Brukersturt personlig assistanse er et fantastisk verktøy! Det er det ingen tvil om. Det gir deg frihet til å leve og prioritere slik du vil. Uten at noen legger seg borti hva du bruker tida på. Det er frihet under ansvar, og det er godt.
Bortsett fra når du egentlig ikke helt klarer ta ansvar for deg selv. Spesielt når du egentlig ikke orker verken å gjøre noe, si noe, tenke noe elle forholde deg til noe som helst. Når å finne ut av egne behov akkurat nå gir deg hodepine, og du egentlig bare trenger å få være litt, men ikke altfor mye, i din egen boble og vente på at gnisten skal tennes. Helt til motivasjonen banker på døra og gir deg lyst til å melde deg på verden igjen.
Så vil du plutselig ut. Gjerne på steder og arrangementer hvor det hadde vært mer enn litt praktisk med assistent. Ikke for det sosiale, men som ledsager. Problemet er bare... Det er under en time til og du har ikke løftet en finger i forkant.
Me en en gang denne sommeren har jeg sittet der med skjegget i postkassa, gitt meg minst ti mentale kilevinker og forbanner mitt impulsive, apatiske vesen. Andre gange tar jeg meg på tak og planlegger etter alle kunstens regler, men når dagen kommer er motivasjonen på bånn. Enten det handler om været,, uforutsette hendelser eller at humøret bare er litt sånn derre blæh. Det freaker meg ut. For nei , jeg er tydeligvis ikke vant med å håndtere en umotivert, morgentrøtt, gretten Muldra som IKKE er flink pike og holder følelsene sine i sjakk., bare sånn fordi
Samtidig kjenner jeg på et uforklarlig vis at jeg behøver impulsiviteten. Ja til og med i små doser, trenger jeg apatien og ventetida, for å komme i kontakt med hva som EGENTLIG driver meg. Det er som en forsinket trassalder. Som om jeg endelig har oppdaget betydningen av ordene "jeg gidder ikke", og vil teste de til fulle.
Men det gjør det å være sjef i eget liv og sjef over andre, til noe ganske så pyton!
For hvordan lede andre når Jeg ikke klarer lede meg selv? Hvordan sette grenser når jeg føler meg grenseløs? Ikke minst, hvordan ta imot hjelp og støtte når jeg hater at andre blander seg borti livet mitt, selv når jeg vet det er i beste mening?
Hjertesukk fra en rotløs arbeidsleder som har gått seg bort i sitt eget, kuperte landskap.
