eksempel redsel eller sinne.
Delene er ofte ikke i stand til å kommunisere med hverandre. Dvs, de klarer ikke huske tanker, følelser og hendelser som de andre delene har oversikt over. For noen er det så ekstremt, at når de er på jobb, husker de ikke hva medlemmer av familien heter, men så ille er det HELDIGVIS ikke for meg. For meg går det mer på at det er vanskelig å bearbeide inntrykk og erfaringer, særlig i stressende situasjoner. Eller situasjoner jeg forbinder med noe vanskelig. Utad virker jeg trygg, rolig og voksen, mens inni meg kan jeg føle meg som et barn på 5 år, og et barn på 5 vet ikke hvordan det skal takle det vonde.
Et godt eksempel fra min hverdag er at jeg strever enormt med å knytte nye vennskap. Noen jeg møtte på en leir og som jeg så møter igjen et halvt år senere, har ofte føltes nærmest som en totalt fremmed, og vi må liksom starte på nytt hver gang vi møtes. Det tar LANG tid før vi liksom har etablert en god tone, og det krever en viss tålmodighet fra den som vil bli kjent med meg.
Når jeg så kommer hjem kan barnedelen inni meg komme opp til overflaten og “ta over”. Da får jeg et enormt behov for å bare gjøre barneting, som å sitte under pelspleddet og lese gamle barnebøker eller se disneyfilmer på tv. Samtidig er det husarbeid som skal gjøres og nye avtaler å rekke dagen etter. Interessekonflikt? Slitsomt? You bet...
Bare så du ikke skal tro at jeg mister kontrollen totalt; det gjør jeg ikke. Disse følelsesdelene ligger gjerne og vaker, rett under overflata. De føles stykkevis og delt og synes lite. Det merkes mest ved at jeg blir veldig surrete og bli fjern og stille fordi jeg faller ut i korte øyeblikk. Jeg kan føle meg utav kroppen og får rare følelser jeg ikke forstår hvor kommer fra. Jeg har en barnedel i meg som brukte mat som sin strategi på å døyve smerte, og derfor kan jeg få noen matkick av og til som er noe litt mer enn bare snavvelsjuke, for å si det sånn.
Hmmm, ble dette komplisert? Det forstår jeg isåfall VELDIG GODT! Ikke er jeg så god å forklare heller. Men for meg har det vært veldig oppklarende. Det forklarer mye som har frustrert og forvirret både meg og omgivelsene. Som at jeg har vært veldig trygg og motivert i samtaler med behandler, men når jeg har skullet øve på noe hjemme har jeg ikke vært i stand til å gjøre det. Da har jeg fått høre at jeg ikke gidder eller bare ikke prøver hardt nok. Eller jeg blir ikke trodd når jeg forteller hvor vondt jeg faktisk har det, fordi folk bare ser den ytre, trygge personligheten, som jeg pleier å kalle for "Skuespillern"
Er dette personlighetsspaltning?
Du har kanskje hørt om personlighetsspaltning dissosiativ identitetsforstyrrelse (DID), som gjerne forveksles med schizofreni. Og med alt mitt snakk om indre deler og forskjellige aldere er det lett å forstå det som det samme. Det gjorde jeg også lenge, for når jeg leser på nettet om dette med deler, dukker det mye opp rundt den diagnosen, og jeg kjenner igjen en del. Men det er altså ikke det samme. Men innenfor samme diagnosespekter.Slik jeg forstår det utfra det jeg ble forklart, vil man med en DID-diagnose ha flere slike ANP-er(tilsynelatende normale personligheter) med markant forskjellig karaktertrekk som forskjellig kroppsspråk, stemmeleie, håndskrifft og sågar i noen tilfeller, forskjellig synsstyrke. Noen husker ikke hva de andre perssonlighetene har gjort og sagt, mens andre har en slags kommunikasjon med de forskjellige personlighetene.
Men jeg sliter altså med en mildere grad av dissosiasjon. Jeg har bare en ANP, en identitet, og har dessuten ikke disse lange periodene uten å
huske noe.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar