Hjemme er der trygghet bor

Hjemme begynner å bli et annet sted enn der jeg for øyeblikket har min folkeregistrerte adresse. Sakte, men sikkert. Hvem skulle trodd det? For to dager siden var jeg helt på tuppa og visste ikke om jeg skulle telle timer og dager eller prøve å glemme at tida gikk. Nå derimot…

Jeg har hatt min første natt i min nye hule. Hvor nervøs jeg sånn egentlig var i forkant, tror jeg ikke det er så lurt å analysere, egentlig. Faren var iallfall stor for at jeg  ikke kom meg ivei i det hele tatt, men takket være et av mine lysere innfall den siste tiden – å forhåndsbestille pizza flere timer FØR jeg dro hit – tvang jeg meg sjøl til å få ræva ut av huset. For hvem har vel samvittighet til å sende et pizzabud ut på bomtur? Ikke om man tittulerer seg som frøken dårlig samvittighet, iallfall :P

Forventningen var en hel kveld med stress, angst, kav, et matinntak langt over det menneskelige gjennomsnitt og det ene med det andre. Men skulle du sett, det skjedde ikke! Først gikk jeg liksom rundt og "lette" etter angsten. Var det bare jeg som drev og fortrengte så mye at jeg trodde på det selv, eller var jeg faktisk ganske så rolig? Og svaret må faktisk bli at jeg nok følte meg rimelig trygg :) Av og til kunne uroa komme som en liten kiling i magen eller spenning i kroppen. Men til forskjell fra slik det ofte er i min andre bolig hvor jeg overveldes, ikke er i stand til å foreta meg det skapte grann og faller bort i små, svarte hull i hukommelsen, klarte jeg nå å finne ting som AVLEDET, istedenfor å FORTRENGE. Jeg koste meg med maten, tok opp igjen Jan Guillou sin historiske serie om Arn (som virkelig kan anbefales!) og fikk sågar nettet opp å gå på første forsøk. Små detaljer som at jeg å plages villt og hemningsløst med å få redd opp for natta, ville sendt meg ut i et kaos uten like den andre plassen (sånn kan det gå når man er så smart å ta med for lite laken og aldri har brukt ei oppblåsbar gjesteseng før:p), men her lot jeg meg sjøl plages mens jeg vekselvis smilte og knurret innvendig. Nattesøvnen hadde jeg heller ikke forventet meg stort av, men takket være en lengre telefonisk prat med en god venn og framtidig meget nær nabo, gikk jeg til køys, behagelig trøtt. Tross spenningen og det umøblerte soverommet.

Dagen idag har egentlig gått som en lek, følelsesmessig. Med frokost på min egen veranda (!), popquiz på radioen og fuglesang i bakrunnen – for ikke å snakke om sola som snek seg mens mens jeg satt der :-D Videre fulgt av en lengre tur med min tidligere nevnte nabo og hyggelig kaffebesøk; riktignok uten kaffe, men det er vår egen skyld:p

Planen var hele tida å dra rimeleig rett tilbake til min andre leilighet og dyra som venter på meg der. Slik endte det imidlertid ikke, og jeg endte opp med å bestille (enda mer) takeaway for å spise her hjemme. Ja, faktisk, HJEMME! Mens jeg gikk og planla kvelden for meg selv tok jeg meg i å tenke at jeg bare måtte hjemom å hente penger, og selvom magen gjorde et ubehagelig lite hopp bare nanosekunder etter, var tanken ute.

Tenk, jeg begynner såvidt å se på dette som mitt hjem… Litt iallfall. Det er ikke til å tro.