torsdag 30. januar 2014

Det bittersøte NAV-eplet

Jeg har vært på møte hos NAV idag. Et møte som på mange måter representerer en slags milepæl inntil videre.Hvorvidt milepælen er av den godartede eller onartede typen gjenstår å se, men jeg er uansett nødt til å akseptere det.

Ufør... jeg smaker på ordet, og det smaker ikke særlig godt. Jeg har smakt på det i lengre tid nå når sant skal sies, og det har ikke gjort meg noe særlig hyggelig hyggelig å være med. Ta så å legg til ordet varig, og jeg blir ett enda drårligere selskap, særlig ovenfor meg selv. Jeg har gravd meg dypere og dypere ned i håpløshetens labyrinter mens jeg har gruet som en idiot for denne dagen her. Dagen jeg og nav skulle bli enig om kursen videre. En kurs jeg ikke ønsker å ta, men som blir nødvendig for helsas del. På tide å bite i uføreeplet og se hvordan smaken virkelig er.

Skammens SURE og BITRE eple er det nok jeg kjenner best. Det smaker av nederlag og mindreverdighetskomplekser herfra til månen og tilbake igjen, minst tre ganger. Hvis jeg bare hadde tatt meg sammen bare litt lengre, hvis jeg hadde begynt i intensiv poliklinisk behandligng og hvis jeg bare hadde satset på en "ordentlig jobb" framfor å insistere på å lytte til kroppen og barnlig følelsesliv, se da hadde jeg nok klart det som storsamfunnet forlanger. Da hadde jeg sluppet å bli nok et tilfelle av de unge uføre, de som media er så glad i å skrive om. Da kunne jeg blitt en av de suksesshistoriene om folk som kom seg opp av sofaen, en av de der det bare skulle "litt tilrettelegging" og godvilje til for at man fikk seg en jobb. Hva skal nå jeg med en masse fritid der jeg bare driver dank og går på kafe hele dagen? Jeg som verken har kroniske smerter eller ikke en gang er redd for å forlate leiligheta, hva har nå jeg å klage på, liksom?

Den sure bismaken av disse tankene, var det jeg kom med til NAV-kontoret idag. Kanskje ikke så rart jeg var en anelse mutt og lite taletrengt i begynnelsen, Men HELDIGVIS kom jeg til en saksbehandler som faktisk møtte meg på en veldig god måte. Som ser manglene i sitt eget system, men som står maktesløs når beslutninger skal tas. En jeg kunne snakke med og ikke bare til, og som roste både given og refleksjonsvnen min, uten å bruke det mot meg slik jeg så ofte har opplevd før. Jeg fikk en innsikt i hva varig ufør egentlig betyr. At det ikke betyr "FOR ALLTID" og at jeg er gitt opp av samfunnet. Jeg klarte faktisk å tro på det, og så skal det bli spennende å se om jeg er naiv i min tro, men jeg velger å leve i håpet.

Så jeg gikk ut fra møtet med lettelsens søte(re) bismak i munnen. Endelig kan jeg få tid på meg til å jobbe med meg selv! Vekk med stoppeklokkeregimer og tiltak så arbeidsrettede at de glemmer allmenhelsa midt oppi det hele. Ett til to år med tiltak er rett og slett ikke nok for å ruste meg til ordinært arbeid nå, og det er det jeg ville fått mulighet for. Om jeg så trenger to eller fire eller ti år til med behandling, så kan jeg bruke den tida. Kanskje kombinert med litt frivillig jobbing og noen skolefag etterhvert, når dagene går litt lettere og jeg ikke trenger multitaske med og mot mitt eget forvirrede sinn, tidvis elendige hukkommelse og øyne som ikke er helt på stell. Kanskje kan jeg til og med få lov til å jobbe i stallen slik jeg gjorde for et års tid siden? Jeg håper det! :) Jeg kan bruke tid på lære meg de tingene store deler av meg sliter så altfor mye med, slikt som selvstendighet, trygghet og relasjoner. Gradvis vil jeg forhåpentligvis kunne opparbeide meg en indre grunnmur av selvaksept etterfugt av kontroll på tilværelsen, noe som vil være et minimum om jeg skal fungere i en vanlig jobb, og etter hvert klare å følge mine egne drømmer. Jeg har brukt så mange år på å prøve en ting, krasje, prøve noe annet og krasje igjen... Kanskje på tide å lytte til hva resten av meg har å stri med?

Det synes kanskje som jeg tar dette lett nå, men tro meg, slik er det ikke! Jeg vil bli nødt til å gå mange slike runder med meg selv, kanskje i mange år framover. For om jeg så klarer tillate en slags aksept fra både meg selv og mine nærmeste, har vi alltid storsamfunnet der ute med sine uvørne kommentarer og sine medieoppslag. Det er da jeg må minne meg selv igjen og igjen, på at dette handler om systemet og hvordan det er lagt opp, ikke om min egen vilje. Hadde det fantes en mellomting mellom den hardearbeidslinje og "soft option" uførepensjon, hadde jeg såklart prøvd enda en stund til.

Aller viktigst: For meg vil det aldri være et alternativ å ha det sånn livet ut. Dette her er en pause av uviss lengde, bare, som jeg garantert skal komme sterkere tilbake fra!!!

4 kommentarer:

  1. Virker nå som du allerede har kommet et stykke på veien! Selv om d er langt igjen så er veien påbegynt! Ja mediene er alt for glade til å rakke ned på unge uføre, de skulle bare visst hvordan d er å sitte å motta den trygda. Jeg er overbevist om at du kan klare alt du vil! Så lenge du får den hjelpa å støtten du trenger på veien! Jeg er nå her å kommer til å være her i godt å vondt! <3 <3 <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk vennen! <3 Glad for at du ser det jeg ofte sliter med å se...
      og om jeg ser at jeg har kommet langt, bruker jeg det bare mot meg selv og sier at nettopp derfor burde jeg ikke tatt dette valget slik jeg gjorde :/ Selvom all sunn fornuft sier meg at jeg trenger bruke tid, nå som jeg endelig har funnet rette veien å gå.

      Slett
  2. Veien den er lang å kronglete. Så er d valgene man må/børr ta. Ikke alle "smaker" like godt å enkelte skulle man gjerne vært foruten. Men som du sier, man bruker tid å d er greit å få bruke den tiden man trenger. <3 <3 <3

    SvarSlett
  3. Veldig riktig, men vanskelig å akseptere...
    Men det der veit jeg du kjenner til vennen <3<3<3

    SvarSlett