Det bittersøte NAV-eplet

Jeg har vært på møte hos NAV idag. Et møte som på mange måter representerer en slags milepæl inntil videre.Hvorvidt milepælen er av den godartede eller onartede typen gjenstår å se, men jeg er uansett nødt til å akseptere det.

Ufør... jeg smaker på ordet, og det smaker ikke særlig godt. Jeg har smakt på det i lengre tid nå når sant skal sies, og det har ikke gjort meg noe særlig hyggelig hyggelig å være med. Ta så å legg til ordet varig, og jeg blir ett enda drårligere selskap, særlig ovenfor meg selv. Jeg har gravd meg dypere og dypere ned i håpløshetens labyrinter mens jeg har gruet som en idiot for denne dagen her. Dagen jeg og nav skulle bli enig om kursen videre. En kurs jeg ikke ønsker å ta, men som blir nødvendig for helsas del. På tide å bite i uføreeplet og se hvordan smaken virkelig er.

Skammens SURE og BITRE eple er det nok jeg kjenner best. Det smaker av nederlag og mindreverdighetskomplekser herfra til månen og tilbake igjen, minst tre ganger. Hvis jeg bare hadde tatt meg sammen bare litt lengre, hvis jeg hadde begynt i intensiv poliklinisk behandligng og hvis jeg bare hadde satset på en "ordentlig jobb" framfor å insistere på å lytte til kroppen og barnlig følelsesliv, se da hadde jeg nok klart det som storsamfunnet forlanger. Da hadde jeg sluppet å bli nok et tilfelle av de unge uføre, de som media er så glad i å skrive om. Da kunne jeg blitt en av de suksesshistoriene om folk som kom seg opp av sofaen, en av de der det bare skulle "litt tilrettelegging" og godvilje til for at man fikk seg en jobb. Hva skal nå jeg med en masse fritid der jeg bare driver dank og går på kafe hele dagen? Jeg som verken har kroniske smerter eller ikke en gang er redd for å forlate leiligheta, hva har nå jeg å klage på, liksom?

Den sure bismaken av disse tankene, var det jeg kom med til NAV-kontoret idag. Kanskje ikke så rart jeg var en anelse mutt og lite taletrengt i begynnelsen, Men HELDIGVIS kom jeg til en saksbehandler som faktisk møtte meg på en veldig god måte. Som ser manglene i sitt eget system, men som står maktesløs når beslutninger skal tas. En jeg kunne snakke med og ikke bare til, og som roste både given og refleksjonsvnen min, uten å bruke det mot meg slik jeg så ofte har opplevd før. Jeg fikk en innsikt i hva varig ufør egentlig betyr. At det ikke betyr "FOR ALLTID" og at jeg er gitt opp av samfunnet. Jeg klarte faktisk å tro på det, og så skal det bli spennende å se om jeg er naiv i min tro, men jeg velger å leve i håpet.

Så jeg gikk ut fra møtet med lettelsens søte(re) bismak i munnen. Endelig kan jeg få tid på meg til å jobbe med meg selv! Vekk med stoppeklokkeregimer og tiltak så arbeidsrettede at de glemmer allmenhelsa midt oppi det hele. Ett til to år med tiltak er rett og slett ikke nok for å ruste meg til ordinært arbeid nå, og det er det jeg ville fått mulighet for. Om jeg så trenger to eller fire eller ti år til med behandling, så kan jeg bruke den tida. Kanskje kombinert med litt frivillig jobbing og noen skolefag etterhvert, når dagene går litt lettere og jeg ikke trenger multitaske med og mot mitt eget forvirrede sinn, tidvis elendige hukkommelse og øyne som ikke er helt på stell. Kanskje kan jeg til og med få lov til å jobbe i stallen slik jeg gjorde for et års tid siden? Jeg håper det! :) Jeg kan bruke tid på lære meg de tingene store deler av meg sliter så altfor mye med, slikt som selvstendighet, trygghet og relasjoner. Gradvis vil jeg forhåpentligvis kunne opparbeide meg en indre grunnmur av selvaksept etterfugt av kontroll på tilværelsen, noe som vil være et minimum om jeg skal fungere i en vanlig jobb, og etter hvert klare å følge mine egne drømmer. Jeg har brukt så mange år på å prøve en ting, krasje, prøve noe annet og krasje igjen... Kanskje på tide å lytte til hva resten av meg har å stri med?

