I mars begynte jeg på et åtte ukers kurs i mindfullness, eller oppmerksomt nærvær som det ofte kalles på norsk, i regi av Frisklivsentralen i kommunen. Helt siden jeg lånte meg ei lydbok med meditasjonsøvelser for mange år siden, har jeg følt at dette var noe som kunne være bra, men vanskelig å jobbe skikkelig med i dybden uten drahjelp. Så jeg kastet meg på så fort muligheten bød seg.
Det finnes mange fordomer mot mindfullness der ute. Kanskje med god grunn også, for en del presenterer det jo som rene mirakelkuren. En quick fix som hjelper på det meste. Litt på samme måte som positivismetankegangen om at bare man tenker positivt så blir alt bra. Men så enkelt er det ikke. Det er heller ikke bare et "koselig avbrekk i hverdagen" eller en kjekk måte å lære avspenning og pusteteknikk, slik enkelte har trodd. For meg var det åtte uker med knallhard jobbing. Åtte uker med prøving og feiling, perfeksjonisme og resignasjon, leting og forvirring. På den veien som bare er min, mot å forstå og akseptere meg selv.
Så hva er egentlig mindfullness eller oppmerksomt nærvær? Vel, jeg har ikke tenkt å greie ut i det vide og brede omteorien, for det finnes nok av informasjon om det både i bøker og på nett som både er god og seriøs. Dette blir mer min subjektive oppfatning av hva det betyr for meg. Men helt kort kan det oppsummeres som trening i å bevisst oppservere det som skjer i øyeblikket, både i kropp, følelser og omgivelsene forøvrig.
En av grunnøvelsene i oppmerksomhetstrening er meditasjon med fokus på pust. Rett og slett sitte (eller ligge) og fokusere på pusten. I nesa, bryste og eller magen. Uten å endre eller forbedre den. Bare observere den i detalj som den er, og la den bli som et anker for oppmerksomheten. Høres lett ut, kanskje, nesten litt banalt. Men tro meg, etter noen minutter eller et kvarter kan det være hardt å holde fokus. For mens man sitter der og har fokus på pusten er det ikke til å unngå at fornemmelser dukker opp og sinnet begynner å gå sine egne veier. Både fremover og bakover i tid, rundt planer, dagdrømmer og følelser. Da er kunsten å stoppe opp og observere det som skjer i sinnet, akseptere det uten å dømme eller forsøke endre på noe der og da, men gi slipp og vende tilbake til pusten. La tanker, følelser og fornemmelser komme og gå. Verken dvele og overanalysere eller skyve de unna. Det er VANSKELIG, det, for en som har levd nesten utelukkende inni sitt eget hode det meste av livet og skjøvet alt som handler om kropp og "forbudte følelser" under glemselens teppe...
Dette å ha oppmerksomheten rettet i detalj mot noe spesielt, det være seg pust, tanker, lyder eller det å gå eller spise, er på en måte en av grunnpilarene i oppmerksomt nærvær. En annen er er å møte det du observerer på en nøytral, vennlig og ikkedømmende måte. Med fokus på det som er akkurat nå, og ikke på et mulig resultat der framme du ønsker å oppnå. Heller ingen lett øvelse for en perfeksjonist som hele tida har tanker om hvordan alt burde være og hvordan ting aldri er bra nok.
I en kurs- og gruppesetting har dette medført en del komplikasjoner med tanke på min noe forvirrede selvfølelse. Når jeg ikke klarte det vi fikk beskjed om eller hadde en oppfatning som var på tvers med de andre deltakerene, prøvde jeg først å presse frem ønsket resultat. Det være seg sinnsro på angstfylte dager, å lete etter fysiske fornemmelser i en kropp som gjorde alt den kunne for å ikke føles, eller å møte tanker med et smil når det var vanskelig nok å godta at de eksisterte. Det gikk ikke så bra, og var heller ikke særlig aksepterende. Men med tiden fant jeg gradvis mine egne strategier og et språk som passet meg, og å ta dagen som den er. Stikkordet er å prøve og feile, igjen og igjen, men uten å prøve for hardt. Altså øvelse, øvelse, øvelse. Vanskelig? Gjett om.
Men hva har jeg oppnådd med dette, lurer du kanskje på. Man kan jo ikke sitte og meditere hele tida eller bare være i nuet og nyte livet. Hverdagene går ubønnhørlig videre med sine krav og forventningerr.
Vel, det mest framtredende og svært uventede resultatet er at jeg har blitt mer effektiv. Jeg forsvinner sjeldnere kast i kast nedover tankenes elv eller suges inn i malstrømmen av ingenting. Jeg merker når det er i ferd med å skje, registrerer det og prøver å gå videre. Tankene er der og følelsen av tomhet lurer en hårsbredd unna, men jeg trenger ikke å bli ett med det av den grunn. Det betyr ikke at jeg har sluttet å tenke eller bare er en passiv observatør til livet, men jeg kan i større grad enn før velge når det passer å forholde seg til det som skjer inni meg, og da til det som faktisk er, og ikke så mye det som burde være. Samtidig er jeg mer til stede i følelsene mine. NOe som tidvis gjør det tøft å forholde seg til både verden og meg selv.
Jeg mener absolutt ikke å idyllisere mindfullness, for det er tidvis hardt. Særlig å holde det ved like på tunge dager, hvor jeg er sliten og overveldet eller jeg må leve etter andres tidsskjema. Det er hardt å finne balansen mellom tilstedeværelse og avkobling, vite forskjell på selvmedfølelse og selvmedlidenhet, gi seg selv nye sjanser igjen og igjen. Det er dager jeg bare har lyst til å krype inn i tåkeheimen til dagdrømmene mine igjen og bare være i fred for meg selv og andre.
Det hele er imidlertid så inderlig verdt det, de gyldne øyeblikkene av 100% tilstedeværelse. Den kaffekoppen som plutselig smaker så ekstra godt, musikken som får hjertet mitt til å ville hoppe ut av brystet av pur glede og et solstreif mot ansiktet. Eller forsåvidt, å oppdage det vakre i å sørge over en firbent venn.
Jeg fortsetter å prøve, dag for dag, øyeblikk for øyeblikk, på den krunglete veien kalt her og nå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar