fredag 24. juli 2015

Mauren

Jeg er i det tenksomme hjørnet idag. Veldig til stede og veldig langt borte på samme tid. Av en eller annen grunn tenker jeg på Mauren, det diktet til Inger Hagerup. Skulle ønske jeg var litt mer som den.


"Liten, jeg? Langt ifra. Jeg er akkurat stor nok", sier mauren.

Jovisst er jeg liten, tenker jeg. Ofte vil jeg ikke være liten. Vil ta del i hele verden med hele meg og vite hvem jeg er.

Men noen ganger er jeg så liten at alt jeg trenger er at noen skal holde om skuldrene mine, tørke tårene og vise meg at verden er trygg. Ikke nødvendigvis i ord, men i enkle handlinger. Som å la meg hjelpe til når enkle ting skal gjøres inne og ute. Tålmodig forklare når jeg trenger det og ellers la meg i fred. La meg følge etter i eget tempo. Og kanskje viktigst, være rolig med meg, for meg. For jeg har ikke riktig lært å regulere det der alene, skjønner du. Vær så snill og ikke bli sint fordi jeg er redd.

For jeg kan bli så redd for å være liten at jeg blir enda mindre, og alt jeg vil er å gjemme meg, et sted der ingen kan nå meg. Under kuledyna, i ei hytte av puter og pledd, i bøkene og musikkens verden eller langt, langt borte i mitt eget hode. Adgang forbudt. Bank gjerne på og spør om jeg vil komme ut, for her er det nesten litt for trygt. Men vær tålmodig. Jeg prøver bare å lage meg en ramme rundt meg selv så jeg ikke forsvinner.


Mauren fyller seg selv helt, "på langs og på tvers, fra øverst til nederst". Jeg er ikke alltid så heldig.

Jeg kan bli så liten at kroppen blir som et tomt skall hvor jeg selv svever vektløs rundt inni mitt eget kosmos. En slik tomhet må fylles med noe. Alene blir det gjerne store mengder mat. I andres selskap "blir" jeg de andre. Som var jeg en finstilt radioantenne, tar jeg inn følelsene til allle rundt meg. Ofte uten å merke det selv, og følelsene blir dermed mine egne. Det blir vanskelig å vite hva som er meg og hva som er deg, og spør du meg hva jeg vil, vet jeg ofte ikke. Det er slitsomt. Uendelig slitsomt.

Men kroppen har jeg kontroll på. Eller rettere sagt, jeg merker omgivelsene rundt kroppen. Bråstopper bare milimeter før jeg går på ei dør, men kan slite med å vite om jeg er trett eller sulten. Derfor er det trygt å kjenne tingenes form under fingertupene, så jeg vet hvor jeg er.

Gi meg tid og rom til å la hendene få kikke på og bli kjent med teksturen i en trestamme i mange, lange minutter mens ørene lytter til sangen fra bølgene og vinden. Da blir jeg trygg. La meg løpe barbent over fuktige terrassebord mens lukta av jord og lyng og mose får neseborene mine til å nynne av velvære. Kaste jakka og strekke de t-skjortekledde armene i været, så sola og regndråpene kan kjærtegne dem forsiktig og minne meg å at jeg er her og jeg er jeg. I en levende kropp som er min og bare min. Da kan jeg vende tilbake til meg selv igjen, i akkurat passe størrelse.






"Er du større enn deg selv, kanskje?"

Ja, mulig det. Når gapet mellom den jeg er utenpå og inni blir for stort. Når ordene og fornuften blender og fortrenger slik at andre ikke får se det lille og sårbare jeg bærer på. Men kansje er jeg akkurat passe. For midt i alt splittelse og kaos er jeg fortsatt meg selv.


Og kanskje likner jeg mer på mauren enn jeg tror, som har hatt styrke gjennom så mange år å bære vekten av et helt liv.

4 kommentarer:

  1. Du skriver så vakkert..

    SvarSlett
  2. tusen takk. Det varmer å høre :-)

    SvarSlett
  3. :) flinke, gode Muldretua ;)

    SvarSlett
    Svar
    1. <3
      Sommerklem, en noe kjølig sådan, fra Muldretua på Muldrebua ;)

      Slett