Og de røffe tidene fortsetter... Mer kaos, mer følelser på ville veier og flere nattlige samtaler er unnagjort. Jeg er her på uke fem nå, og jobben er såvidt begynt.
Jeg er fremdeles trygg. Men midt oppi all trygghet, respekt, omsorg og varme føler jeg meg fortsatt som en fremmed fugl. Hvorfor?
Jo for selv her, selv på en spesialavdeling der alle befinner seg i sitt eget, private traumeland, er min historie fremmed. Det fikk jeg bekreftet så sent som ikveld.
For jeg er ikke blant dem som aldri ble trodd når jeg fortalte hvor vondt jeg hadde det, fordi jeg trodde ikke selv jeg hadde det vondt. Jeg ar ikke gått og kjent på skyld og skam før i nyere tid, fordi jeg ble fortalt at jeg ikke hadde noe jeg trengte skamme meg over. Her var ingen låste dører eller hemmeligheoldelse, heller tvert om. Men jeg var så fanget i meg selv og avstengt fra verden rundt meg at andre hadde fullstendig makt over meg.
Alt dette forstår intellektet mitt. Men hva med følelsene?
I tillegg til skammen (jeg tror hvertfall det er skam) og forvirringen fra min egen fortid, bærer jeg på en nyere skam. Skammen over egen historie. At den var som den var, at jeg var som jeg var... Selv her stemmer ikke historien min med det "vanlige bildet, så det må jo bety det er riktig at jeg er FEIL?
Neida, det stemmer nok ikke, og de som er rundt meg gjør en hederlig innsats med å prøve overbevise meg. Men helt sikker kan jeg aldri være. På om det virkelig er plass til min tåkelagte, forvridde historie...
tirsdag 12. november 2013
fredag 8. november 2013
Kaos, klemmer og kakaokopper
Jeg får ikke sagt det mange nok ganger: jeg er på et godt sted nå! Godt for prosessene mine og godt for hele meg.
Jeg er inne i en tøff uke. Ikke tøff av typen opprivende og revolusjonerende, men jeg kjenner det er ting som jobber og kjemper bak den tilsynelatende rolige fasaden min. Sa jeg rolig? Vel det begynner i høyeste grad slå sprekker nå - hvertfall føles det slik for meg. Jeg vandrer hvileløst rundt i et tåkelandskap uten ord og skvetter når folk kommer for nær meg. Uten å begripe det selv, men etter x antall "det er bare meg..." og "skremte jeg deg?" fra mine medgruppemedlemmer, begynner det ringe en liten bjelle, selv hos meg:p Og jeg vil aller helst krølle meg sammen undder et pledd i et rom der det er mange folk til steede, men tar meg sammen til det verker i kroppen.
Helt til det rakner slik som ikveld. Da er det godt det finnes gode mennesker, som nattevakta jeg er blitt litt trygg på. Som ser litt av kaoset og maska som jeg ikke lenger klarer holde på plass. Som tilbyr meg en plass i sofaen ved siden av seg og attpåtil låner meg både en armkrok og en skulder å grine på, for deretter å hente en kopp kakao til meg.
Apropos kakaokopper, tenk å ha en behandler som ikke bare godtar sinnet ditt, men nærmest oppfordrer deg til å hive en tom kakaokopp rett i veggen for å få ut litt gruff. Som ikke lar seg vippe av pinnen når smellet og vibrasjonene sender ei dårlig festa hylle rett i gulvet, men heller fascinert meddeler at ingenting er knust...
Ok, jeg innser at dette kanskje lyder som rene galskapen i noen folks ører, men både klemmer og knuseforsøk er faktisk pokker så terapeutisk for lille Muldra som verken har et godt forhold til nærhet eller følelser. Shit, egentlig blir jeg ganske paff når jeg tenker på hvor langt innpå meg jeg har sluppet andre mennesker, på under fire uker!. Og javel, det ligger mye beinhard egeninsats i å komme så langt også, men jeg hadde aldri kommet dit uten disse flotte menneskene jeg omgir meg med!
Jeg er inne i en tøff uke. Ikke tøff av typen opprivende og revolusjonerende, men jeg kjenner det er ting som jobber og kjemper bak den tilsynelatende rolige fasaden min. Sa jeg rolig? Vel det begynner i høyeste grad slå sprekker nå - hvertfall føles det slik for meg. Jeg vandrer hvileløst rundt i et tåkelandskap uten ord og skvetter når folk kommer for nær meg. Uten å begripe det selv, men etter x antall "det er bare meg..." og "skremte jeg deg?" fra mine medgruppemedlemmer, begynner det ringe en liten bjelle, selv hos meg:p Og jeg vil aller helst krølle meg sammen undder et pledd i et rom der det er mange folk til steede, men tar meg sammen til det verker i kroppen.
