...er ikke mye tid. Veldig lite, faktisk. Selvom jeg har eid min egen leilighet i vel halvannen måned nå, har tanken om at jeg faktisk skal flytte dit og bo der vært fullstendig uvirkelig for meg. Men nå blir det, altså.
Det var igår beslutningen ble tatt. Ved kaffebordet etter ei lengre pakkeøkt. Ei økt jeg fortsatt føler meg ganske stolt over, når sant skal sies. Har nok fortsatt litt problemer med å ta inn over meg at tidene forandrer seg. Jeg venter fremdeles å bli slynget inn i min tause glemselens tåke, bare jeg skal bestemme meg for om jeg vil pakke ned Ringenes Herre eller Harry Potter først... Men den tid er heldigvis (så godt som) over.
Men iallfall, nå var det på tide å lande den store flyttedagen. Flyttebil må jo bestilles, leiligheten vaskes ned osv. osv. "For et styr", tenkte jeg; "vi har da god tid enda". Etter litt fram og tilbake ble vi enige og jeg kunne puste lettet ut. Helt til det uungåelige spørsmålet faller: Hvor lenge det er egentlig til? Jo, ca tre uker, får jeg høre.
TRE UKER?!?!
Jeg kan ikke fatte det. Vet ikke om jeg vil fatte. Eller jo, det vil jeg. Innerst inne vet jeg at det er akkurat dette jeg har gått og drømtom de siste to årene. At jeg har kjempet og slåss mot hjelpeapparatets og mine egne fordommer på den ene sida, og alle de som har tro på meg, inkludert meg selv, på den andre. I takt med selvinnsikt og selvfølelse har også rastløsheten og vantrivselen vokst. Skal jeg få noe ut av livet, har jeg ikke noe annet valg enn å ta dette viktige skrittet. JEG VET DET!
Samtidig som lykken over endelig å skulle starte på nytt svever som en heliumfyllt ballong i brystet på meg, bærer jeg på et blylodd av frykt: frykten for å feile. Spranget ut i den store verden synes så langt, og fallhøyden så stor...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar