Hjemme igjen, til mitt gamle, midlertidige hjem. Det føles ikke så bra. Det kunne nok ha vært verre også, bevares, men allikevel er forskjellen så påfallende.
I min nye hule var jeg tilstede. Jeg hadde et snev av følelse for hvem jeg var. Hva jeg ville. Ikke minst, hva jeg følte. Når jeg var rolig, så var det reelt; ikke et fiktivt rollespill for å overleve. Om uroen kom kikkende rundt hjørne, KJENTE jeg den, og det er absolutt ingen selvfølge. Og når en kjenner følelsen er det jo lettere å gjøre noe for å dempe den også. La den ekte fornuften som styres av mine premisser, få et ord med i laget.
Allerede på vei hjem kjente jeg hva som var på vei. Uroen forandret karakter. Ble vagere, men likevel mer oppslukende og vedvarende. Å låse seg inn i leiligheta var som å låse seg inn i en boble av usikkerhet. Utenpå et tilsynelatende voksent skal. På innsiden, et lite barn som ikke vet hvor det hører hjemme. Ubesluttsom, umoden, forvirret.
Det er som å forflytte seg inn i en annen verden hvor de vonde følelsene har sugd seg fast i veggene. Vel, så er det ikke rommenes feil. Det vet jeg egentlig. Jeg vet også at det er MITT sinn, tanker og følelser som gjør dette, fordi de tror det fortsatt er fare på ferde. Det er det jo ikke, men her er spor av holdninger og intensjoner som, samme hvor velmenende de er, vekker redsler og gamle spøkelser jeg ikke har evnet å ta opp kampen med.
Jeg håper det skal bli lettere å ta denne kampen et sted som bare er mitt, hvor jeg både har mer kontroll og mer ansvar. Hvor jeg kan legge grunnlaget for en ny, trygg oppfatning av verden og menneskene.
Samtidig, ikke kreve at hver dag skal være perfekt etter en ny start. Men akkurat der er det forferdelig lett å glemme seg. Spesielt når trivselsfaktoren er så høy som den har vært, de siste dagene :-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar