BPA i motbakke

Brukersturt personlig assistanse er et fantastisk verktøy! Det er det ingen tvil om. Det gir deg frihet til å leve og prioritere slik du vil. Uten at noen legger seg borti hva du bruker tida på. Det er frihet under ansvar, og det er godt.

Bortsett fra når du egentlig ikke helt klarer ta ansvar for deg selv. Spesielt når du egentlig ikke orker verken å gjøre noe, si noe, tenke noe elle forholde deg til noe som helst. Når å finne ut av egne behov akkurat nå gir deg hodepine, og du egentlig bare trenger å få være litt, men ikke altfor mye, i din egen boble og vente på at gnisten skal tennes. Helt til motivasjonen banker på døra og gir deg lyst til å melde deg på verden igjen.


Så vil du plutselig ut. Gjerne på steder og arrangementer hvor det hadde vært mer enn litt praktisk med assistent. Ikke for det sosiale, men som ledsager. Problemet er bare... Det er under en time til og du har ikke løftet en finger i forkant.

Me en en gang denne sommeren har jeg sittet der med skjegget i postkassa, gitt meg minst ti mentale kilevinker og forbanner mitt impulsive, apatiske vesen. Andre gange tar jeg meg på tak og planlegger etter alle kunstens regler, men når dagen kommer er motivasjonen på bånn. Enten det handler om været,, uforutsette hendelser eller at humøret bare er litt sånn derre blæh. Det freaker meg ut. For nei , jeg er tydeligvis ikke vant med å håndtere en umotivert, morgentrøtt, gretten Muldra som IKKE er flink pike og holder følelsene sine i sjakk., bare sånn fordi

Samtidig kjenner jeg på et uforklarlig vis at jeg behøver impulsiviteten. Ja til og med i små doser, trenger jeg apatien og ventetida, for å komme i kontakt med hva som EGENTLIG driver meg. Det er som en forsinket trassalder. Som om jeg endelig har oppdaget betydningen av ordene "jeg gidder ikke", og vil teste de til fulle.

Men det gjør det å være sjef i eget liv og sjef over andre, til noe ganske så pyton!

For hvordan lede andre når Jeg ikke klarer lede meg selv? Hvordan sette grenser når jeg føler meg grenseløs? Ikke minst, hvordan ta imot hjelp og støtte når jeg hater at andre blander seg borti livet mitt, selv når jeg vet det er i beste mening?

Hjertesukk fra en rotløs arbeidsleder som har gått seg bort i sitt eget, kuperte landskap.

Kjære kjøttmeis

Du som sitter ute i toppen av et tre og synger for meg. Ikke at jeg er så innbilsk at jeg tror du synger for meg personlig akkurat, men likevel.
Du nede i dalen utenfor den anonyme blokka og det enda mer anonyme vinduet mitt. Du som fant ut at i dag, så midt i februar som det var mulig å komme, i dag var dagen du skulle slå deg ned for å kringkaste ditt velkjente budskap.
Takk!

For i denne anonyme blokka bak dette anonyme stuevinduet sitter jeg, og prøver å late som jeg ikke fins.
Ut vil jeg, bør jeg, tenker jeg. Men en jernklo av mørke holder meg tilbake.
Være der mennesker er behøver jeg, ønsker jeg, lengter jeg.
Men jeg får ikke lov for mitt indre.
Tenk om noen ser hvilket forferdelig, motbydelig, ynkelig menneske jeg er?
Nei det er best om min eksistens forblir usynlig.

Så kommer du
Syngende på dine små, enkle toner.
Igjen og igjen.
En velkjent stemme midt i stillhetens inferno.
En vennlig påminnelse fra verden der ute.
Et lysstreif av lyd som vekker en spire av håp.
Opp fra dvalen, dypt nede i fortidens dype daler, der vintermørket rår.

Illustrasjonsfoto: pixabay.com

Jeg løfter hodet.
Og oppdager til min store forundring at selv om verden er grå, er den også lys.
Selv om det er vinter fins det streif av vår,
og trass i angst og mismot er jeg full av kraft.
En skjør, men samtidig sterk flamme av lykke brenner der inne.
Så sterk er den flammen, at jeg blir redd, og vil gjemme meg igjen.
Men jeg løper ikke. Blir bare værende en liten stund, så lenge jeg klarer å hvile i tonene dine, og så går jeg rolig videre.
Med en visshet i meg om at vi vil møtes igjen.

Derfor lille kjøttmeis, fortsett å synge! Vent på meg der ute i det grå senvinterlyset. Vær der og send dine toner ut over glisne løvtrær og tilfrosne bekker, opp til mitt anonyme vindu. Til jeg igjen tør la meg gripe av din enkle sang. Jeg kan ikke lete etter deg, skjønner du.
Om jeg søker for iherdig, blekner magien, og lar jeg lykken fylle meg, blir jeg altfor redd.
Men om tonene dine bare får komme til meg som et tilfeldig lysglimt en grå vinterdag, har vi sammen kraft til å snu mørke til lys, og mismot til håp. Simpelthen bare ved å være til.

Det går bedre, men føles...

Jeg er redd. Ikke bare at jeg tenker redd. Jeg er redd på ordentlig.
Borte er bomullsdotten i hodet. Borte er den beskyttende bobla, den hinna som holder verden på avstand og stengte meg ute fra meg selv og mine egne følelser.

Jada, jeg vet det er bra. Jeg vet det er et sunnhetstegn at jeg ikke helt uten videre tar på meg skuespillermasken og lever en annens liv. At når jeg bare kommer meg ovenpå igjen vil jeg kunne dra så mye nytte av dette her. Så jeg kan lære at å være redd ikke er farlig. At å gjøre feil er menneskelig. At alt har forbedringspotensiale, men det trenger ikke skje over natta.

Slik snakker fornuften til meg. Slik snakker den voksne Muldra. Men likevel... Det er jo ikke kult å måtte si fra seg referentoppgaven på jobben. Det er iallfall ikke kult utsette jobbstart på ubestemt tid fordi ting er som de er. Enn å vise hvor uflink jeg kan være, liksom.

Men jeg er ÆRLIG, det skal sies. Mot arbeidsplassen og aller mest, mot meg selv. Jeg står i det. På skjelvende ben, riktignok, men jeg lar det skje. Og det er kanskje en seier? Jeg velger å håpe jeg kan se på det slik, om ikke så altfor lenge.

Den lille veggen

Noe brast igår, på veien fra et feriested til et annet.
Jeg var fire år i sinnet og fløt på en bølge av følelser jeg har prøvd å glemme. Enn at å gråte kan føles så skamfullt…? Det flommet og flommet og jeg måtte bare la meg rive med. Jeg forsto ting jeg ikke har fattet før. Om hvorfor jeg er så redd mennesker, hvorfor jeg vil være alene, og at jeg egentlig, langt, langt, langt der inne, TRENGER DE JEG ER GLAD I… Det skremmer, mye mer enn det trøster.
Nå er det over og fireåringen har fått fri. Men ikke jeg. For jeg står her med en visshet jeg ikke kan kaste av meg, og veggen. Ikke en stor en. Ikke en slik som får bakken til å åpne seg under føttene mine eller et blylodd til å treffe meg i hodet. Den når meg bare til haka og er myk og ettergivende som tjukkasen i en gymsal, men den er der.
Den gjør så jeg vil gjemme meg. At jeg blir redd for at folk skal si hei. Å plages på et ukjent bad blir uoverkommelig. Å skulle være noen blir uutholdelig.
Jada, jeg vet det går over. Har opplevd mye, mye verre. men nå, AKKURAT NÅ står jeg fast. Stanger hodet mot en vegg av tomhet.