På leting etter autonomien

Da jeg var fire eller fem år, klarte jeg for første gang å skremme naboene mine. Med favorittbamsen min i ei leketralle, tuslet jeg stille og fredsommelig ned gangveien i retning skolen som lå på veien vi brukte gå til barnehagen. Plutselig hørte jeg en dame som ropte navnet mitt, igjen og igjen. Høyere og høyere. "Du må ikke gå over veien alene", ropte hun. "Du kan bli påkjørt". Like fredsommelig, snudde jeg og gikk tilbake. En anelse forurettet bak mitt føyelige ytre. Hva tok hun meg for? Jeg som nettopp hadde hørt på Anne-Cath Vestly-kassetten min hvordan man skulle krysse en gate og passe seg for bilene. Jeg som hadde gått den veien sikkert hundre ganger minst med mamma og pappa til barnehagen. Hvorfor skulle noen være redd for at jeg ble påkjørt? Jeg kunne da passe på meg selv, og på bamsen min som skulle få se den fine lekeplassen. Det falt meg ikke inn å si det til noen. Ikke hvor jeg skulle eller hva jeg tenkte på. Slik sikkert mange barn har gjort før meg, og fortsatt gjør den dag i dag. Den største forskjellen var bare at øynene mine ikke fungerte like bra som andres øyne. Ja, og så at ting var litt sånn rart hjemme, men det hadde ikke noe å gjøre med akkurat denne turen i et stille nabolag langs støvete gangveier.

Hvorfor akkurat denne scenen har festet seg sånn, vet jeg helt ærlig ikke. Den er verken spesielt frydefull eller opprørende. Men jeg tror kanskje det handler litt om en slags følelse av noe sant. Om noe annet og mer, enn øynene som nesten ikke så eller hjemmeforholdene som alt den gang ikke var så bra. . Noe som jeg med temmelig stor sikkerhet kan si handlet om den EKTE Muldra: ei stille, tenksom, litt engstelig, men likevel selvstendig jente som likte å finne ut av verden på sin måte, uten for mye mas og tjas fra omgivelsene.

Selvfølgelig påvirket omgivelsene jeg vokste opp under meg sterkt.. Et engstelig barn som blir hånet for sin frykt, blir god på å gjemme seg for det og de som gjør henne redd. Hun unngår å gå til de voksne etter bekreftelse og blir ekspert i å late som alt er bra. Det invaderte barnet blir flink til å passivt ta imot alt hun får mens det preller av den usynlige muren hun gjemmer seg bak. Enten det er vennlighet eller hets, sinne eller grenseoverskridende kjærlighet. Da blir det som i utgangspunktet kan være positive personlighetstrekk, lett til lag på lag med mentale forsvarsmurer, og fluktruter så innfløkte at det heller er regelen enn unntaket å gå seg vill. Like fullt er det å være stille, tenksom og selvstendig en del av meg som ikke bare kan avskrives som produkter av en vond barndom, men om dyptliggende personlige egenskaper. Egenskaper som etter hvert altfor mange har skullet sortere i båser og henge på knagger. Sannsynligvis i beste mening.

For det er nå en gang sånn at vi mennesker liker å sortere og kategorisere. Særlig det vi kanskje ikke helt forstår. Det normale fra det unormale. Resurser og utfordringer. Dette blir enda tydeligere når man kommer i kontakt med ulike institusjoner som barnehage og skole, og enda mer vil jeg våge å påstå, når man trenger hjelp fra spesialistene, fordi man for eksempel har en funksjonsnedsettelse.

Jeg husker hvor frustrerende det var som barn, at alle voksne rundt meg hele tiden skulle mene så mye om meg. Om hva jeg fikk til og ikke fikk til, og hva jeg burde fått til. Hvor lite sosial jeg var. At jeg var for lite selvstendig og ikke ville prøve nye ting. Samtidig, at jeg tok for mye ansvar og sjelden spurte om hjelp. På skolen var jeg den synshemmede og bare det, føltes det som, og min oppgave var å lære meg å være synshemmet. En egenskap ved meg som for meg var like naturlig som hårfargen min eller at jeg likte å høre på musikk, ble til fag jeg skulle prestere i, på lik linje med norsk og matte. Helt uten sammenheng til det livet jeg levde utenom skolen, for et forvirret barnesinn. Mens på hjemmebane ble mange av utfordringene relatert til synet mitt, bagatellisert og mer eller mindre oversett. Jeg skulle jo fungere like bra som normalt seende barn. Helst enda bedre.

Verst var det imidlertid når mine små og store særheter som stahet, engstelse og sjenanse ble avskrevet som uheldige bivirkninger av å være synshemmet: "Mange med nedsatt syn har ofte slike vansker". Gjerne i kombinasjon med resignasjon: "Nå har vi prøvd å hjelpe deg lenge men du vil jo ikke". Med andre ord, årsaken til at jeg ikke lot meg hjelpe, bunnet i en feil ved meg. At jeg kanskje manglet språk for å formidle hvor frustrerende det var å ikke få prøve og feile med all denne såkalte hjelpen hengende over skuldrene, var det ingen som tok inn over seg.

Som når de grep tak i hendene mine for å forsøke å vise meg hvordan noe skulle gjøres, for så å sukke oppgitt når jeg strittet imot. Eller tok arbeidet fra meg for å "hjelpe meg å bli ferdig" samtidig som de andre, berømmet meg for hvor fint det ble, det arbeidet DE hadde gjort, og ble indignerte når jeg feilet i å vise den forventede gleden. Stadig vekk, dårlig skjult irritasjon mens de sa at jeg ikke måtte være så redd for å gjøre feil.

Men i begynnelsen var jeg egentlig ikke så veldig redd for det. Jeg hadde bare veldig dårlig syn, var sta, forsiktig og ville forstå hvordan verden fungerte,. De voksnes implisitte kritikk når jeg ikke var rask og kontaktsøkende nok, gjorde meg imidlertid livredd for å gjøre noe galt. Til slutt hadde jeg til og med prestasjonsangst for å ha prestasjonsangst...

Tro meg, det gjør noe med deg å bli møtt på denne måten. Ikke som et individ med min egen livshistorie og egenskaper, men som hun med nedsatt syn og uønsket atferd, som skulle lære seg å være "normal" ute i verden og vidunderbarn hjemme. Jeg mistet meg selv. Mistet drømmene og håpene mine. Hva som gjorde meg glad og trist, og hva som moret og kjedet meg. Alt handlet om å gjøre andre til lags, innenfor de altfor trange båsene gitt meg av menneskene rundt, og uten at jeg forsto at det kanskje lå andre muligheter der ute. Muligheter jeg bokstavlig talt ikke var i stand til å se.

Men jeg har klart meg. Mye takket være min innadvendte, stillferdige stahet og utforskertrang. Under overflata, ofte godt begravd, ligger det liksom alltid et stille opprør mot det etablerte og en nysgjerrighet på hvordan verden, og jeg selv, egentlig henger sammen.

Derfor leter jeg stadig etter nye måter å oppdage verden på, og oppdager at mye av det tapte kan jeg faktisk ta igjen i voksen alder. Som å sanse verden gjennom kroppen. Navigere dit jeg vil når jeg vil. Leke og lære gjennom alle slags utrykk. Som musikk, språk og tegning,. Ting jeg har gjort i mange år og likt mer eller mindre, men som nå til fulle kan gi meg energi og inspirasjon. Fordi jeg forholder meg til hva jeg har lyst til og ikke, med alle sanser. Utrolig spennende, men også vanvittig krevende. Fordi det dypest sett handler om å komme i kontakt med hele meg og hvem jeg virkelig er, løsrevet fra andres definisjoner og antakelser, samtidig som jeg hører til i verden.

Jeg vil gjerne invitere dere med på deler av denne ferden. Så mye av den som jeg tør å dele, hvertfall. Det hadde vært fint å ikke måtte stå alene i dette, og få erfare at å dele med andre ikke er det samme som å miste seg selv...