Hva vil det egentlig si å bidra?

For noen uker siden skrev jeg et meget bittert og til meg og være, ikke så veldig nyansert innlegg om NAV sin arbeidslinje og min vei til uføretrygd, her på bloggen. Noe jeg ikke angrer det minste på, for av og til trenger selv fødte diplomater og snillister å få ut litt gruff. Men nå vil jeg gjerne se på det hele fra et litt annet perspektiv.

I aviser, debattinnlegg og hos interessepolitiske organisasjoner er det stadig snakk om alle som ikke får bidra. Mennesker som av fysiske, psykiske og sosiale grunner faller utenfor det ordinære arbeidsmarkedet. Folk som gjerne vil, men kanskje ikke har alle forutsetninger for å være så effektive, produktive og superfleksible som den moderne arbeidstaker forventes å være. Noen av disse har egentlig full arbeidskapasitet og trenger "bare" litt tilrettelegging her og der, men sliter seg ut på å slåss med krunglete byråkratier som er mer til hinder enn til hjelp. Andre er ikke så heldige. Helse, kapasitet og problemer med å tilpasse seg A4-malen gjør at en faller utenfor. Men det er ikke det samme som å si at man ikke kan eller vil være en resurs.

Og hva vil det egentlig si å bidra? Det er et spørsmål jeg tenker mye på. Når vi snakker om å bidra ligger det som oftest under at man skal bidra til samfunnet ved å få lønn og betale skatt, og det er vel egentlig det vi alle ønsker, selvom vi kan være uenige om hvor mye og så videre. Dessverre har ikke alle forutsetninger for å klare det, selvom en så gjerne vil, og da er det lett å tro at nei vel, da kan jeg ikke være til nytte i det hele tatt, da. Men det som det snakkes lite om, er alle som gjør noe frivillig, innenfor organisasjoner eller som privatpersoner, og kanskje flere kunne gjort det samme. Problemet er bare at man har svært få rettigheter som ulønnet eller frivillig arbeidstaker., hvis man også har behov for tilrettelegging

Jeg vil nå vende tilbake til tida mi i stallen for en kort stund, selv om jeg har skrevvet om det til det kjedsommelige. For utenom min personlige utvikling og trygghet var det noe som var like viktig, nemlig det å få være til nytte. En dag i stallen gikk ikke uten at jeg fikk høre at 'dette er til utrolig god hjelp', eller 'hadde ikke du gjort det her nå, måtte jeg gjort det senere, og daville det kanskje ikke blitt gjort i dag'. Sjelden i så store ordelag, men det ble verdsatt, noe jeg både fikk høre og erfare. Dette ridesenteret er et enkeltmannsforetak, drevet av en dyktig person som brenner for jobben sin og som etter mitt syn har god menneskekunskap, men som må jobbe hardt for å få hjulene til å gå rundt. Men nettopp derfor skulle jeg mer enn gjerne jobbet der ulønnet. Hadde jeg "bare" slitt med psyken, disponert egen bil og hatt de riktige kunnskapene til å kunne gjøre nytte for meg uten at det gikk på sikkerheten løs, tror jeg det er lite som hadde stoppet meg i å dra opp dit for å jobbe noen timer i uka, frivillig. Men slikk er nå ikke en gang virkeligheten. Jeg er uerfaren, halvblind og vel så det, og jeg trenger både støtte til transport og bistand til opplæring og tilrettelegging. Men når jeg er uføør og ikke en gang krever å jobbe for lønn, bare et sted jeg føler meg trygg og virkelig ønsker å hjelpe til, virker det som det finnes få eller ingen rettigheter.

Så, hvor vil jeg egentlig med dette innlegget? Jo, jeg vil vel belyse at det faktisk finnes flere måter å bidra på, om man bbare gis muligheten, men at det finnes få virkemidler for å gjøre det mulig for allee å bidra. Det finnes ordningen funksjonsassistent, som skal kunne hjelpe fysisk funksjonshemmede med dee praktiske oppgaver en ikke får til selv som følge av funksjonshemmingen, men da må en stå i lønnet arbeid. Jeg har som synsheemmet rett på lese- og sekretærhjelp, men saken er den, at jeg knapt har overskudd til å sitte som vara i styret mitt akkurat nå, og at det verken handler om for mye lesing eller skriving. Selvfølgelig kan en prøve å søke om BPA til frivillig arbeid og samfunnsdeltakelse også, men da venter trolig nok en beinhard kamp mmot systemet, som mange ddessverre ikke har overskudd til å ta. Og hva med alle som faller utenfor kriteriene til disse ordningene, enten på grunnnn av rigid regelverk eller firkantede saksbehandlere?

Mitt ønske skulle vært at både politikere, NAV-ansatte og kommunebyråkrrater kunne tenke på hvert enkeltt menneske som en resurs. Også de som ikke hhar kapasitet til å ha ordinær jobb eller drive organisasjonsvirksomhet,men som ønsker å gjøre en innsats innenfor et omrråde de brenner for. Det burde finnes mulighet for tilrettelegging, også innnenfor ulønnet/frivillig arrbeid for den som trengerr det, enten det er snnakk om praktisk assistanse, ledsaging ellerr enkel fysisk tilrettelegging. Hva med for eksempel en eller flere støtteordninger som hadde som formål å stimulere til aktivitet blant uføre gjennom bruk av smmå, lokale aktører og frivillige organisasjoner? Det ville selvsagt være viktig å tilrettelegge for at folk fikk bidra innennfor områder som gir mestring og livskvalitet ut fra hver enkelts situasjon. Selvfølgelig mmåtte det finnes regler som forhindreet misbruk, det skjønner jeg også, mendet burde være mulig hviss man kunne se litt bredere på det enn man gjør idag.

For det er vel bare å se det i øynene: Noen av osss vil alltid ha behov for tilrettelegging i større eller mindre grad, og enkelte vil heller aldri klare å få en vanlig jobb. Men betyr det at vi skal stues vekkk og glemmes, at ikke har rett til å bidra på vår måte?