Det synes kanskje som jeg tar dette lett nå, men tro meg, slik er det ikke! Jeg vil bli nødt til å gå mange slike runder med meg selv, kanskje i mange år framover. For om jeg så klarer tillate en slags aksept fra både meg selv og mine nærmeste, har vi alltid storsamfunnet der ute med sine uvørne kommentarer og sine medieoppslag. Det er da jeg må minne meg selv igjen og igjen, på at dette handler om systemet og hvordan det er lagt opp, ikke om min egen vilje. Hadde det fantes en mellomting mellom den hardearbeidslinje og "soft option" uførepensjon, hadde jeg såklart prøvd enda en stund til.

Aller viktigst: For meg vil det aldri være et alternativ å ha det sånn livet ut. Dette her er en pause av uviss lengde, bare, som jeg garantert skal komme sterkere tilbake fra!!!

Flykte eller ikke flykte? Når den trygge bedøvelsen fjernes

Da jeg dro fra behandlingen rett før jul var noe av det siste jeg fikk høre fra behandlern min: "Det kommer til å bli tøft og uvant å komme hjem, og sannsynligvis vondt. For du er i ferd med å fjerne bedøvelsen fra systemet ditt". Hun skulle bare vite hvor rett hun har. Jeg er så rett på følelser som jeg ikke husker å ha vært noen gang.

Dette har flere sider. Det gode er slik som torsdagen sist uke hvor jeg levde mer enn jeg trodde var mulig på en dag og attpåtil følte meg helt flott dagen etter. :-)

Det er også om ikke akkurat godt, så hvertfall utrolig fascinerende å slippe bomulls- og tåkefølelsen i hodet. Følelsen av at alt har et lett drømmeaktig slør over seg, at jeg sitter fast i ei energitappende seig hengemyr der tida står stille og ha et evig filter av en bomullsdott rett bak pannebrasken som både gjør følelsene mer uvirkelige og mer overveldende på samme tid, er blitt en vane. Å være den foruten gjør meg lettere måpende til min egen virkelighetsoppfatning og hvor lett ting føles.

langt mindre behagelig er det når situasjoner jeg trodde jeg hadde steinkontroll på, plutselig gjør meg både stressa og redd. Ikke bare sånn at jeg skimter ekkoet av følelsen bak en glassvegg. Heller ikke den overvelda, tåkete kaosfølelsen med fragmenter av noe jeg tror er følelser. Nei, plutselig kjenner jeg skikkelig på kroppen hvordan temperaturen stiger, brystet knyter seg og kvalmen kommer smygende. Jeg står midt i følelsene med begge beina. Men fordi jeg har brukt så mange år på rett og slett å lære meg hvordan følelser skal kjennes ut, blir de nå mer håndgripelige og går over raskere enn før, og jeg klarer til et visst punkt å forholde meg til det som et sunnhetstegn at de er der.

Men det er slitsomt. Så slitsomt at det til slutt gjør meg mer sårbar enn godt er, og ikveld er en slik kveld...
...hvor en liten klinsj jeg blir vitne til, en liten misforståelse, bare, setter meg helt tilbake i tid og gjør meg så redd for en av de jeg er mest glad i. Så redd at barnets gråt presser seg lydløst frem tross kroppens iherdige forsøk på å holde den tilbake. Så redd uten å skjønne hvorfor, men med en visshet om at ingen er til å stole på, som ingen fornuft kan fjerne. Tilslutt er frykten så stor at jeg flykter hals over hode fra situasjonen. Ut i den gnistrende hvite vinteren og hjem til mitt eget lukkede univers hvor jeg hvertfall kan holde på illusjonen av kontroll...

Mens jeg klamrer meg til siste rest av bedøvelsen mens jeg både håper og frykter at den skal la meg i stikken. Jeg vil jo være et ekte, følende, levende menneske; bare ikke akkurat nå...

Jeg lever, også sammen med andre!

Egentlig burde jeg sovet for lengst, tenker jeg, her jeg sitter og knoter på padda. Ja, egentlig "burde" jeg kanskje vært hjemme ikveld. Forberedt meg til å reise bort i helga. Vært fornuftig. Eller nei, kanskje ikke.

For ikveld er jeg så hoppende glad, eller oppspilt er vel kanskje et rettere ord. For jeg har hatt den mest sosiale dagen jeg kan huske på år og dag, og samtidig vært helt og fullt til stede i meg selv, som en Muldra jeg nesten hadde glemt. Ja, som jeg trodde var tapt for alltid. Men idag har jeg altså vært sammen med andre mennesker, folk jeg ikke kjenner SÅ godt, fra midt på dagen til sent på kveld, og kost meg forderva!

Jeg har gått på kino med to jeg møtte på min ti ukers sjelegranskning. Vi så Frost, den nye disney-filmen, som forøvrig anbefales varmt! Jeg satt der og lot meg henføre av musikken, historien og bildene, og tenk jeg satt der og nøt en film i andres selskap (nesten) uten å ha følerne ute på om de trivdes eller ikke. Vi bare var sammen, lo og lot oss røre. Og det var en tvers gjennom god opplevelse.
Så gikk jeg på kafe med en av dem. Tenk, meg alene på kafe med noen jeg har kjent i under et halvt år... hvor lenge siden det er jeg gjorde noe sånt sist kan jeg virkelig ikke erindre. Men guri så fint det var å sitte der sammen, to som begge er litt stille, og egentlig ikke bli det minste pinlig berørt av stillheten, før praten litt etter litt tar seg opp og vi finner ut at dette gir mersmak.
Tur med mine assistenter er jeg jo vant med, men ikveld var den over en time lange turen ut av byen virkelig bare en sann fornøyelse. Praten som går så lett, stillheten som ikke er pinlig, tullefaktoren som bare stiger jevnt og trutt og så latteren... Min egen latter, uanstrengt, spontan og hjertelig. Når lo jeg slik sist? Jeg husker ikke. Der jeg går tar jeg meg i det, men blir bare yr av gjenkjennelsen som strømmer gjennom meg. For ette har jeg savnet!
Og så til slutt ender jeg opp på besøk hos en god arbeidskollega fra stallen som jeg ytterst sjelden har møtt på tomannshånd. Og vi sitter der og prater og prater. han prater mest, men jeg er med jeg også, uten å måtte kjempe mot min egen taushet. Timene går og jeg blir ikke sliten! Jeg som bruker trenge hvertfall en dag eller to med huet i fatle etter noe sånt kan bare sitte her og kose meg skikkelig, uten å vokte hvert ord vi sier eller analysere meg ihjel.

Er det rart jeg svever?! :-) I lengre tid har jeg kjempet med noe som kan likne en sorg over den jeg en gang var. En sorg som nå føles mer eller mindre grunnløs fordi jeg innser at hun jeg sørger over faktisk er her enda! Hun har bare vært fanget i et nett av gamle demoner, en hel haug med misforståelser og en frykt, større enn jeg har villet innse.

Det vil komme dager der det synes som jeg har mistet meg selv igjen, det vet jeg nok. Men nå vet jeg at det ikke er for alltid. Livsgleden, den EKTE, skal få seire til slutt!

Du svake menneske! to tordentaler

Skammens tordentale:

Hei du!
Ja, du, ja. Du som sitter og skriver dette her. Sitter og blogger av alle tåpelige ting.
For litt siden leste du mail. Noe du burde gjøre litt oftere forresten, for du må følge opp det du har tatt på deg. Og der, i den innboksen lå det plenty mailer fra den organisasjonen du påstår du er så glad i. Jommen sa jeg glad i, forresten, så mye som du har bidratt der. Du ser beskjedene rase forbi, om møter, søknader, avtaler. Alt bare glir forbi. Alt er deg revnende likegyldig, tydeligvis.
Så du sier du ikke har krefter til å engasjere deg? At hodet er så fullt og så tomt på samme tid at du ikke klarer å holde på tankene. Men hvorfor, ja jeg spør hvorfor i huleste sitter du da her og skriver. du BLOGGER av alle ting. Når du heller kunne bidratt med noe fornuftig...
Du bruker... nei jeg vil ikke la deg fornedre meg på denne måten ved å skrive hvor lang tid jeg vet du bruker på de mest banale ting. Den skuffelsen tror jeg ikke jeg kan bære. Men du er jo fornøyd med så lite. Om du har klart enkle ting som å lage deg mat, gå i nettbanken eller tømme søpla i løpet av en dag, er du søren meg FORNØYD?! Fornøyd med det enhver idiot burde klare.
Du ligger stille på sofaen med headsetet godt trøkt ned over ørene som en mur mot verden, mens du klamrer deg til slikt som bare babyer og små sytunger klamrer seg til, og påstår du øver på å PUSTE (hvem trenger vel å øve på det), "lytte til kroppen" og "være her og nå. For noe sprøyt!
Og når du ikke ligger og later deg, bruker du tida på slike ubetydeligheter som å komme deg på trening eller dra på handletur. Der også snakker du om det som det var en bragd. At det å møte jevnaldrende og delta i en samtale var noe overraskende positivt og givende i seg selv.
Se nå på de du omgir deg med, de er det tak i! De studerer og deltar aktivt i frivillig arbeid og interessepolitikk. Men tror du de henger seg opp i slike bagateller som at de "fikk til å være sosiale"? Neppe.
Nei, kom deg opp av sofaen, du, og gjør et godt stykke arbeid! Så kan du kanskje bli bra nok en dag.
Men du vil sikkert ikke. Det var det jeg visste...
________________________________

Mitt eget tilsvar:

Hei!
Nei nå altså, nå er det din tur til å høre på meg! NÅ har jeg fått evig nok av den dømmende stemmen din! For du snakker om ting du absolutt ikke forstår.
Du klager på min langsommelighet og tiltaksløshet. Du fryder deg over å smøre din egen skam tjukt utover meg og så gni den inn i hare tak så du skal være sikker på at den sitter skikkelig godt under huden på meg. Uten å ville innse at nettopp denne skammen er det som gjør meg så paralysert, tom og tappet for krefter.
Visste du at når et menneske har herjet nok med følelsene til et annet menneske, så tar det bo der inne, dypt begravd inni sjela? Selvfølgelig vet du det, og det fryder deg . Men visste du hvordan det kan forsinke et menneske, når det stadig snubler i fortidsfallgruver og vikler seg inn i usynlige lenker? Neivel, så tenk litt på det.
For kom ikke her og tro at jeg ikke ønsker å komme meg opp og fram! Jeg skulle mer enn gjerne begravd meg til halsen i saker som engasjerer meg og utgjort en forskjell. Skrevet så blekke sprutet og fingertuppene fikk gnagsår for om mulig kunne formidle viktige budskap om toleranse og likeverd ut til de store massene. Å ja, jeg skulle elsket en skikkelig utdannelse og en jobb. En givende en, eller en helt grei. Litt normalitet, bare. Eller for å sikte enda litt lavere, sende en mail til noen jeg ikke kjenner så godt, for min egen eller andres del, uten at det ble et lite dagsverk utav det...
Og jeg har prøvd og prøvd, men også krasjet og kresjet, uten å skjønne hvorfor. Lyttet til dine og andres ord, som regel godt mente, om at jeg bør satse, bruke hodet og ordene mine. Følt meg lat, udugelig og svak når kreftene tok slutt, men fortsatt likevel av frykt for fordømmelsen.
Så fikk jeg komme på ti ukers sjelevending i rolige, varme omgivelser. Der fikk jeg ikke bare snakke med ord, men la kroppen finne sitt språk og fortelle sin historie. Jeg lærte meg både å lytte og bli lyttet til, og viktigst av alt fant jeg ut at jeg ikke var den eneste som var som meg. Kort sagt lærte jeg en selvaksept jeg aldri har hatt før.
Og nå er jeg altså hjemme igjen, med en hel masse ny bagasje. Sekkker og bager med ny lærdom det tar dager og måneder, ja kanskje år å sortere gjennom. Jeg er den samme som før, men med en ny innsikt jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre med. Pluss denne aksepten.
Aksept for at jeg har et kaotisk sinn. For at følelser fra fortid og nåtid blander seg konstant, og ofte uten at jeg vet det selv. Aksept for at jeg må gjennomleve og utvikle meg på måter som folk med en god, trygg oppvekst fikk gjøre unna i en alder av kanskje fem år. Og som en naturlig følge av dette, aksept for at det vil ta tid, fordi selvinnsikt og utvikling er to vidt forskjellige ting.
Så kom ikke her og overøs meg med dårlig samvittiget! Jeg er på vei og jeg skynder meg langsomt. Jeg leter og finner stadig noe nytt, og øver meg på å være den jeg er, ikke den alle andre og særlig du sier jeg skal være. Hele mitt liv har jeg levd som en skygge av meg selv, følt meg feil og ikke bra nok. Så lite bra nok at jeg ble usynlig. Nå finner jeg tilbake til biter av meg selv. Gode biter jeg kan stå inne for. Ikke bare alene, men også i andres selskap. Hver dag er en øvelse i ikke å spille skuespill, men la den virkelige meg få ta del i livet slik det er.
La meg leve! La meg finne min egen vei! Jeg kommer sterkere tilbake, men da forhåpentligvis litt tryggere og litt mer til stede. Så slutt å mas, du dommerstemme fra en dunkel fortid!
Med hilsen fra en lynende forbanna Muldra
Ps. Du skal ALDRI kritisere skrivinga mi eller blogginga igjen, noen gang! Er du kanskje så sint på den fordi mine ord evner å sette ord på hvem du egentlig er?