Velkomstbrev til overskuddet

Kjære overskudd!

Takk for sist.
Hvor kom du fra, egentlig? Jeg har sett deg liste deg en anelse sjenert rundt hjørnene de siste par ukene, men i dag sto du plutselig her, spill levende. Ikke et sånt overskudd som roper JIPPIIIII! og svever opp under taket som en heliumballong, men en god venn som tapper meg lett på skuldra og sier "God morgen".
Jeg vet ikke helt hvem du er. Det er så lenge sida du var på besøk for noe mer enn en høflighetsvisitt, at jeg egentlig ikke kjenner deg lenger. Ja, jeg er nesten litt redd deg. For hva kan vi gjøre i lagg, uten at du blir trett og går din vei?
Jeg vet ikke helt hva du vil. Med all denne tiden, for eksempel. Når du snakker oppglødd om alle mulighetene som finnes med en helt blank lørdag foran oss, kjenner jeg at jeg nesten drukner. Du skjønner, jeg er så vant med å bruke en time fra jeg står opp til jeg har begynt på frokosten, jeg, eller tre timer for å mobilisere meg til å dra ut døra. Så alt dette potensialet gjør meg helt svimmel av... ja, hva da, egentlig?
Men vent, ikke gå! Jeg er så glad for at du er her, og for at du jagde likegyldigheten på dør. Den grå, flate, energisugende likegyldigheten som har tappet meg for energi og fortalt meg om mitt manglende egenverd så altfor, altfor lenge...
Jeg vil gjerne du bor her en stund, for jeg trenger deg virkelig. Så hold ut med meg. Selvom du kanskje synes jeg er litt kjedelig når jeg for tredje gang på ei uke takker nei til sosialisering. Ikke fordi jeg, eller du, misliker mennesker,, men fordi vi trenger stillheten på samme måten som å holde kroppen i aktivitet. For den gode stillheten gjør deg sterkere, og jeg trenger styrken din.
Vær her med meg i smil og latter med gode venner og på rolige filmkvelder i eget selskap. Motiver meg til husarbeid, turer i marka og til å ta andre gode valg som gjør meg bra. Kjemp med meg, på styrketreningen i nåtid og mot spøkelsene i fortid.

En dag, skal vi vinne!

Jeg velger

Dette er kontrastenes og valgenes tid.

Jeg vil gjemme meg på et mørkt og trygt sted der ingen kan se meg, men trosser frykten og drar på langweekend til steder som bærer på vonde minner, og glimtvis slipper jeg maska og viser verden en flik av mitt sårbare selv.
Jeg klamrer meg til maten som min beste venn og verste fiende i en og samme skikkelse, og vil ikke gi slipp for alt i verden. Like fullt drar jeg på kostholdsveiledning og snakker åpenhjertig om vår usunne symbiose i fortid og nåtid.
Og aller helst vil jeg late som jeg ikke er det minste synshemma. Dra på treningsgrupper alene til kroppen er ei spent stålfjær og viljen en tynnslitt gummistrikk. Men tar heller grep for å slippe et nytt menneske inn i livet mitt. At jeg skulle velge å ansette en MANNLIG personlig ledsager, var nærmest utenkelig for under en uke siden, men nå har det altså skjedd...

Kaos og kontroll; Stagnasjon og framgang; Paralyse og viktige valg; alt ser ut til å gå hånd i hånd. Uten at jeg riktig forstår hva som skjer.