Det gjør vondt i beina i kveld, og i ryggen og skuldrene.. Å komme seg ut av bilen var en liten jobb i seg selv, og trappa opp til leiligheta var ikke stort bedre. Allikevel sitter jeg her nå og er full av overskudd. Ikke det hyperaktive adrenalinoverskuddet etter å ha pushet både muskler og puls til bristepunktet, men en litt mer avbalansert og jordnær variant.
Fordi nå har jeg vært på den tryggeste gruppetreningen. Ren styrketrening. Der målet er å bli godt kjent med øvelsene og sin egen kropp, fremfor å pushe seg til man stuper, og riktig teknikk er viktigere enn høyt tempo og X antall repitisjoner. Ingen musikk eller eggende tilop. Bare to trenere som vandrer rolig rundt, svarer på spørsmål og kommer med noen små oppmuntringer av og til.
Det er rom for å puste og kjenne hvilke muskler som jobber. Både de som skal jobbe, og de som egentlig ikke skal gjøre annet enn å være der og støtte opp, men som spenner seg like fullt. det er rom for spørsmål og dyp konsentrasjon, men også for å le med sidemannen når kreftene tar slutt eller man føler seg som en 90-åring i det en prøver å sette seg på matta.
Jeg har overskudd igjen etterpå til å sitte på en benk og skravle, og til å med til å veksle noen ord og et smil med nabogutten fra leiligheten over. Fordi jeg er sånn passe sliten. Ikke for mye eller for lite, men akkurat nok til at jeg kan nyte resten av kvelden med hvilepuls.
Takkk til NBF som har fikset denne trygge treningsarenaen!
Fra en (ikke lenger fullt så) ambivalent mosjonist, med et ørlite håp om å kunne spille på lag med kroppen etter hvert. :-)
