Det startet søndag morgen for en knapp uke siden. Etter en saktegående juleferie i restitusjonsmodus, etterfulgt av hverdag, en tung avskjed og til slutt, tidenes opptur i form av min første korøvelse på år og dag (som hver for seg fortjener sitt eget blogginnlegg, uten at jeg vil love noe), gikk jeg meg på en ny liten energismell. Og jo mer sliten man er, jo lettere faller man for de dårlige valgene. Resultatet var at søndagsfølelsen var både døgnvill, urven, kvalm og forspist i en kropp som føltes dvask og ekkel, innhyllet i en nummende skyldfølelse som best kan oppsummeres med ordet blæh. Så jeg lå nå der under den klamme dyna og foraktet meg selv både høyt og inderlig... til jeg plutselig fikk en slags liten åpenbaring: Jeg hadde et valg. Enten kunne jeg gjøre noe for å føle meg bedre, eller jeg kunne grave meg enda lengre ned under dyna sammen med blæh-følelsen og bare føle meg enda eklere ettersom timene gikk. Nei, så slem ville jeg ikke være mot meg selv, tenkte jeg, og før jeg egentlig hadde rukket å begripe hva som skjedde, hadde jeg trosset b-mennesket i meg og dratt til treningssenteret på andre sida av byen for å svømme, før det store flinkisrushet satte inn. Sjelden har jeg vel tatt et valg som føltes så stikk i strid med min person, som har føltes så bra!
Så hva var egentlig forskjellen, på sist søndag og alle de gangene jeg har pushet meg på trening, bare fordi jeg burde? Hva var det som gjorde at jeg denne dagen taklet å svømme midt i det begynnende søndagsrushet på treningssenteret, alene og uten ledsager, mens jeg andre dager kan føle meg helt på felgen etter bare å ha vært i garderoben, før trening? Hvordan fikk jeg til å respektere meg selv da kreftene begynte å ta slutt, på en måte så jeg gikk ut derfra med mer overskudd enn da jeg gikk inn? Uten å ha pushet meg selv opp mot makspuls, og selv om tegnene på utmattelse lå og lurte i bakgrunnen mot slutten. Jeg tror svaret er like enkelt som det er vanskelig. Min hovedmotivasjon for å gjennommføre, var vennlighet. Ikke skyld og skam, ikke jakten på resultater eller å oppfylle en eller annen norm.
Nei, bare en grunn var god nok for meg denne dagen:
Å VÆRE SNILL MOT MEG SELV.
Så der har dere mitt første og eneste nyttårsforsett. Det høres kanskje lett ut, ja til og med lettvint om man forveksler vennlighet og aksept med manglende impulskontroll og likegyldighet, men egenomsorg er ingen lett jobb, skal det gjøres på ordentlig.
Å være snill mot meg selv handler om å lytte innover, og finne ut hva jeg EGENLTIG trenger. Når det store sofadypet lokker, kan hende flykter jeg fra min egen rastløshet, og har heller godt av bevegelse. Ikke nødvendigvis så mye. En rusletur i nabolaget eller noen hundre meter i bassenget er kanskje nok. Prøve å huske at de dagene hvor alt jeg vil er å begrave meg i bøker, filmer og egne fantasier, er nettopp da jeg trenger oppsøke gode mennesker aller mest. Om så bare for en time eller to, har jeg ofte godt av å hilse på verden.
Å være snill med meg selv, er å si stopp i tide og vite når nok er nok. Selv om spinninginstruktøren gauler at vi alle har mer å gi, har jeg faktisk lov å si til meg selv at "nei, det har jeg faktisk ikke", eller kanskje "jo jeg har mer å gi, men da har jeg ikke noe mer å gå på resten av dagen". Om alt jeg orker er en yogatime eller 500 meter i bassenget, er det bra nok. Selv om det snakkes høyt og varmt om at intervalltrening og blodsmak er det eneste som teller. Det handler også om å akseptere slike dager som jeg virkelig ikke kan fordra, hvor jeg har tusen planer i hodet, men en kropp som gjør alt den kan for å fortelle hvor sliten jeg er. Sette meg små nok mål til at det lar seg gjennomføre og ta time for time, samme hvor kjedelig og møysommelig det kan fortone seg.
Å være snill mot meg selv er å ha lov til å kose seg med mat. Være bevisst forskjellen på den virkelige kosen, som å ta seg en latte med smak på kafe med ei venninne, og trøst eller flukt, når en halvkilos stratospose forsvinner på under en halvtime. Ikke telle kalorier, men bli fortrolig med kroppen og hva den trenger. Merke innenfra og ut, hva som gir umiddelbar tilfredsstillelse og hva som får kroppen til å ha det bra. Ikke tvinge fram gode følelser rundt egen kropp som ikke er der, men sakte og forsiktig forene den med hodet og tankene. Slik er det kanskje mulig å lære seg å verdsette den, en dag langt der fremme.
Sist, men kanskje viktigst, vil jeg gi meg selv stadig nye sjanser. For ja, jeg vil sprekke. Det vil komme dager fulle av nedsnakking og selvforakt, usunne vaner og passivitet. Selvfølglig vil det det. Jeg forsøker ikke være et overmenneske her. Tvert om, vil jeg forsøke å romme meg selv med alle mine gode og dårlige sider, på lyse og mørke dager, med ett mål for øyet: Å være en så god utgave av meg selv som jeg er i stand til akkurat nå.
Så gjenstår det bare å se hvor gjennomførbart det er i praksis, da... men det får tiden vise :-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar