Trollbundet

En liten historie om musikk og menneskemøter. Om motet til å være synlig og sårbarheten i å gi seg hen.

Noen ganger tar du et ganske tilfeldig valg, som blir viktigere enn du kunne forestilt deg.

Noen ganger trosser du frykten, og tar sjanser som bare du kan forstå betydningen av.

Våger møte verden med et åpent hjerte, og får din egen lengsel og sårbarhet på kjøpet.

Egentlig var det en ren slump, at jeg oppdaget de, Mankes. En nederlandsk duo som var på turne i Trøndelag og nå skulle spille her på et par av byens små, lokale utesteder. Musikk jeg aldri hadde hørt om, men som pirret min nysgjerrighet. En anbefaling og noen meldinger senere, var det bestemt. Jeg og to andre skulle på konsert.

Å dra ut med gode venner og presentere de for ny musikk som ingen av oss egentlig kjenner til, høres kanskje ikke ut som en stor greie for mange. For meg, derimot, som for få år siden kunne få en hel kinoforestilling ødelagt av skam og dårlig samvittighet på vegne av alle som ikke trivdes like godt som meg, krever det en hel del mot. Likevel dro vi sammen på oppdagelsesferd inn i et nytt musikalsk univers.

På god avstand fra scenen satt vi og lot oss lokke inn i noe vakkert, melankolsk og intenst medrivende. Med en underlig mørk grunnstemning som holdt meg fast utenfor tiden, og tekster jeg bare sånn halvveis forsto. Musikk som snakket til noe i meg, noe som var sulteforet på et eller annet bortenfor ord, som det først nå var trygt nok å kjenne på.

Ja, for jeg følte meg trygg. Trygg nok til å lytte uten samvittighetskvaler, selv da musikken Tok seg opp til nivåer av annerledeshet og enkelte publikummere rundt oss falt av lasset. Trygg nok til å le, selv da jeg i min svaksynthet grep en fremmeds glass ved bardisken og oppdaget at det tilhørte en av musikerne. Trygg nok til å la meg berøre og trollbinde, og våge dele felles begeistring. En begeistring som ga meg en følelsesmessig glupende apetitt. Denne ene kvelden var så visst ikke nok. Jeg ville ha mer av det samme!

Dagen etter skulle de opptre på en enda mindre kafé her i byen. Dit dro jeg, mutters alene for første gang. Til et lokale så lite at det å snike seg inn ubemerket bare er å glemme. Hvor det er like innafor for gjestene som betjeningen å hilse. på deg. Like fullt dro jeg. For uten å skjønne hvorfor, visste jeg at denne ensomme oppdagelsesferden behøvde jeg.

Skjelvende bak besluttsomheten står jeg der, et kvarter før konserten begynner. Den eneste i rommet foruten de to musikerne og servitøren, og gjenkjent fra dagen før. Den hvite stokken gjør det umulig å late som jeg er en annen enn hun entusiastiske, nesten blinde, ølglassstjelende fra kvelden før. Verst er det imidlertid å bli avslørt som en fan, mer enn middels begeistret for musikken. Så entusiastisk at jeg ikke bare kommer to dager på rad, men attpåtil tar turen ALENE.

Mitt første instinkt er å å flykte, eller kanskje gjemme meg i det innerste hjørnet. Men HVOR er nå det innerste hjørnet?? Jeg aner ikke. Nettopp fordi jeg er den eneste, og er så synlig, er det umulig å flykte, og umulig å vise seg mer sårbar enn jeg allerede er. Dessuten, hvisker den nye sulten i meg, vil jeg oppleve musikken på kloss hold.

Det blir en intenst nær opplevelse. Lokalet er lite og lyden justert deretter. Fra gårsdagens trøkk trer nå nyansene frem. Tonene, stemningene og tekstene jeg bare delvis begriper meg på. Alt kommer enda nærmere. Griper tak og virkelig klemmer til om hjerterøttene på meg , så det nesten kjennes som jeg skal gå i stykker. Snakker til dette sårbare, lengtende et sted inni meg som jeg enda ikke har blitt ordentlig kjent med.

Plutselig står det så smertelig klart for meg at det er ekte mennesker som står foran meg og byr på seg selv. To levende mennesker som spiller og synger for oss. To mennesker som kan se meg, og hvordan musikken går inn på meg. Som kanskje blir påvirket, berørt av mine ansiktsuttrykk og mitt kroppsspråk. Jeg føler meg avslørt, sårbar og som om sjela mi er avkledd i all offentlighet. Innsikten treffer meg hardt og brutalt. I min kjærlighet til musikk, har jeg sjelden eller aldri klart å forholde meg til menneskene bak musikken. Mer som om de kun er der i kraft av klang og toner. Som om de kun "er" musikken de spiller. Men det funker ikke i dag. Fordi vi er så nær. Fordi vi har snakket sammen. Fordi de har sett meg komme to ganger på rad for å høre på. Fordi jeg ikke eier pokerfjes og ikke klarer skjule hvor berørt jeg er. Det både skremmer, smerter og gjør meg glad og ydmyk på en og samme tid.

Akkurat her, akkurat nå, opplever jeg en form for bånd til menneskene i dette rommet. En form for tilknytning som ikke er nær og personlig, men like fullt så genuin og ektefølt som den kan få blitt. Hvor tonene er trådene som knytter det hele sammen.

I over en uke gikk jeg rundt som hadde jeg den ene foten og det meste a hjertet i et annet univers. Fylt av følelser jeg ikke forsto. Gradvis åpnet jeg opp, og forsto at det jeg følte var et slags savn. Nei, mer som en sorg. Over å ha forlatt noe vakkert og skjørt som rommet både ensomhet og tilhørighet. En lengsel etter å oppleve denne tilhørigheten på nytt, men samtidig vite at det er det ingen garanti for. Så meldte tvilen seg, og skammen. Dette vakre kunne simpelthen ikke være så vakkert, vemodig og viktig som jeg prøvde å innbille meg. Var det ikke heller litt sykt, ja nærmest noe uanstendig over å bli så betatt? Best om det forblir en hemmelighet som kan glemmes i stillhet. Allikevel så skriver jeg. Selv om det har tatt over en måned å jobbe meg forbi skammens og tvilens fallgruver. Fordi jeg vet, at egentlig handler det om frykt. Frykt for å å gi seg hen og vise for seg selv og resten av verden at jeg er et menneske som kan bli trollbundet og henført. At jeg har et stort rom i hjertet mitt hvor alle de forbudte følelsene bor. Varme, intense, lengtende og nære følelser det ennå føles for farlig å sette ord på. Derfor skriver jeg, i et håp om at skammens og fryktens troll en dag skal sprekke i sola.

Bare slik kan jeg lære meg å leve på ordentlig. Høre ti i verden med hele meg!

Kroppsminne og et hjerte på krigsstien

Jeg trodde jeg var klar. Klar til å ta del i noe sunt og normalt. Klar for et barn av nåtidens tegn påtrygghet. Så glad for endelig å våge åpne hjertet mitt for denne enkle symbolhandlingen.

Helt til det ordløse språket forteller sin historie.
Kroppsdeler som prøver å dovne bort.
En mage som fylles av angst.
En følelse av å ha gjort noe forferdelig feil. Noe utilgivelig.
En historie fra for lenge siden.

Og jeg blir sint. Eitrende sint. Ikke på kroppen som gjør som den gjør, eller følelser på avveie. Nei jeg blir sint på at noen kan ødelegge et menneske slik. Så lille meg mistet grensene og tryggheten, og store meg ikke en gang kan gi en uskyldig nattasuss uten å innhentes av fortiden. På alt jeg mistet og alt jeg går glipp av, takket være et menneskes feiltrinn.
SINT, SINT, SINT!

Ennå makter jeg ikke bli sint på han som bor blant fortidens skygger. Ikke helt enda. Men tro meg, det er et spørsmål om tid før jeg blir alvorlig forbanna, og da, da blir det bråk!

P

Sjeletoner

– om å synge seg fra nåtid til fortid og tilbake.



Jeg synger igjen, og jeg elsker det.

Tonene stiger fra det innerste i meg, sjela, kjernen, til de ytterste grensene i kroppen. Kroppen som også er en del av meg.
Sangen binder meg sammen, kropp, sinn og sjel, så jeg blir et helt menneske.
Musikken lar meg reise gjennom tid og rom, og vekke til live den jeg en gang var.
Det verste er at jeg tror jeg liker det. Kanskje...

Med koret deltar jeg på seminarer, to helger på rad, faktisk, og jeg får kjenne at jeg vokser.

Først sammen med to andre kor og en av byens mest kjente, klassiske kordirigenter.
En i mengden. Pust,  oppmykning og hodeklang i fokus. Kroppen faller til ro, slapper av.
Røtter av trygghet graver seg ned i underlaget, og sjela flyter med pust og toner, fra nederst i tærne, opp gjennom magen, brystet og ut gjennom bakhodet. Blir ett med de andre stemmene som samles i en harmonisk, klangfull enhet.
Her, i dette runde, åpne rommet av sølvskimrende klang har jeg alltid hørt til. Fra de tidlige barneårene, sammenkrøllet og trygghetssøkende foran høyttaleren med ørene fulle av renesansemusikk. Til timene i Nidarosdomen, der tonene kunne gi vinger til livets smerte og la den fly fritt under steinvelvingen, mens jeg søkte tilflukt i de kappekledte rekkene.

En uke senere er det bare oss i gospelkoret og en sangpedagog, med en helt annen tilnærming til kunsten å synge.
Detaljert kroppsbevissthet. Fra tunge, gane og stemmebånd, ribbein og mellomgulv og ned gjennom hoftene.
Finne gospelsounden og synge med trøkk. Helt fra magen og opp gjennom brystet. Rope ut tonene i utadvendt samstemthet.
Og jeg oppdager ropet... En forbuden frukt jeg aldri så nytten av.
Ropet med en grense i seg. Et klart og tydelig NEI!
Men for hva?
Under huden er det noe som våkner og begynner å kravle. Noe som vil bort fra denne virkeligheten. Denne ekle kroppen som ikke vil gi seg med å være her, så til stede og levende...

Og i dag kom en liten solstråle av en treåring som vekket det innerste av det indre. Min lyshårede lille steniese som elsker å synge.
Sammen synger vi, solstrålen, mamma og jeg.
Jeg synger høyt, og med en så dyp, ektefølt inderlighet jeg trodde var glemt for alltid.
De gamle barnesangene hjemmefra og fra barnehagen, triller ut på løpende bånd, som glitrende klinkekuler og fargesprakende sprettballer. Tekster, melodier. Alt sitter. Alt kommer tilbake. Fra sanglekene med sine faste, trygge regler, til å gynge på huska i hagen og le fyrdefullt mens de voksne synger.
Gylne perler, som blir til fyrlykter som lyser opp fortidens skoddebanker.
Jeg er voksen. Jeg er liten. Alt på en gang. Ikke fragmentert og splintret. For alt lever i meg samtidig. Som en enhet som kan romme både det voksne og stødige og det oversette, men livskraftige barnet.

Latter og gråt, smil og tårer. Trygghet og en dyp, dyp redsel. Det er så godt å være hel! Så vondt å ikke slippe vekk. Så altoppslukende spennende og overveldende å være våknet av dvalen. Men nå som jeg har oppdaget livskraften som alltid var der bak sløret av beskyttelse, vil jeg aldri slutte å synge!

Oh happy day! Veien inn i musikken og meg selv

Siden begynnelsen av januar har torsdag vært min favorittdag i uka. Den dagen som har holdt meg flytende, uansett hvor stormfull tilværelsen ellers måtte være. Det er nesten så jeg tør påstå at jeg lever for torsdagene. Rettere sagt for de to og en halv timene jeg får tilbringe sammen med den trivelige gjengen i det lokale gospelkoret.

Det er like over nyttår en mørk og hålkete torsdagskveld, og jeg står i døra inn til kirkerommet som befinner seg et lite femminutt hjemmefra. Mens magen min danser en slags skrekkblandet frydefull krigsdans, trer jeg inn i noe som synes som et inferno av latter, vennlighet og takhøyde. Jeg føler meg velkommen som jeg er, og merkeligst av alt: det er ikke skummelt. Så begynner sangen, og fra første tone er det som jeg er i en helt annen verden. Musikken fyller meg opp og tar meg med. Til et sted så midt i her og nå som det er mulig å befinne seg. Samtidig så langt, langt borte at alt annet enn dirigenten og sangerne forsvinner. Bare spør assistenten min, som sikkert måtte gjenta seg selv minst fire ganger for at jeg skulle forstå hva hun sa. Men jeg synger igjen! Skaper noe. Er en del av en større sammenheng. Og noe, jeg vet ikke helt hva, er forløst inni meg. Noe som bare har ventet på å få våkne til live igjen.

Uka etter er jeg der igjen, ytterst på stolen, sprekkeferdig av forventning. Vi lærer en ny afrikansk gospel. Synger ord på et språk jeg ikke kan, mens rytmene pulserer gjennom kroppen så jeg nesten ikke klarer sitte stille. Jeg er et eneste stort lykkelig skrik, holdt i sjakk av takt og toner.

Hjemme virrer jeg rundt meg selv som en duraselllkanin med koffeinsjokk. Fylt til randen av lykke. Nei, ekstase! Hvor kommer all denne energien fra? Jeg vet ikke, og ikke hvor jeg skal gjøre av den heller. Fanget i en malstrøm av drømmer om alt jeg ønsker å få til sammen med denne herlige, trygge gjengen i koret, mister jeg nesten pusten og blir ør og søvnløs. Helt til livskraften blir så stor at jeg bare vil gjemme meg. Enn at noe så godt kan føles så vondt...

Men jeg gjemmer meg ikke. Ikke på torsdagene, hvertfall. Enten topplokket er så fullt at jeg sliter med å følge en normal samtale, jeg pådrar meg tidenes vondeste kink i nakken, eller angsten gjør sitt beste for å kvele både stemme og mot. Korøvelsen er hellig.

I kveld var jeg der igjen. En kveld fylt med mestring. Da jeg turte smile åpent og vennlig til noen jeg ikke kjenner så godt. Lo høyt og hjertelig sammen med de andre. Kjente den gode, trygge, ikke så ekstatiske, men like ekte gleden over å merke at noen av melodiene sitter bedre enn for en uke siden. Hjemme igjen, kjenner jeg på den litt uvante følelsen av helhet. I både kropp og sinn, på langs og på tvers, fra øverst til nederst. Alt er akkurat passe, liksom, og mer enn det krever jeg ikke heller.

Jeg gleder meg alt til å fortsette denne oppdagelsesferden! Til nye toner, nye mennesker og nye sider av meg selv :-)

Foto: pixabay.com

Kjære kjøttmeis

Du som sitter ute i toppen av et tre og synger for meg. Ikke at jeg er så innbilsk at jeg tror du synger for meg personlig akkurat, men likevel.
Du nede i dalen utenfor den anonyme blokka og det enda mer anonyme vinduet mitt. Du som fant ut at i dag, så midt i februar som det var mulig å komme, i dag var dagen du skulle slå deg ned for å kringkaste ditt velkjente budskap.
Takk!

For i denne anonyme blokka bak dette anonyme stuevinduet sitter jeg, og prøver å late som jeg ikke fins.
Ut vil jeg, bør jeg, tenker jeg. Men en jernklo av mørke holder meg tilbake.
Være der mennesker er behøver jeg, ønsker jeg, lengter jeg.
Men jeg får ikke lov for mitt indre.
Tenk om noen ser hvilket forferdelig, motbydelig, ynkelig menneske jeg er?
Nei det er best om min eksistens forblir usynlig.

Så kommer du
Syngende på dine små, enkle toner.
Igjen og igjen.
En velkjent stemme midt i stillhetens inferno.
En vennlig påminnelse fra verden der ute.
Et lysstreif av lyd som vekker en spire av håp.
Opp fra dvalen, dypt nede i fortidens dype daler, der vintermørket rår.

Illustrasjonsfoto: pixabay.com

Jeg løfter hodet.
Og oppdager til min store forundring at selv om verden er grå, er den også lys.
Selv om det er vinter fins det streif av vår,
og trass i angst og mismot er jeg full av kraft.
En skjør, men samtidig sterk flamme av lykke brenner der inne.
Så sterk er den flammen, at jeg blir redd, og vil gjemme meg igjen.
Men jeg løper ikke. Blir bare værende en liten stund, så lenge jeg klarer å hvile i tonene dine, og så går jeg rolig videre.
Med en visshet i meg om at vi vil møtes igjen.

Derfor lille kjøttmeis, fortsett å synge! Vent på meg der ute i det grå senvinterlyset. Vær der og send dine toner ut over glisne løvtrær og tilfrosne bekker, opp til mitt anonyme vindu. Til jeg igjen tør la meg gripe av din enkle sang. Jeg kan ikke lete etter deg, skjønner du.
Om jeg søker for iherdig, blekner magien, og lar jeg lykken fylle meg, blir jeg altfor redd.
Men om tonene dine bare får komme til meg som et tilfeldig lysglimt en grå vinterdag, har vi sammen kraft til å snu mørke til lys, og mismot til håp. Simpelthen bare ved å være til.

Det sitter i hodet

"Kom igjen nå, stå på!"
Stemmen egger oss videre. Jeg kjenner svetten renner og musklene verker, men det gjør meg bare glad.
Det er så godt. Godt å kjenne at kroppen blir sterkere. Helere. Som en sammenhengende organisme; et levende maskineri som virker som det skal.
Jeg puster, pusher, nyter.

"kom igjen, dere klarer enda litt til!"
Jeg gir alt. Alt kroppen har å gi, og litt til.
Kjenner det nærmer seg det punktet nå. Det punktet der jeg glemmer kroppen. At den har en grense. At jeg er mer enn bare muskler og sjelett som skal kontrolleres.
At jeg også har et følelsesliv som spiser av energien. En bagasje som selv om den ofte glemmes, alltid er der som en ekstra tyngde å bære.
Men treneren, den sympatiske treneren jeg har sånn tillit til, roper vi har mere å gi, og vi er jo også meg. Så det stemmer sikkert, da.

"det sitter i hodet, folkens! Dere klarer mer enn dere tror.)
Ja, det sitter i hodet.
Hodet som plutselig er låst i en skruestikke av smerte. En smerte som tvinger meg ned i en ball på gulvet mens kvalme og svimmelhet kommer i bølger og kroppen skriker på oksygen. Et skjult skrik som ingen forstår.
Det sitter i hodet, som febrilsk prøver å si at det er bare angst, og ingenting å være redd for. For ingenting er farlig her.
Men alarmen er på og kroppen vil fortsette å kjempe. For hvis jeg ikke fortsetter nå, så kan det jo hende jeg oppdager grensen. At den er nådd. At jeg ikke kan gjøre mer som jeg får beskjed om.
Så slem kan jeg ikke være. Det er farlig, det...

Men motet, det sitter også i hodet.
Motet til å bli værende. Til ikke å løpe hjem med hodet i en kald klut og sjela i skammens fatle, men sakte og forsiktig liste seg inn i rutinen igjen.
Ulidelig forsiktig føle seg fram, litt og litt mot øvelsene. Med hodet og kroppens alarmsignaler som en stadig påminnelse om den farlige grensen.
Det altfor skremmende "bra nok", som må være min standard og min alene, akkurat her, akkurat nå.

Og til slutt, motet til å henge meg på den sympatiske treneren på vei mot bussen. Si det som det er. ta de forbudte ordene i min munn.
Panikk. Angst. Triggere.
Om hun ikke kan roe ned litt og la vær å bygge sånn opp under konkurranseinstinktet? Fordi enkelte av frasene som er ment å motivere oss, faktisk skremmer vettet av meg.
Og vi blir enige om at hvis det skjer igjen, så trenger jeg først og fremst ro til å ri stormen av i fred.
Før vi skilles, og jeg vet jeg vil komme tilbake. Fordi jeg nå en gang er sånn. jeg gir meg ikke så lett.

Så hun hadde forsåvidt rett: Det sitter i hodet, og jeg var i stand til mer enn jeg trodde i dag :-)

Sorgen over den gang da, her og nå

Det er mye bevegelse i meg akkurat nå. Grunnen skal jeg komme tilbake til senere for den som ikke vet hva det dreier seg om, men jeg kan si så mye som at i palmehelga gjorde jeg noe eksepsjonelt modig. En milepæl er nådd, som har satt mye av mitt indre puslespill i bevegelse. En sten er kastet ut på det dype vannet kalt fortida, og nå brer ringene seg i uante retninger.

For jeg begynner å huske. Ikke bare det jeg har blitt fortalt eller som jeg har fortalt meg selv. Nå har minnene fått følelser. Det rare er at det ikke er følelsene fra den gang da. Jeg gråter over det som har vært. Episoder som har skjedd. Men det er jeg som gråter. Ikke det forvokste barnet inni meg. Jeg kjenner på sviket, skuffelsen, nederlaget og tenker "jeg var bare et barn", og gråter. Godt det fins slikt som papirlommetørklær. For ikke å glemme trygge små marsvinkropper, full av ro og varme og pels som tar av for den verste tåreflommen.

Noe i meg er redd disse tårene. For de må bety at jeg kanskje var uten skyld. Men hvis jeg ikke har skyld, hvem er jeg da?

Mulighetene skremmer meg.

Om framskritt og museskritt

Dette er et veldig personlig innlegg som det er sårt for meg å legge ut, men som jeg like fullt velger å publisere som det er.

"Du gjør så mange framskritt for tida at jeg finner ikke ord", sa min psykomotoriske fysioterapeut til meg en gang her på nyåret. Hun har kjent meg gjennom flere år, vet hva jeg har vært gjennom og hvor mye jeg har måttet jobbe. Derfor fyller ordene meg med en slik glede og stolthet.
For ja, det går virkelig bra. Særlig med tanke på den trøken jeg hadde på seinhøsten I fjor. Men nå føler jeg at jeg har blitt flinkere til å lytte til kroppn. Det er mindre tid med blodsmak på spinningsykkelen, og flere yogatimer og runder i svømmehallen, men det er helt greit, det. Selvfølglig har vi utendørstreningen som jeg så pliktoppfyldende møter på en gang i uka og den påfølgende utfordringen med det trønderske vinterføret, men jeg mestrer det også. Stadig jobber jeg med meg selv og stresset mitt. Pushe på, men bremse. Avpasse, men utfordre. Joda, dette går fint.

Jeg får tilbud om å delta på kostholdskurs. Skeptisk først, men et oppmuntrende "jeg tror du er klar for det nå" fra kosholdsveilederen, får meg til å skifte mening. For det er så godt å få høre at jeg gjør fremskritt, at jeg er sterkere. Akkurat som det både er rørende og smigrende når folk i min omgangskrets blir inspirert av meg og forsøkene mine på å legge om levevaner. Så jeg drar på kurs, med elleve andre deltakere. Alle mer eller mindre opptatt av å lære om kosthold, og mange – det føles som de fleste – er opptatt av å gå ned i vekt. Jeg blir litt redd. Vi lærer om næringsstoffer og fiber og hvorfor grønnsaker er så bra som snacks, og å lage næringsrik og god middag. Det er inspirerende. Vi får se hvor mange sukkerbiter det er i en boks yoghurt og hvilke typer pålegg som har mest og minst skadelig fett. Jeg blir veldig redd. Men det går bra, forteller jeg meg selv, for alle sier jo jeg er så reflektert. Det skal gå bra!

Midt oppi alt dukker det opp en anledning for meg til å ta en reise inn i fortiden, som må tas straks, skal den bli noe av. Så jeg reiser, til gamle kjente steder fylt med bortgjemte følelser. Til lyden av gamle lydbånd med minner om den jeg en gang var. Til hun som kanskje sto nærmest Han som er skyggen fra min fortid og som ødela meg. To dager der mye er i bevegelse og mange små rystelser skjer i mitt indre. Vonde, men allikevel gode, fulle av frykt, men også glede, og vissheten om at jeg stadig blir sterkere.

Så når gikk det galt? Var det kvelden etter kostholdskurset, kort tid etter min reise inn i fortida, hvor jeg sto paralysert i mørket med bildet av alle sukkerbitene i kostholdet mitt som bare tårnet seg opp for mitt indre øye? Var det da jeg meldte meg på et mindfullnesskurs på toppen av alt det andre og i mitt stille sinn innbilte meg at jeg kunne delta på det, på toppen av alle mine andre avtaler? (Fordi "alle andre" jo klarer åttetimers arbeidsdager pluss trening uten problemer). Eller var det etter en av mine ukentlige psykologtimer der det stadig dukker opp tanker og følelser jeg egentlig ikke vet om jeg vil vedkjenne meg? Jeg vet ikke.

Det eneste jeg vet er at plutselig satt jeg hos behandleren min og snakket om noe jeg aldri ville trodd kunne forekomme i mitt liv: en raskt eskalerende angst for å spise. Senere at jeg lå under et pledd hos min kjere fysioterapeut med kun ett mål for øyet: å hvile. Mens hun mer enn antydet at jeg burde jobbe med balanse i tilværelsen. Noe jeg selvfølgelig er enig i? Joda, så enig er jeg, at da jeg fikk min andre forkjølelse på to måneder var jeg overbevist om at å ta seg ut hundre prosent på styrketrening ville gjøre meg godt...

Så nå sitter jeg her på andre uka. Med et sinn som er sultent på livet og nye utfordringer, og en kropp som synes at en liten tur på kino er langt over evne, mens jeg gremmes både grønn og blå over at jeg kunne være så dum og tankeløs som lot det gå så langt. Jeg burde jo ha lært. Burde kommet lenger enn dette, jeg som er så stolt av alle mine fremskritt.

Kanskje må jeg slutte å telle fremskritt akkurat nå.Heller konsentrere meg om hvert enkelt museskritt. Skritt så små at jeg nesten står på stedet hvil. Til jeg har krefter til å øke skrittlengden igjen, og så enda en stund til – bare for å være på den sikre siden.

Jakten på et jeg

En gang for ikke så lenge siden, var det ei jente. Ganske som alle andre skulle man tro. Sterk og sta, blid og behagelig, men svøpt i en kappe av stillhet. Ei jente de fleste kunne like, men som det var få forunt å virkelig kjenne.
Ingen så at hun var jenta med de mange ansikter – ett for enhver anledning – og at bak ansiktene var der enda flere rom. Ett rom for hver av henne som var mange, men allikevel en.
Det var en labyrint å gå seg vill i, på leting etter seg selv. Og hun lette, og lette...
For uansett hvem hun møtte, og uansett hva hun gjorde, følte hun seg falsk. Det var ikke henne de så. Ikke hun som ville, mente og gjorde. En dag noe, og neste dag noe helt annet. Eller presis det samme, men som om en fremmed hadde tatt hennes plass.
Derfor var det tryggeste stedet, stillheten, langt inne i sitt eget univers. Usynlig, mens maskene spilte teater for verden.
Men hvem var hun, egentlig?

Det var meg, selvfølgelig. Er meg. Og tro meg når jeg sier det, at jeg aldri har trodd jeg var noen annen. For Muldra, hun er sterk og reflektert, og hun har så visst ikke noen som helst form for realitetsbrist – forteller jeg meg selv med bydende og autoritær stemme. Like fullt har fremmedfølelsen opplevdes ekte nok i mange år. Uten at jeg forsto hva som egentlig foregikk, følte jeg meg i mange år aldri som meg selv. Visste ikke hvem jeg var eller hva jeg sto for. Det er en foruroligende følelse. Spesielt når du står på terskelen til voksenlivet, med forventningen om at et visst minimum av identitet er til stede, hengende over deg. Merkelappene og teoriene sto i kø, og sloss formelig om å få være fasiten på mysteriet Muldra. Uten at noen tok inn over seg konsekvensene av å bli eid og levd gjennom, i altfor mange år.

Det heter seg at tjueåra er den tida man virkelig skal finne seg selv. Bare at mens andre har funnet seg selv gjennom studier, lange reiser og nye menneskemøter, har min reise gått innover, på leting etter et EKTE JEG. Fra først såvidt å fornemme de hemmelige rommene, til å liste meg rundt og lytte ved dørene. Senere, forsiktig åpne dørene på klem og sakte tre inn i fortidens kamre. Møte meg selv som liten, som skolebarn og ungdom. Holde avstand før jeg sakte, sakte har nærmet meg, til....

Noe er i ferd med å skje. En bevegelse i mitt indre univers. En sammensmelting – tilheling. Plutselig tar jeg meg i det mer og mer. JEG er nerden som bryr meg mer om barokkmusikk enn popmusikk, som drar på konsert og kan nyte musikken uten å overlate opplevelsen til en bortgjemt fortidsutave av meg selv. JEG er hun som velger å ta livsstilsgrep for å få en bedre helse og oppdager nye gleder og effekter av fysisk aktivitet. Det er også jeg som velger å ta stadig mer del i det sosiale, men også å bevist trekke meg unna, fordi JEG ønsker det, i mye større grad en før.

Det er fint, det er spennende, men så uvant og skremmende. Særlig når det jeg som virkelig er meg, men som jeg ennå ikke helt tør stole på, oppdager hatet... Da, da blir jeg virkelig redd, og savner nesten å leke gjemsel med meg selv som før.

Ennå er jeg ikke riktig hel. Ennå klamrer jeg meg til de bortgjemte delene av meg. Ennå trenger jeg deres evne til å lukke dørene og skjerme meg mot det skumleste av det skumle. Men for første gang ser jeg at det er et spørsmål om tid nå, før vi er ett. Og det... Det burde jeg sikkert synes var fantastisk, men akkurat nå vet jeg sannelig ikke hva jeg skal tenke om det hele.

Når nåtid blir til fortid blir til nåtid igjen

Jeg ser meg rundt.
Ser på omgivelsene som er så kjente.
På menneskene jeg er glad i, som jeg plutselig tror er farlige. At de er noen andre.
Jeg forsøker å tenke klare, rolige tanker.
Puster dypt og snakker til meg selv med varme og omsorg:
"Nei, Muldra, det er ikke pappa som sitter på den stolen.
Ser du,
det er de trygge menneskene i din nye familie.Vi sitter i huset deres og alt er annerledes.
Det er trygt her".

På den samme stolen i det samme rommet i den samme kroppen:
"Jada jada, jeg vet vi er i 2015. Jeg er ikke idiot heller, da.
Men...
nå ble det sånn ekkelt stille her. Noen Trekker pusten og sukker tungt.
Jeg må passe på så de ikke tror jeg tar parti.
Uff, valgte jeg feil pålegg nå?
Skulle sikkert valgt noe annet.
De smiler og ler, men egentlig er de sinte.
Jeg vet det, de ER sinte.
Nå blir resten av dagen ødelagt, og det er min feil.
Hva hvis jeg...
Er det noe som kan gjøre det bra igjen? Er det?
Vær så snill?"...

...og ingen ser krigen i mitt indre.

Jeg har skrevet om det før i andre sjangre. For jeg har opplevd det tidligere, men ofte på andre og mer subtile måter. Eller så overveldende at jeg ikke har visst å håndtere det. Nå som bevisstheten min tar stadig færre svalestup inn i det bedøvende, men akk så hemmende tåkehavet som har vært et av mine favorittgjemmesteder når det stormet som verst, har det blitt mer forståelig. Like fullt er jeg fanget i en kryssild mellom tider. Vanskelig å beskrive, og sikkert enda vanskeligere å forstå.

Jeg ser mønstre som ikke er der. Alianser som aldri har eksistert. Avvisning som aldri har funnet sted. Merker ekko av harde ord som aldri falt. Ikke her. Ikkke nå. Og jeg vet det så vel. Sansene mine forstår det, og det samme gjør fornuften. Men noe i meg er i en annen tid. Så nært som virkeligheten, men så fjernt som en drøm.

Når faren er over og spøkelsene fra en annen tid er dratt sin vei, ikke tro det er over. Da kommer de, alle følelsene som ikke slapp til. Ikke den gang for lenge siden, og heller ikke nå, fordi jeg så gjerne ville være sterk og stole på fornuften. Med rå kraft krever de sin rett, det sårbare barnet og den sinte tenåringen. Til slutt har jeg bare to valg: å bli ett med de barnlige kreftene en stakket stund, eller la meg synke inn i det drømmeaktige tåkehavet der tanker og tid ikke fins.

Men så kommer det rolige dager, hvor jeg eier meg selv. Hvor jeg kan spise frokost og føre en samtale uten truende skygger bak hvert ord. Kjenne den barnlige gleden over å få hjelpe til å vaske opp eller trille ut rundstykker, uten at jeg må "bli et barn" for å holde ut. Lytte til kjær, gammel musikk og kunne nyte den som den er, uten at kropp og sjel gjør hver sin tidsreise til gamle, glemte steder. Og jeg forstår, at jeg er i ferd med å ta meg selv tilbake. Bit for bit kaprer jeg en flik av historien min og gjør den til min. Til en del av den jeg vil være i dag.

Det er vel kanskje sånn det er å bli hel? Tror jeg liker den følelsen, jeg :-)

Super-jenta og veggen

– en beretning om mestring, og om livsstilsendringens skyggesider

"Det var denne veggen da… Den som ikke skulle komme nå, fordi jeg er så flink til å prøve å ta vare på meg selv, trene og spise sunnere. Men det hjelper ikke så mye at trening skal redusere stress og depressive symptomer når samtidig den høye intensiteten kobler meg på et godt bevart og lenge fortrengt kronisk stress som jeg aldri har lært meg å regulere… og det hjelper ikke at jeg blir mer sprudlende og opplagt, når jeg ikke har klart å hvile skikkelig på bortimot seks uker, samtidig som jeg har gjort mer enn jeg har vært vant med det siste året. Da sier det stopp til slutt… jeg håper ikke det varer så lenge, for er blitt så glad i den nye meg!"

Slik lød en fortvilet facebookstatus for snart en uke siden. Ordene kom fra ei jente på bristepunktet. Ei som var så sliten at hun nesten ikke visste opp-ned på verden og langt mindre seg selv. Og jenta, det er meg.
Hvordan kunne det i det hele tatt ende slik, har jeg tenkt mang en gang den siste uka. For det startet så bra. Etter måneder med venting, atskillige sjelekvaler og nervepirrende beslutninger, skulle jeg prøve å begynne på en ny sti i livet, med mer fysisk aktivitet og sunnere kosthold. Jeg hadde vært på min første kostholdsveiledning og snakket åpenhjertig om mine utfordringer med mat, ansatt min første mannlige assistent som ledsager, og nå skulle jeg begynne med hard trening to dager i uka. Bare jeg vet hvor mye mot det kostet. Allikevel var jeg fast bestemt på å gjennomføre. Jeg skulle gjøre mitt beste, tenkte jeg. Ikke legge lista for høyt og tillate meg å ha dårlige dager.

Og i begynnelsen så det ut til å gå slik jeg håpet. Ja, bedre! Selv om jeg var stiv som en påla og gikk som en 80-åring i trappene de første dagene, smilte jeg fra øre til øre. Når søtsuget herjet jobbet jeg knallhardt med meg selv og og min egen angst, og klarte stå imot. Selvsagt fikk jeg litt panikk av frykten for å velge feil når jeg var på kafe, men det ville gi seg etter hvert, fortalte jeg meg selv. I det hele tatt var det bemerkelsesverdig lett å ignorere de i perioder hyppige, fryktsomme ilingene i kroppen som prøvde si noe om hvor inni granskauen skummelt dette var. 'Pytt sann, det går nok over'. Endorfinenene bruste i blodet, jeg følte meg sterk, tøff og og modig. Endelig var jeg flink! Endelig gjorde jeg grep i livet mitt som jeg kunne høste litt beundring for, med god samvittighet.

Dagene og ukene gikk. Jeg dro på trening og fokuserte på de små forandringene i kostholdet. Riktignok hadde jeg ikke så mye overskudd til å være sosial, men det spilte mindre rolle. Det var så godt å endelig mestre noe skikkelig, noe som andre kunne relatere til. I tillegg var det så mye annet som gikk lettere. Plutselig begynte jeg å knekke koden på små, dagligdagse fenomener som jeg har slitt med så lenge jeg kan huske. Jeg håndterte nye assistenter og dro på helgeturer. Dette var gøy! Jeg var super-jente, og super-jenter klarer alt!










Så hvorfor denne krasjen? Jeg gjorde da alt riktig. Det var da heller ingen ting som manglet så det ut til, verken av motivasjon eller pågangsmot. Jo forresten, en ting. Noe vesentlig, men som jeg ikke var i stand til sette fingeren på, fordi jeg ikke våget å se sannheten i øynene.

Det begynte med anfall av tretthet og en kropp som føltes overfølsom og feberaktig, selv om jeg ikke var syk. Jeg måtte legge meg å hvile midt på dagen, men slappet liksom aldri av. Så, etter en time hos min psykomotoriske fysioterapeut hvor jeg fikk løsnet noen spenninger, oppdaget jeg til min store overraselse at jøss, jeg har ikke pustet skikkelig med magen på flere uker og langt mindre senket skuldrene. Ganske åpenbart hva som var i ferd med å skje, sett i etterpåk.okskapens lys.

Jeg var i ferd med å møt veggen; allikevel fortsatte jeg å gå på. Om ikke veggen ville forsvinne skulle jeg forsyne meg komme meg over den! Klorte meg fast, gle ned og klorte meg fast igjen.

Var det ikke bare å slappe av, da? Ta det litt mer med ro. Joda, den tilsynelatende enkle løsningen lå der rett for nesa på meg. Nær, men allikevel uoppnåelig. For jeg skulle jo være flink. MÅTTE være flink! Jeg hadde jo lest på den o store læreboka Internett at var man sliten og stressa, var det bare å komme seg opp av sofaen og ut på trening. Trening motvirker stress og så videre. Det beste var at det virket jo. Der og da ble jeg fylt med nytt mot og nye krefter. Igjen og igjen fikk jeg bevis for at nei, jeg var ikke så sliten som jeg trodde likevel. Jeg trengte såvisst ikke å slappe av, og det var akkurat det jeg ønsket meg.

For det lå noe annet der. Noe som ingen andre enn jeg kunne se, men som jeg til gjengjeld aldri slapp unna: monstrene fra fortida. De jeg hadde klart å overdøve i min jakt på mestring og glede. Overdøve og gjemme bort, men ikke temme. Og nå som forsvaret mitt ble mer og mer tynnslitt, våknet de for for fullt. Hver gang jeg var sliten var de der. Tanker fyllt av hat og forakt mot meg selv fordi jeg tok tak i livet mitt, noe jeg selvsagt aldri ville klare, og mot de rundt meg for å støtte meg på veien. Det var slutt på å unne meg selv litt ekstra god mat etter trening eller i helgene fordi jeg hadde vært flink. Nå sulle jeg gjøre meg fortjent til det. Ellers kunne jeg like gjerne overspise for å straffe meg selv. Hva jeg likså gjerne kunne gjøre hvis jeg ikke overholdt forpliktelsene, vil jeg ikke gå nærmere inn på... men jeg ble så redd mine egne tanker at jeg ikke turte annet enn å skynde meg på trening, selv når jeg knappast orket å stå opp av senga.










Det måtte si stopp til slutt. Men jeg må medgi at jeg aldri hadde klart det på nåværende tidspunkt uten god hjelp fra mennesker som står meg nær. Mennesker jeg kunne stjele litt ro og trygghet fra for å klare slappe av. Som jeg stolte nok på til at jeg lot en flik av maska falle. Mennesker som i sin godhet og omsorg tok tak i meg og sa at 'hør her, slik kan du ikke fortsette'. Som ikke bare ga meg husly og mat et par hardt tiltrengte hviledager, men som tilpasset sine planer for at jeg skulle bli ivaretatt. Mens jeg skriver dette så kjenner jeg gråten presse på, av ren skjær takknemlighet. Fordi jeg så altfor tydelig ser at de kom i grevens tid. At jeg har kommet meg så raskt tross alt, er takket være at jeg fikk så god støtte. Hadde jeg ikke fått hjelp til å bremse nå, vet jeg med meg selv at jeg hadde fortsatt som før. Hvor lenge vet jeg ikke, og konsekvensene vil jeg helst unngå å spekulere i.

Nå, etter en uke i særs makelig tempo begynner jeg så smått å glede meg til å begynne med trening igjen. Kroppen trenger det og psyken også. Men jeg gruer meg samtidig veldig. Fordi det er så mange fallgruver å gå i, så mange hensyn å ta og forventningerr å imøtegå, både fra meg selv og omverdenen. Like fullt leste du riktig: jeg gleder meg faktisk.

Dette er ikke ment som et hatskrift mot fysisk aktivitet generelt eller intensiv trening spesielt. Disse opplevelsene er mine egne og gjelder ikke for alle. Allikevel velger jeg å dele mine erfaringer for å vise at virkeligheten kan være mer kompleks enn som så. At du trenger ikke få dårlig samvittighet om du ikke klarer følge ekspertene og tabloidjournalistenes råd. Å legge om livsstilen er ikke nødvendigvis "bare" snakk om viljestyrke. Mange har ekstra bagasje i form av mer enn ekstra kilo, og ingen historier er helt like. Husk også at historien kan like gjerne sette seg i kroppen, men fortjener like fullt å behandles med respekt.

Til slutt, en oppmuntring til alle som så gjerne vil være aktiv, men som kanskje snubler og faller på veien, inkludert meg selv: Ikke gi deg! Men heller ikke gi alt for enhver pris. Finn deg noe du liker å gjøre og begynn der. Stopp opp og lytt til kroppen av og til. Prøver den å si deg noe annet under overflaten? Ro heller ned aktiviteten for en en periode til du kommer sterkere tilbake. Og viktigst, men kanskje vanskeligst, ikke la andres forventninger bli dine egne. Det er du som kjenner deg selv best!

Jeg velger

Dette er kontrastenes og valgenes tid.

Jeg vil gjemme meg på et mørkt og trygt sted der ingen kan se meg, men trosser frykten og drar på langweekend til steder som bærer på vonde minner, og glimtvis slipper jeg maska og viser verden en flik av mitt sårbare selv.
Jeg klamrer meg til maten som min beste venn og verste fiende i en og samme skikkelse, og vil ikke gi slipp for alt i verden. Like fullt drar jeg på kostholdsveiledning og snakker åpenhjertig om vår usunne symbiose i fortid og nåtid.
Og aller helst vil jeg late som jeg ikke er det minste synshemma. Dra på treningsgrupper alene til kroppen er ei spent stålfjær og viljen en tynnslitt gummistrikk. Men tar heller grep for å slippe et nytt menneske inn i livet mitt. At jeg skulle velge å ansette en MANNLIG personlig ledsager, var nærmest utenkelig for under en uke siden, men nå har det altså skjedd...

Kaos og kontroll; Stagnasjon og framgang; Paralyse og viktige valg; alt ser ut til å gå hånd i hånd. Uten at jeg riktig forstår hva som skjer.

En hilsen fra en engstelig pasient til den trygge nærheten

Hei, kjære nærhet

Du som jeg er så redd for, men jeg allikevel trenger så sårt. Som, når jeg kommer over frykten, kan fylle det store, mørke dypet i meg. Du kommer i så mange skikkelser.

Du er skuldra jeg får gråte på, lenge, og arma som holder meg fast når kroppen er sliten og sjela verker av innestengt smerte uten ord. Da trenger jeg deg.
Kjære nærhet, du er hånda som forsiktig berører arma mi og personen bak som ikke forsvinner, selv når jeg stivner til i frykt og stirrer på deg med vidt opsperrede øyne.
Du er også den som ved flere anledninger tilbyr seg å brygge en kopp te til meg på kvelden, uten at jeg ber om det. "Ikke fordi jeg ikke tror du klarer det selv, men bare fordi jeg vil skjemme deg bort litt". Hvordan kan noe så lite bety så mye? Jo, når en er sliten og lei og verden synes farlig; når fine ord skaper avstand og menneskers nærvær frykt, trenger man like fullt Å BLI SETT. Da sier en kopp te mer enn tusen ord.

Nærhet, du er også til stede i de som tør utfordre meg. Som gjennom trygg tilstedeværelse gir meg små, vennlige puff mot frykten, men som respektfullt venter og ser om jeg står i den, og etterpå anerkjenner jobben jeg har gjort. Med et par vennlige ord, en klapp på skuldra eller en klem hvis jeg tillater. Det skal ikke alltid så mye til.
Du er der i nysgjerrigheten og de genuint interesserte spørsmålene. Når noen spør hvordan det går eller om helga har vært bra, kan jeg høre deg i tonefallet hvis den som spør virkelig bryr seg. Når jeg rygger et skritt tilbake, men blir møtt av mennesker som heller svarer med å ta et skritt nærmere fremfor å trekke seg unna, da, næhet, er jeg REDD deg. Men det er kanskje da jeg trenger deg aller mest.
Jeg ser deg til og med i motet til den som nærmer seg etter først å ha betraktet tårene mine på en armlengdes avstand, lenge. Som reiser seg, nøler og til slutt spør om å få sitte ved siden av meg i sofaen. Blås i at relasjonen preges av usikkerhet. Du er der like fullt.

For ikke å glemme at du er der i de som tør by på seg selv. Som tør dele latter og alvor, seiere og nederlag, og tør vise at selv de kan ha dårlige dager. At vi alle er mennesker.

Jeg trenger deg, jeg frykter deg, jeg flykter, men jeg savner deg!

Og jeg håper at flere kan anerkjenne deg for den kraften som bor i deg!

Elefanten i rommet

Jeg er i gang med et nytt dypdykk i mitt indre. På dette såkalt bedre traumetilbudet vi skulle få som erstatning for Betania.

Egentlig vil jeg ikke skrive noen klagesang. For det har gått bedre enn jeg fryktet, og enkelte ting så uendelig mye bedre en ventet. Så jeg vil skrive om prosessene mine. Om oppturer og nedturer. Men... og det er et digert MEN, der. Jeg klarer det ikke. Ikke enda. Fordi jeg ikke klarer å være så uærlig mot meg selv at jeg kun rosemaler det som er bra. Jeg vil skrive om både det gode å vonde, men tør ikke fordi det da blir virkelig for meg på en annen måte. Til det trenger jeg å føle meg trygg...

BUMS...!

Der gikk jeg meg visst på noe. Noe stort. Noe usynlig, men like fullt synlig. Lett å overkjøre. Vanskelig å overse. Med sin egen stemme som skal få lov til å bli anerkjent.

"Hei. Jeg er elefanten. Elefanten i Muldras indre rom. Som hun trenger, men ikke stoler på. En del av henne, men som allikevel skyves ut i kulda. Jeg er Muldras sårbarhet.
Jeg trenger trygghet. At noen ser. At noen prøver å nå inn til meg.
Overse meg, og jeg vokser utenpå, men blir mindre inni.
Se meg, og jeg vil kanskje virke rent for stor, en stakket stund.
Men om du er der og ikke går når jeg blir for stor, om du går ett skritt nærmere når jeg tar ett skritt bort, og gir meg en hånd og en flik av din ro, da krymper jeg til passe størrelse igjen.
Gi meg tid, respekt og omsorg, og jeg kan bli noe helt annet, nemlig TRYGGHET og TILLIT. Den ekte sorten, rett fra hjertet. Den som ikke forsviner".





Kjære elefanten min!
Deg som jeg hadde lært meg å bli litt glad i, men som jeg atter en gang har skjøvet ut i kulda.
Jeg håper du tør vise deg igjen. At du kan motstå trykket av skjemaer, tankerekker og undervisningsmateriell og vise meg at det er en annen side ved meg også. Den som er redd, som ikke tør eller bare er sliten og lei.
Jeg skal prøve å hjelpe deg. Men da må jeg finne noen som ser meg, og ser deg som den resursen du faktisk er. For jeg klarer ikke ta vare på deg alene. Ikke enda.
Men gjennom erfaring skal vi lære og bli sterkere. SAMMEN!

Å gi barnet inni meg talerett.

I løpet av den tida jeg var på Betania, traff jeg flere som sliter med barnefølelser og delpersonligheter, og selv om mye var forskjellig, var også mye gjenkjennelig. Men en ting var og er det vanskelig å sette seg inn i: Hvordan disse delene kan ta over så mye at en ikke vet hva som har skjeddd over lengre tid. For selv om jeg kan ha et nokså ullent tidsbegrep i perioder,, virker det å ha slike huller i hukommelsen ufattelig skremmende på meg; ja, sant å si som det det endelige tap av kontroll.

Jeg tror nok det kommer av hvordan mitt forsvar har utviklet seg. NÅR jeg ikke fikk lov til å være barn, ikke eie mine egne tanker, ble mitt ultimate forsvar å kontrollere og fornekte barnet i meg. Alt som var barnslig og irrasjonelt og følelsesstyrt ble skjøvet LANGT under teppet, og der var det god plass skal jeg si dere. Alle tanker som ikke passet seg ble strøket fra bevisstheten, og det har jeg fortsatt med inn i voksenlivet. Jeg ble lært opp til å tro jeg kunne definere min egen virkelighet, tanker og følelser slik at den passet alle andres behov,og alt som ikke stemte med denne virkeligheten, kunne ikke være en del av meg. Til nå. Nå dukker ubudte tanker plutselig opp. Ord' jeg vet er mine, men som jeg senser kommer fra en annen tid. Ord jeg tenker må skjules.

Til jeg plutselig sitter der, slik som ikveld, og skal svare i en kommentartråd her på bloggen. Fornuften har alt tatt sitt jerngrep om fingrene, de som skal sette bokstaver sammen til de riktige ordene, men så...
En liten tanke banker på. Forsiktig. Den ber med redd liten stemme om om litt trøst. En liten bekreftelse, bare.
Med en god dose viljestyrke stopper jeg opp,, nøler, før jeg gløtter bort på den lille tanken til det redde barnet. Den skremmer meg. Så ser jeg at den ikke er så farlig likevel. Ikke så storforlangende heller.
Jeg trer et skritt til side. Lar barnet gripe ordet og de skriveklare fingrene. Jeg skriver for en som ikke har hatt en stemme før. Synlig for alle.

Jeg er redd nå. for å miste kontrollen. At det indre skal ta over. Eller at noen skal se barnets tilkortkommenhet. Redd det skal være sorte hull, også i min hukommelse. Men samtidig vet jeg en ting så indelig vel:

Jeg vil ikke lenger leve bare gjennom tankene, men med hele meg! Og da tror jeg dette er veien å gå.

Sorg, tillit og veien bort fra lært hjelpeløshet

Noe er i ferd med å skje med meg, igjen. Synes ikke det har vært annet enn forandringer det siste halve året. Flere forandringer enn jeg har hatt overskudd til å skrive om her hvertfall. Men dette er på mange måter konkret og forståelig, og påvirker meg mer enn jeg kunne forestille meg.

Det hele startet like før jul, med noe som i utgangspunktet er veldig trist. Min kjære oma (mormor) lå for døden. Mamma var alt reist, og jeg visste med meg selv at jeg MÅTTE nedover, skulle jeg få fred til sinns. Men siste helga før jul er nå en gang en av de verste reisehelgene i året, og tross helhjertet og iherdig bistand fra en av mine gode assistenter, så det ut til at jeg måtte bite i det sureste og bitreste eplet jeg kunne tenke meg: å bli hjemme. Men med mitt behov for ledsagertjenester som måtte bestilles innen et klokkeslett som for lengst var passert, var det rett og slett for stor risiko å reise sørover via Oslo S, lørdagen før juleferieen.

Så skjedde det utrolige. Jeg fikk en melding. Eller mange meldinger, retteresagt, fra en av mine nærmeste, som hadde skjønt at noe var i gjære. Hvis jeg fikk hjelp med å bestille flybilletter, ble møtt på Gardermoen og kjørt dit jeg skulle, om jeg ville klare å hive meg rundt og komme meg på et fly tidlig neste morgen, da? Jeg sa ja.

