søndag 7. juli 2013

Tom

Jeg sitter hjemme en lørdagskveld, på verandaen. Hører fuglene synge – akkurat nå er det for det meste måker, men det har vært alla slags typer her de siste par timene – og det er fortsatt mildt nok til at det er behagelig å sitte her. Et sted jeg ofte føler både fred og lykke. Jeg skulle gjerne følt det nå. Følt på freden og stillheten, og på lyden i stillheten. slik som folka på naboverandaen og lyden av en ølboks som åpnes. Eller redsel for de samme naboene, for at jeg er synlig her jeg sitter. Eller for framtida, eller hva som helst, egentlig. Hvilken som helst følelse. Men jeg er tom.

'Jeg skulle gått ut', tenker jeg. Dratt til min gode venn og nabo og kursa i iphone-skills slik planen var. Hengt med gjengen av synsshemma gale mennesker jeg bedriver organisasjonsarbeid med, og ledd meg skakk av den speisa humoren deres på en eller annen pub, mens jeg samtidig smiler beroligende og gir meg selv en billedlig klapp på skuldra fordi jeg faktisk er med på det som skjer. Og mens vi snakker om organisasjonen min, så skulle jeg gjerne brettra opp ermene og begravd meg til øra i styrearbeid så jeg virkelig kunne kjenne jeg utgjorde en forskjell. Eller lese en murstein av ei intellektuell voksenbok så hjernen fikk litt fart på seg.

Det er så mye jeg skulle likt å gjøre for å fylle tida. All sunn fornuft tilsier at jeg burde dra mer ut for å leve livet. Fylle tida mi med pluss-opplevelser som kunne gi kilosvis med nytt overskudd. Slik føles det også, de gangene jeg faktisk drar ut. Jeg koser meg skvett ihjel ute blant folk, selv når jeg er på mitt stilleste. Jeg har ennå ikke sluttet å måpe over at jeg faktisk "er med", og det gjør meg så intenst lykkelig der og da…
Helt til jeg kommer hjem. Da er det som jeg sakte går i oppløsning på innsida. Brokker av glede blander seg med det andre. Omriss og skygger av noe som også er meg, men ikke føles som meg. Hva alt dette er vet jeg sannelig ikke. Alt flyter sammen og spres for alle vinder, i en lydløs kollaps ut i et fargeløst vakuum. Nei, ikke mørkt eller beksvart. Bare et tomrom fritt for farger og liv, som sakte, sakte tapper meg for krefter.
Hva med alt det andre jeg har lyst til da, det som handler mer om å bruke hodet enn å være sosial? Å jo, jeg skulle så gjerne. Men når det å sende en liten fillemail tar krefter som ei treningsøkt og et referat blir til et mentalt halvmaraton fordi hjernekapasiteten brukes på å holde skyggene på avstand, da orker man ikke så mye.

Altfor lett er det da å kjøre seg fast, i et spor som ikke fører noen vei. For balansen mellom å utfordre meg selv og alt jeg er redd for, og skjerme meg nok så jeg ikke går på trynet, er så hårfin at selv en proff linedanser ville slite med å holde seg på beina. Gradvis lukker jeg meg mer og mer inn i min egen boble, sammen med skyggene. Skyggene som ikke blir noe tydeligere av det, fordi jeg ikke tør se dem i øynene. Gamle minner, men også nye. Følelser, gode som vonde, som jeg ikke tør se nærmere på. Og fordi jeg aldri har lært dem å kjenne, har jeg heller ikke lært meg å arkivere de skikkelig.
Jeg savner å kunne skille gode minner fra dårlige, og arkivere de mindre påtrengende følelsene i en boks merket "forefallende, men haster ikke", så jeg fikk mer plass til å se på 'her og nå'-følelsene en for en og bli ferdig med dem. Så hadde jeg kanskje sluppet å miste meg selv i frykten for å overveldes.

De enete stedene jeg kan være meg selv fra topp til tå, fra kvernende tanker, helt ut i fingre og tær, er når jeg kan være i stallen, slik jeg har skrevet om her, eller når jeg f.eks. kan hjelpe mamma med å flytte torv på hytta. Godt, gammeldags kroppsarbeid er for øyeblikket det eneste som kan holde skyggene på avstand over tid.

4 kommentarer:

  1. <3 vennen min! Muldresnuppa!!! Jeg har troen på at en dag så vil d gå....d vil ordne seg...du vil kunne sortere oppi hode!!!!! Jeg har troen på deg!!!!!!!
    *storklemmepådegklem*

    SvarSlett
    Svar
    1. Du er nå søt å da, Mariposa ;) Håper og tror (litt, så) at du har rett...

      Slett
  2. Prøvde å kommentere på den forrige posten også, men det gikk opplagt ikke, så denne er for begge : Du skriver så utrulig. Hver gang jeg leser, hjelper du meg til å forstå mer. Tusen takk for at man får ta del i dette, i tillegg til alt det andre som er deg. KLEM!
    PS: Vær så vennlig ikke å bekymre deg over manglende iPhone-opplæring. Er jæskla god allerede spør du meg! ...men fortsatt skal jeg love deg at du har et hav å lære bort når du får tid. Hehe.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for gode ord! Glad for å høre at det gir deg noe å lese det jeg skriver :-) For i tillegg til at det er himla god hjelp i å sette ord på det for meg selv, er det ekstra fint når jeg kan skape litt mer forståelse og innsikt hos andre. Både hos dere som kjenner meg, og eventuelle andre.

      Og du, jeg bekymrer meg IKKE for at du epleskillsa dine! Tvvert om, jeg gleder meg til å se hvor flink du har blitt, ved neste korsvei :-D

      Slett