Helt til det rakner slik som ikveld. Da er det godt det finnes gode mennesker, som nattevakta jeg er blitt litt trygg på. Som ser litt av kaoset og maska som jeg ikke lenger klarer holde på plass. Som tilbyr meg en plass i sofaen ved siden av seg og attpåtil låner meg både en armkrok og en skulder å grine på, for deretter å hente en kopp kakao til meg.
Apropos kakaokopper, tenk å ha en behandler som ikke bare godtar sinnet ditt, men nærmest oppfordrer deg til å hive en tom kakaokopp rett i veggen for å få ut litt gruff. Som ikke lar seg vippe av pinnen når smellet og vibrasjonene sender ei dårlig festa hylle rett i gulvet, men heller fascinert meddeler at ingenting er knust...
Ok, jeg innser at dette kanskje lyder som rene galskapen i noen folks ører, men både klemmer og knuseforsøk er faktisk pokker så terapeutisk for lille Muldra som verken har et godt forhold til nærhet eller følelser. Shit, egentlig blir jeg ganske paff når jeg tenker på hvor langt innpå meg jeg har sluppet andre mennesker, på under fire uker!. Og javel, det ligger mye beinhard egeninsats i å komme så langt også, men jeg hadde aldri kommet dit uten disse flotte menneskene jeg omgir meg med!
søndag 3. november 2013
Sjele dykk i varme omgivelser
I januar i år kom jeg med en aldri så liten krigserklæring til noen som stod meg nær. Jeg sto på spranget til å ta første skritt i retning et dypdykk inn i det som var en gang. Mye har skjedd siden da, men nå er jeg altså her.
Omlag tre uker er gått siden jeg satte mine ben her for å begynne på min ti uker lange reise. Akkurat hvor redd jeg var er det vel bare en person som vet, og jeg tror sannelig d blir mellom oss... Og vel har det vært både skremmende og krevende, men samtidig noe mye, mye mer.
Dette er et sted med varme, først og fremst. En slags medmenneskelighet og respekt for at ting kan være utfordrende, jeg sjelden har støtt på, og hvertfall ikke etter jeg kom inn i voksenpsykiatrien
Det første jeg møtte da jeg kom hit var denne lodne karen på senga (den store brune bamsen altså, veslemarsvine er mitt eget), et personlig kort og en liten skål med sjokolade. Noen synes dette er rart, men jeg ble personlig veldig rørt. Bare med en sånn liten gest er det som de respekterer at veien jeg skal gå er veldig tøff, og at på denne veien er det lov å være liten og sårbar. Men dette er bare begynnelsen.
Respekt er det første som slår meg. Allerede da jeg var her på forkurs i mai, et slags todagers prøveopphold, følte jeg meg sett og respektert. Da jeg snakket om hvor skummelt det var å bruke alarmen for å påkalle hjelp så ble jeg faktisk trodd og respektert, og ikke føysa bort eller bagatellisert slik jeg var vant med. Er det noe du ikke fikser så støtter de deg. Selvfølgelig blir du utfordra også, men i motsetning til mange andre steder, tar de deg på alvor om du sier du ikke er klar for utfordringen. På den måten blir du ansvarliggjort på en veldig verdig måte ved at du styrer tempoet selv.
Men det viktigste er og blir medmenneskeligheten og omsorgen! "Er det noe vi kan gjøre for deg?" Er et spørsmål jeg tror jeg har fått hver eneste dag siden jeg kom hit. Og hva du trenger kan være så mye. Om det er å ta en prat, få en klem, ta et slag kort eller bli fulgt opp til kantina, spiller ingen rolle. Måten de møter deg på i det du trenger gjør kanskje på sikt at det ikke er fullt så ekkelt og nedverdigende å be om hjelp til ting.
Nå har jeg snakket om miljøpersonalet i stor grad, men behandlerne også har en helt egen medmenneskelighet som ikke akkurat er daglig kost. Det er noe eget med en behandler som er hos deg etter en tøff gruppetime, henter kakao og sitter ved sida av deg og stryker deg på ryggen til du har kommet litt til hektene igjen,eller gir beskjed om at du bare må komme å prate selvom hun sitter med papirarbeid, eller bare kommer bort og spør hvordan det går. Og innimellom alt det tøffe er det den naturligste sak av denne verden at behandlere og pasienter spiser lunsj sammen.
Og hva med behandlinga, tenker du kanskje. Vel... den har jeg ikke tenkt å gå nærmere inn på for øyeblikket, og kanskje ikke i det hele tatt. Hvertfall ikke innholdet. Mye er gruppebasert og det er skremmende nok i seg selv. Det er både samtalegrupper, psykodrama og monodrama (superenkelt forklart en form for rollespill kombinert med indre utforskning, og noe av det tøffeste og beste her som jeg vet av), vi jobber med å bli kjent med kroppen både i bevegelsesgrupe og individuell fysioterapi, og selvfølgelig individuelle samtaler. Ja, og så kreativ uttrykksgruppe,da, som også er en favoritt.
Hjernen går hvertfall på høygir, og selvom jeg ikke alltid er synlig oppkava (heldigvis!) er jeg så mentalt sliten at jeg omtrent ikke vet ut/inn på tilværelsen. Da er det beste som fins å krølle seg sammen mellom diverse pledd, puter og saueskinn inne på Oasen som er verdens deiligste stilleromm! :-)
Det er sju uker igjen. Sju tøffe uker, om jeg skal tro min egen magefølelse og erfaringer. Men tøffe på en god måte, fordi jeg er på et godt sted! Et sted jeg kan være menneske, ikke bare pasient.
Omlag tre uker er gått siden jeg satte mine ben her for å begynne på min ti uker lange reise. Akkurat hvor redd jeg var er det vel bare en person som vet, og jeg tror sannelig d blir mellom oss... Og vel har det vært både skremmende og krevende, men samtidig noe mye, mye mer.
Dette er et sted med varme, først og fremst. En slags medmenneskelighet og respekt for at ting kan være utfordrende, jeg sjelden har støtt på, og hvertfall ikke etter jeg kom inn i voksenpsykiatrien
Det første jeg møtte da jeg kom hit var denne lodne karen på senga (den store brune bamsen altså, veslemarsvine er mitt eget), et personlig kort og en liten skål med sjokolade. Noen synes dette er rart, men jeg ble personlig veldig rørt. Bare med en sånn liten gest er det som de respekterer at veien jeg skal gå er veldig tøff, og at på denne veien er det lov å være liten og sårbar. Men dette er bare begynnelsen.
Respekt er det første som slår meg. Allerede da jeg var her på forkurs i mai, et slags todagers prøveopphold, følte jeg meg sett og respektert. Da jeg snakket om hvor skummelt det var å bruke alarmen for å påkalle hjelp så ble jeg faktisk trodd og respektert, og ikke føysa bort eller bagatellisert slik jeg var vant med. Er det noe du ikke fikser så støtter de deg. Selvfølgelig blir du utfordra også, men i motsetning til mange andre steder, tar de deg på alvor om du sier du ikke er klar for utfordringen. På den måten blir du ansvarliggjort på en veldig verdig måte ved at du styrer tempoet selv.
Men det viktigste er og blir medmenneskeligheten og omsorgen! "Er det noe vi kan gjøre for deg?" Er et spørsmål jeg tror jeg har fått hver eneste dag siden jeg kom hit. Og hva du trenger kan være så mye. Om det er å ta en prat, få en klem, ta et slag kort eller bli fulgt opp til kantina, spiller ingen rolle. Måten de møter deg på i det du trenger gjør kanskje på sikt at det ikke er fullt så ekkelt og nedverdigende å be om hjelp til ting.
Nå har jeg snakket om miljøpersonalet i stor grad, men behandlerne også har en helt egen medmenneskelighet som ikke akkurat er daglig kost. Det er noe eget med en behandler som er hos deg etter en tøff gruppetime, henter kakao og sitter ved sida av deg og stryker deg på ryggen til du har kommet litt til hektene igjen,eller gir beskjed om at du bare må komme å prate selvom hun sitter med papirarbeid, eller bare kommer bort og spør hvordan det går. Og innimellom alt det tøffe er det den naturligste sak av denne verden at behandlere og pasienter spiser lunsj sammen.
Og hva med behandlinga, tenker du kanskje. Vel... den har jeg ikke tenkt å gå nærmere inn på for øyeblikket, og kanskje ikke i det hele tatt. Hvertfall ikke innholdet. Mye er gruppebasert og det er skremmende nok i seg selv. Det er både samtalegrupper, psykodrama og monodrama (superenkelt forklart en form for rollespill kombinert med indre utforskning, og noe av det tøffeste og beste her som jeg vet av), vi jobber med å bli kjent med kroppen både i bevegelsesgrupe og individuell fysioterapi, og selvfølgelig individuelle samtaler. Ja, og så kreativ uttrykksgruppe,da, som også er en favoritt.
Hjernen går hvertfall på høygir, og selvom jeg ikke alltid er synlig oppkava (heldigvis!) er jeg så mentalt sliten at jeg omtrent ikke vet ut/inn på tilværelsen. Da er det beste som fins å krølle seg sammen mellom diverse pledd, puter og saueskinn inne på Oasen som er verdens deiligste stilleromm! :-)
Det er sju uker igjen. Sju tøffe uker, om jeg skal tro min egen magefølelse og erfaringer. Men tøffe på en god måte, fordi jeg er på et godt sted! Et sted jeg kan være menneske, ikke bare pasient.
Abonner på:
Innlegg (Atom)