Og det var i det øyeblikket jeg sa ja, det store vendepunktet oppstod. I det jeg tverrvendte midt i svalestupet mot en dypt depressiv helg. At jeg faktisk lot noen stille opp for meg til de grader, kjøre så mange mil for MIN SKYLD, er et under i seg selv. Og at jeg fikk pakket og ringt etter taxi, og seks timer senere var på full fart sørover, er en større bragd enn mange kan forestille seg. Men så sterkt var mitt ønske om å reise, at jeg var villig til å ha tillit til villt fremmede mennesker. Jeg, som egentlig avskyr å ta taxi, ba om hjelp fra sjåføren til å ledsages til innsjekk. Jeg som foretrekker å bestille flybilletter flere måneder i forveien og helst har med meg egen ledsager helt fram til gate så jeg er sikker på at jeg kommer dit jeg skal, valgte nå å stole på at det elektroniske skjemaet til Norwegian var nok til at jeg fikk assistanse, både på Værnes og Gardermoen. Vel vitende om at jeg risikerte å møte både grinete drosjesjåfører og og stressa flyplassansatte. Blåss i det, jeg skulle til oma!

Midt oppi dette innså jeg en smått ubehagelig sannhet om meg selv. At jeg i mange år, helt siden verden forventet en voksen og selvstendig Muldra, har vært styrt av en slags lært hjelpeløshet og fornektelse av den. Men ikke slik de fleste ser ut til å forstå fenomenet.

Tidlig i voksenlivet ble jeg forklart hva lært hjelpeløshet betydde. Alltid den sammme forklaringen. "Det er jo ganske vanlig blant synshemmede", fikk jeg høre", og "Mange har jo blitt veldig overbeskyttet i oppveksten". Jeg kjente meg ikke igjen, ikke i det hele tatt. Når jeg så svarte meed at mitt største problem, heller var at jeg ikke kklarte be om hjelp var svaret alltid det samme: "Hadde det ikke vært fint å klare bli mer selvstendig?" Jo, selvfølglig.

Det var bare det, at min oppvekst ikke var preget av overbeskyttelse, men heller det motsatte. Skal vi kalle det underbeskyttelse? Alt fra jeg gikk i barnehagen forsto jeg at jeg skulle være voksen. Ja, du leste riktig, voksen. Og voksne forstår ting av seg selv og greier seg selv. De setter seg hvertfall ikke ned og gråter når de ikke får til noe. De spør om hjelp, selvføglelig på en voksen måte. Men å be om hjelp var også et tegn på å være dum, lat og egentlig ikke ville noe som helst. Aldri visste jeg om jeg ble møtt med en voksens tålmodighet, harde ord, iskald taushet eller en varme og vennlighet så altfor stor for et lite barn. Motstridende, sier du?

Derfor ble jeg ei stillfarende, lukket lita jente. Livredd for å gjøre feil og med minimal tillit til menneskene rundt meg, men uten å skjønne det selv. Jeg gikk nesten aldri til voksne etter støtte, men lærte meg verden gjennom observasjon. Det er bare det, at med to prosent syn blir verden enda mer kaotisk og uforståelig enn hos barn som ser. Så alt det som var uforståeelig og skremmende, lærte jeg meg å skyve langt inn i glemselens tåke. Det sluttet simpelthhen å eksistere. Resultatet ble at jeg på terskelen til voksenlivet hadde en nokså fragmentert forståelse av meg selv, verden og menneskene rundt meg.

Så ja, jeg var usikker på det meste og på sett og vis lært hjelpeløs, på mitt eget, omvendte vis. Handlingslammet, ja, tidvis paralysert har jeg vært, av min egen usikkerhet og oppsmuldrede identitet. Å samle meg sammen har vært en hard jobb, som både har tatt tid og krefter, og det som har hjulpet meg mest, har vært å få lære meg å be om hjelp til det jeg ønsker og trenger. Så jeg igjen kom meg ut av lammelsen og inn i livet. Til de gode opplevelsene og ikke minst, de gode menneskene.

Jeg kom meg til oma. Takket være noen fantastiske mennesker, særlig ett, og min egen viljestyrke og indre balanse. Jeg turde stå i sorgen lenge, min egen, men også andres, fordi jeg visste at jeg ville tåle flodbølgene av følelser uten å drukne fullstendig. Jeg har sunget i begravelsen og tatt et verdig farvel, og reist for å og besøke en god venn like etter. Jeg har vært redd og sårbar og sprengt grenser. På egen hånd og sammen med andre.

Jeg tror sannelig jeg har begynt å leve livet med meg selv i førerhuset. Ennåå er jeg en langt fra en habil kaptein å regne, men jeg har fått troen på at det kan læres!

Å møte seg selv i døra...

...er noe alle gjør innimellom, men enkelte av oss gjør det kkanskje enda mer og enda oftere.

Jeg har ikke blogget så mye i det siste, for det er mye som skjer for tida. På innsida, altså, ikke så mye der ute i verden, sett med normalitetens blikk. Men inni meg er det bevegelse. Så altfor mye også. Jeg er mer til stede i meg selv, får jeg høre igjen og igjen, og ofte er det noe positivt ladet, også for meg. Som at jeg ofte føler meg så mye mer levende nå enn før. De to ukene jeg var på New Zealand nylig, for eksempel, som fremstår som en lang rekke lys levende minner, full av opplevelser for alle sanser, i steden for ei drømmeaktig tåke eller en reisseberetning jeg har sett påå TV. Denne nye måten å væære til stede på kan jeg virkkelig like! Men det er den lyse siden av det hele. Den andre siden, den dunkle og forvirrende, er det ikke så mange som ser.

"Mer til stede i meg selv", sier folk. Men hvem er egentlig meg selv? Hvem er jeg til stede i? Ikke misforstå, jeg vet hvem jeg er. At jeg heter Muldra og beveger meg skremmende fort i ut av tjueåra er jeg smertelig klar over. Det er hun jeg er utad, og inned, forsåvidt. Problemet er ofte at det som lever på innsida av meg, ikke ser verden på samme måte.

Plutselig kan jeg se verden med et barns blikk. Jeg kjenner på de samme behovene og følelsene som en femåring, tiåring eller tenåring. Tankene likner et barns og jeg ser på mennesker og relasjoner slik et barn gjør. Hvertfall slik jeg gjorde da jeg var liten. Noen kaller det delpersonligheter, andre barnefølelser, men den beskrivelsen jeg synes treffer best er "å leve med forskjellige verdner inni seg", som det står om i en knakende god artikkel, skrevet av Arne Blindheim for RVTS Vest.
Jeg føler selv at denne beskrivelsen treffer bedre enn å snakke om følelsesdeler eller delpersonligheter. En ting er at i mitt tilfelle har ikke delene tatt form som enkeltidentiteter med navn og alder som hos mange, selvom jeg har gitt de forskjellige, ok, delene, en form for "arbeidsnavn" for lettere å kunne skille de fra hverandre, både for meg selv og for andre. Jeg kan ofte anslå ca alder, men aldri eksakt. Dette kan henge sammen med at mine traumer ikke er av en så voldsom eller ekstrem karakter. Eller sagt på en annen måte, så var skillet mellom det som var traumatisk og "normalt", så utvisket og forvrengt etter mange år med krenkelser og manipulasjon i barndommmen, at grensene mellom disse delene og hva som tilhører nåtida, er like difust og forvirrende idag, som virkeligheten var ffor over tjue år siden.
Den andre grunnen til at jeg liker beskrivelsen med verdener, er at dette handler om så mye mer enn identitet. Det handler om hvordan jeg oppfatter virkeligheten. Om mennesker er trygge eller skumle, om nærhet er godt eller farlig. Men også slike små ting som at min evne til å forstå ironi eller andre sosiale koder plutselig kan endre seg, eller at jeg midt i en grippende roman, plutselig ikke klarer å relatere meg til innholde og det enestee som når inn til det forvirrede hodet mitt er Anne-Cath Vestly eller Astrid Linngren. Dette er bare et lite knippe av eksempler på små ting som kan forandre seg og kanskje virke bagatellmessig på andre, men som dypest sett handler om at jeg har opplevd saker og ting i barndommen som har vært så skremmende, overveldende og uforståelige at minnene er gjemt bort, langt inne i meg et sted, sammen med tanker og følelser.

Disse forandringene ser du sannsynligvis ikke. Ja, selv de som kjenner meg veldig godt ser sjelden når jeg er i en annen tid. For utad holder jeg maska og er den voksne Muldra som kikker inn på den kaotiskee følelsesverdenenn med et distannsert blikk. I mange år holdt jeg til og med de indre barnas virkelighet på avstand, så mye at jeg mistet kontakt med så å si alle følelser. Og når jeg innimellom ikke mestret eller hadde problemer med å forstå verden rundt meg, ja da var jeg bare lat, tenkte jeg.

