Stille i stormen

Jeg er stille for tiden. Gjør ikke så mye av meg. Gjør ikke så mye heller, når sant skal sies.
I går hadde jeg den beste dagen på lenge. Vet du hvorfor?
Jeg gjorde nesten ikke noe. Satt stille i en stol. Leste, lyttet og tenkte uten egentlig å vite hva jeg tenkte på. Lot tankene og tiden fly.
Men vet du hva? Jeg hadde mer kontroll på tiden i går enn jeg kan huske å ha hatt på lange tider.
Det er ikke det at jeg ikke vil. Tvert om, jeg vil så altfor mye. Så mye at jeg til slutt ikke vil noe.

Skynd deg langsomt, bruker folk å si til meg. Men vet du? Akkurat nå har jeg faktisk nok med bare langsomt.
Våkne og kjenne at kroppen ikke er så sliten.
La tonene fra vakker musikk liste seg inn gjennom ørene mine, smye seg inn under huden og krølle seg til rette rundt hjerterota.
Kjenne varmen fra en liten marsvinkropp spre seg fra fingrene og videre ned i magen og opp i smilemusklene.
Nok med å være sulten, være mett, være våken, være trett.
Være meg. Midt i meg selv. I min egen kropp og mine egne følelser.
Her og nå, og ikke noe mer. Eller noe mindre.
Til jeg er klar for å gå videre på den veien kalt framtida.