Sammen i roen — en liten historie om speiling

Jeg hadde besøk forleden kveld. Ikke så lenge, og vi gjorde ikke så mye heller. Koste med rmarsvina, spiste mango og sjokolade, og snakket akkurat passe mye. Begge var slitne. Begge ville bare ligge på sofaen og prate. I seg selv er det kanskje ikke så spesielt, men for meg framstår dette som et ekstra fint øyeblikk. Ikke bare fordi det var så inderlig godt å sees etter lang tid, men også fordi jeg for første gang på flere uker klarte være sliten med hele meg og dermed også hvile.

Synes du dette høres rart ut? Å være sliten er da ikke noe å klare, tenker du kanskje. Enten så er man sliten og da gjør man noe med det, eller så er man det ikke. Jeg skal prøve å forklare hva jeg mener.

Jeg er en mester i å speile andre, altså ta etter andres atferd. Noe alle sosiale vesner gjør mer eller mindre fra fødselen av, så i seg selv er det ikke noe mystisk eller uvanlig med det. Bare at for meg ble speilingen ikke en måte å bygge trygghet og tillit til verden og menneskene, en måte å overleve i en uforståelig verden der jeg ikke ble ivaretatt. Der den voksne som skulle hjulpet meg å forstå meg selv, i stedet brukte meg som sitt speil for å få sine behov stilt, lærte jeg meg heller å bli den jeg trodde andre ville se.

Slik har det fortsatt inn i voksen alder. Alltidhar jeg ubevisst tunet meg inn på omgivelsene. Prøvd å være den omgivelsene forventet til enhver tid. Ikke av mangel på selvtillit, men av mangel på et selv.

Men selv nå som identiteten min vokser og gror, fortsetterer jeg å holde opp speilet mitt som et forsvar mot en utrygg verden. Selv når jeg er så sliten at kroppen verker av stress og jeg egentlig bare vil sove, "slutter" jeg å være sliten og blir kvikk og sosial, straks den nye, pratsomme assistenten min kommer på jobb. Og hvis du forteller meg at jeg ikke trenger være redd, forstår jeg kan hende ikke hva du mener. For i det øyeblikket mitt redde indre hørte det som kunne være en ordre om å være en annen, har jeg aldri vært redd og vet ikke hva frykt er en gang.

For tiden holder jeg på å lære meg den normale speilingen. Samregulering kalles det på fint, og finnes blant annet i den roen en mor overfører til et gråtende barn eller i smilet som får det samme barnet til å åpne seg og ikke være redd mer. Det er basic samspill på et dypt, mellommenskelig plan som jeg verken kan eller vil forsøke å forklare, men som er livsviktig for å skape et trygt fundament i seg selv. Å skulle ære lære seg denne nye måten å dra veksel på andre menneskers følelser i en alder av snart-voksen+ er et langt lerret å bleke. Men jeg er på vei.

Denne kvelden møttes min gode venn og jeg i roen, på en sofa i en leilighet i et rolig strøk av byen. Her fant kroppen min ut for første gang på over en måned at jo, det går an å hvile i våken tilstand og faktisk slappe av. Og jeg vet, hvor skremmende det enn lyder i mitt utrygge sinn, at det måtte et annet menneske til for at jeg skulle klare det. Og det, det er hva jeg kaller samregulerin i praksis.