Det var den gang. Nå, etter en lang og krunglete vei er jeg et helt annet sted. Jeg lever mere her og nå enn noen gang. Problemet er at her og nå også inneholder følelsene fra den gang da, og det blir fler og fler av dem. Følelser jeg kjenner er fra en annen tid, men som blir en del av virkeligheten min her og nå. Følelser uten klare miner å koble de til. Sider av meg selv som skremmer, ydmyker og forvirrer meg.
Jeg møter meg selv i døra, flere ganger i uka, noen ganger flere ganger om dagen. Fra å være en trygg og selvstendig som aldri følte frykt for ensmheten, til å skjelve i frykt over å skulle være alene. I neste nu, et frådende sinne og e og en angst for alle mennesker. Selv hunder, HUNDER som er ett av mine favorittdyr (!) klarer å skremme meg. Er det rart jeg blir forvirra?

Vel, jeg skjønner nok det er PTSD-en som er ute og herjer med meg for tida. En temmelig kompleks en også. Men hva vil den fortelle? Hva bærer disse indre, barnlige verdenene på som gjør meg så redd og sint? Nei, det skjønner jeg ikke.

Krigen

Jeg kan ikke bli venner med meg selv for tiden. Fanget i en kropp og et hode som river meg i to. Minst.
Fanget i et larmende, lydløst jordskred av noe som er meg, men som allikevel føles fremmed.
Jeg er blitt redd for å være alene.
Allikevel isolierer jeg meg, fordi mennesker er farlige.
Jeg vil ha kontrollen.
Allikevel flykter jeg dit kontroll ikke finnes. Inn i stillhet, fantasi og kaos.
Jeg trenger nærhet og noe å klamre meg til.
Men som en stålfjær ligger jeg i sengen og brøler i sinne og frykt,av min egen ynkelige svakhet.

Mens tanken er klar og hodet kalt. Så hvorfor ikke bare fortelle meg selv at her og nå er trygt, at alt vil gå bra?
Nei, for min tanke er ikke fri, mitt hode ikke mitt eget.
Det tilhører enda han som en gang skapte meg,
definerte meg,
brukte meg.
Han som lærte meg å tenke,
slik at det vonde i sjelen ble usynlig,
det som var feil ble normalt
og grenser ikke fantes.

Hvordan skal jeg da kunne snakke til meg selv med fornuften stemme?

Hjertesukk fra en halvblind einstøing

Vanligvis pleier jeg ikke klage over synstapet mitt. Hvorfor skulle jeg det? Jeg kjenner jo ikke til noe annet og vet derfor ikke hva jeg går glipp av. Men det er en ting jeg har tenkt mye på de siste årene og som jeg ikke klarer forsone meg med. Jeg liker virkelig ikke å være avhengig av andre.

Det er en varm julidag og temperaturen ventes å stige opp mot 30 varmegrader. Jeg kjenner det krible og klø i kroppen etter å gå ut i det fine været. Finne meg en krok i en park eller på stranda og krølle meg sammen der med ei lydbok og noe kalt å drikke. Så hvorfor vegrer jeg meg? Det er her synet mitt blir en barriere. For uten detaljkjennskap til stedet man befinner seg, koster det mer enn man skulle tro å skanne omgivelsene etter et passende sted å slenge seg ned. Jeg vil jo helst unngå å legge badelakene midt over en hundelort, eller uforvarende klaske et flørtende kjærestepar over beina med stokken... Resultatet blir lett at de stakkars 2-3% syn øynene mine innehar blir tøyd så til bristepunktet at jeg er helt utslitt før jeg får satt meg ned, og kroppen er så anspent at det ikke blir den rekreasjonen jeg så sårt hadde trengt.

Kan jeg ikke bare spørre noen om hjelp?
Huff ja, det er rart med det, men ofte virker det som at med en gang du tar fram den hvite stokken, forventer folk at det å be om hjelp, pyttsann, det er da bare barnemat for deg som er synshemma. Velmente oppmuntringer som at "folk blir da bare glad over å få lov til å hjelpe", hører jeg stadig vekk, og noen ganger kommer de med beint fram dumme fraser som "du tror vel ikke folk vil gjøre deg noe?", i et smått ertende tonefall.
Vel, hva om jeg tror det, sånn langt langt inni meg et sted? En litt fremmed tanke selv for meg, men etter at jeg har begynt å virkelig kjenne på alle de fortrengte følelsene mine, har jeg oppdaget denne lille, redde tankestemmen baki der som virkelig ikke stoler på noen. En stemme det vil ta forferdelig lang tid å overbevise om at mennesker oftest er greie og pålitelige framfor uberegnelige og skremmende.
Eller... denne tanken virker kanskje underlig på enkelte, men hva om jeg faktisk bare vil være i fred, alene, men samtidig oppleve friheten ved å være der andre mennesker er? Ikke bry noen eller bli brydd med hva jeg skal eller hvor jeg skal.

Ikke misforstå, jeg er glad i mennesker, hvertfall de jeg kjenner godt, og er ikke så asosial som jeg kan gi inntrykk av. Men jeg trenger virkelig mitt personlige space, i form av fysisk avstand, men også bevegelsesfrihet. Særlig nå for tiden hvor ting er ekstra tøft og jeg prøver arbeide meg opp museskritt for museskritt. Hvor hver dag blir en avveining mellom å omgås mennesker og å gi meg selv nødvendig pusterom. Skal jeg unngå å dra meg sjøl lukt ned i kjelleren igjen, trenger jeg mine stunder frihet kombinert med alenetid. Om det bare ikke kostet så mye.

Imorgen skal jeg igjen møte flotte mennesker, hvilket jeg også har veldig lyst til. Derfor håper jeg at hodet mitt snart kommer opp med en strategi for å løse dette dilemmaet.






Noen ganger savner jeg virkelig å bo på Lade med nærhet til både parker og store friluftsområder. Mang en fin morgenstund hadde jeg der, før det store rushet og med hele dagen på meg til å samle krefter :)

Flykte eller ikke flykte? Når den trygge bedøvelsen fjernes

Da jeg dro fra behandlingen rett før jul var noe av det siste jeg fikk høre fra behandlern min: "Det kommer til å bli tøft og uvant å komme hjem, og sannsynligvis vondt. For du er i ferd med å fjerne bedøvelsen fra systemet ditt". Hun skulle bare vite hvor rett hun har. Jeg er så rett på følelser som jeg ikke husker å ha vært noen gang.

Dette har flere sider. Det gode er slik som torsdagen sist uke hvor jeg levde mer enn jeg trodde var mulig på en dag og attpåtil følte meg helt flott dagen etter. :-)

Det er også om ikke akkurat godt, så hvertfall utrolig fascinerende å slippe bomulls- og tåkefølelsen i hodet. Følelsen av at alt har et lett drømmeaktig slør over seg, at jeg sitter fast i ei energitappende seig hengemyr der tida står stille og ha et evig filter av en bomullsdott rett bak pannebrasken som både gjør følelsene mer uvirkelige og mer overveldende på samme tid, er blitt en vane. Å være den foruten gjør meg lettere måpende til min egen virkelighetsoppfatning og hvor lett ting føles.

langt mindre behagelig er det når situasjoner jeg trodde jeg hadde steinkontroll på, plutselig gjør meg både stressa og redd. Ikke bare sånn at jeg skimter ekkoet av følelsen bak en glassvegg. Heller ikke den overvelda, tåkete kaosfølelsen med fragmenter av noe jeg tror er følelser. Nei, plutselig kjenner jeg skikkelig på kroppen hvordan temperaturen stiger, brystet knyter seg og kvalmen kommer smygende. Jeg står midt i følelsene med begge beina. Men fordi jeg har brukt så mange år på rett og slett å lære meg hvordan følelser skal kjennes ut, blir de nå mer håndgripelige og går over raskere enn før, og jeg klarer til et visst punkt å forholde meg til det som et sunnhetstegn at de er der.

Men det er slitsomt. Så slitsomt at det til slutt gjør meg mer sårbar enn godt er, og ikveld er en slik kveld...
...hvor en liten klinsj jeg blir vitne til, en liten misforståelse, bare, setter meg helt tilbake i tid og gjør meg så redd for en av de jeg er mest glad i. Så redd at barnets gråt presser seg lydløst frem tross kroppens iherdige forsøk på å holde den tilbake. Så redd uten å skjønne hvorfor, men med en visshet om at ingen er til å stole på, som ingen fornuft kan fjerne. Tilslutt er frykten så stor at jeg flykter hals over hode fra situasjonen. Ut i den gnistrende hvite vinteren og hjem til mitt eget lukkede univers hvor jeg hvertfall kan holde på illusjonen av kontroll...

Mens jeg klamrer meg til siste rest av bedøvelsen mens jeg både håper og frykter at den skal la meg i stikken. Jeg vil jo være et ekte, følende, levende menneske; bare ikke akkurat nå...