Sorgen over den gang da, her og nå

Det er mye bevegelse i meg akkurat nå. Grunnen skal jeg komme tilbake til senere for den som ikke vet hva det dreier seg om, men jeg kan si så mye som at i palmehelga gjorde jeg noe eksepsjonelt modig. En milepæl er nådd, som har satt mye av mitt indre puslespill i bevegelse. En sten er kastet ut på det dype vannet kalt fortida, og nå brer ringene seg i uante retninger.

For jeg begynner å huske. Ikke bare det jeg har blitt fortalt eller som jeg har fortalt meg selv. Nå har minnene fått følelser. Det rare er at det ikke er følelsene fra den gang da. Jeg gråter over det som har vært. Episoder som har skjedd. Men det er jeg som gråter. Ikke det forvokste barnet inni meg. Jeg kjenner på sviket, skuffelsen, nederlaget og tenker "jeg var bare et barn", og gråter. Godt det fins slikt som papirlommetørklær. For ikke å glemme trygge små marsvinkropper, full av ro og varme og pels som tar av for den verste tåreflommen.

Noe i meg er redd disse tårene. For de må bety at jeg kanskje var uten skyld. Men hvis jeg ikke har skyld, hvem er jeg da?

Mulighetene skremmer meg.

Om framskritt og museskritt

Dette er et veldig personlig innlegg som det er sårt for meg å legge ut, men som jeg like fullt velger å publisere som det er.

"Du gjør så mange framskritt for tida at jeg finner ikke ord", sa min psykomotoriske fysioterapeut til meg en gang her på nyåret. Hun har kjent meg gjennom flere år, vet hva jeg har vært gjennom og hvor mye jeg har måttet jobbe. Derfor fyller ordene meg med en slik glede og stolthet.
For ja, det går virkelig bra. Særlig med tanke på den trøken jeg hadde på seinhøsten I fjor. Men nå føler jeg at jeg har blitt flinkere til å lytte til kroppn. Det er mindre tid med blodsmak på spinningsykkelen, og flere yogatimer og runder i svømmehallen, men det er helt greit, det. Selvfølglig har vi utendørstreningen som jeg så pliktoppfyldende møter på en gang i uka og den påfølgende utfordringen med det trønderske vinterføret, men jeg mestrer det også. Stadig jobber jeg med meg selv og stresset mitt. Pushe på, men bremse. Avpasse, men utfordre. Joda, dette går fint.

Jeg får tilbud om å delta på kostholdskurs. Skeptisk først, men et oppmuntrende "jeg tror du er klar for det nå" fra kosholdsveilederen, får meg til å skifte mening. For det er så godt å få høre at jeg gjør fremskritt, at jeg er sterkere. Akkurat som det både er rørende og smigrende når folk i min omgangskrets blir inspirert av meg og forsøkene mine på å legge om levevaner. Så jeg drar på kurs, med elleve andre deltakere. Alle mer eller mindre opptatt av å lære om kosthold, og mange – det føles som de fleste – er opptatt av å gå ned i vekt. Jeg blir litt redd. Vi lærer om næringsstoffer og fiber og hvorfor grønnsaker er så bra som snacks, og å lage næringsrik og god middag. Det er inspirerende. Vi får se hvor mange sukkerbiter det er i en boks yoghurt og hvilke typer pålegg som har mest og minst skadelig fett. Jeg blir veldig redd. Men det går bra, forteller jeg meg selv, for alle sier jo jeg er så reflektert. Det skal gå bra!

Midt oppi alt dukker det opp en anledning for meg til å ta en reise inn i fortiden, som må tas straks, skal den bli noe av. Så jeg reiser, til gamle kjente steder fylt med bortgjemte følelser. Til lyden av gamle lydbånd med minner om den jeg en gang var. Til hun som kanskje sto nærmest Han som er skyggen fra min fortid og som ødela meg. To dager der mye er i bevegelse og mange små rystelser skjer i mitt indre. Vonde, men allikevel gode, fulle av frykt, men også glede, og vissheten om at jeg stadig blir sterkere.

Så når gikk det galt? Var det kvelden etter kostholdskurset, kort tid etter min reise inn i fortida, hvor jeg sto paralysert i mørket med bildet av alle sukkerbitene i kostholdet mitt som bare tårnet seg opp for mitt indre øye? Var det da jeg meldte meg på et mindfullnesskurs på toppen av alt det andre og i mitt stille sinn innbilte meg at jeg kunne delta på det, på toppen av alle mine andre avtaler? (Fordi "alle andre" jo klarer åttetimers arbeidsdager pluss trening uten problemer). Eller var det etter en av mine ukentlige psykologtimer der det stadig dukker opp tanker og følelser jeg egentlig ikke vet om jeg vil vedkjenne meg? Jeg vet ikke.

Det eneste jeg vet er at plutselig satt jeg hos behandleren min og snakket om noe jeg aldri ville trodd kunne forekomme i mitt liv: en raskt eskalerende angst for å spise. Senere at jeg lå under et pledd hos min kjere fysioterapeut med kun ett mål for øyet: å hvile. Mens hun mer enn antydet at jeg burde jobbe med balanse i tilværelsen. Noe jeg selvfølgelig er enig i? Joda, så enig er jeg, at da jeg fikk min andre forkjølelse på to måneder var jeg overbevist om at å ta seg ut hundre prosent på styrketrening ville gjøre meg godt...

Så nå sitter jeg her på andre uka. Med et sinn som er sultent på livet og nye utfordringer, og en kropp som synes at en liten tur på kino er langt over evne, mens jeg gremmes både grønn og blå over at jeg kunne være så dum og tankeløs som lot det gå så langt. Jeg burde jo ha lært. Burde kommet lenger enn dette, jeg som er så stolt av alle mine fremskritt.

Kanskje må jeg slutte å telle fremskritt akkurat nå.Heller konsentrere meg om hvert enkelt museskritt. Skritt så små at jeg nesten står på stedet hvil. Til jeg har krefter til å øke skrittlengden igjen, og så enda en stund til – bare for å være på den sikre siden.