Styrke, sårbarhet og en solskinnstur til ettertanke

Ja, jeg klarte det, jeg holdt ut! Sto i følelsene til de roet seg, og så gikk jeg videre :-)

Det hadde vært så lett, så lett å gi etter. Si at denne dagen var ødelagt og et eneste stort nederlag, og derfor kunne jeg like gjerne holde meg hjemme. Da ville den blitt nettopp det nederlaget jeg trodde den var dømt til. Men så har det seg sånn at jeg er "en smule" sta. Må liksom alltid gi dagen en ny sjanse, så sant jeg har krefter til det.

Jobben kom jeg meg på, selvom jeg var over to timer for sen. Et bra stkke arbeid fikk jeg også gjort. Best var imidlertid å klare løfte litt på maska til en flott person på jobben, som sporen streks dro meg med ut på en lengre spassertur (til å være midt i arbeidstida iallfall), fordi å lufte kroppen og hodet garantert ville gjøre meg godt. Ikke bare var det fortryllende å bevege seg langs kanalen en slik solskinnsdag. Praten var også god, og virket så forløsende på mine sjelekvaler. Jeg forsto plutselig hvor flink jeg faktisk har vært idag.

• Da redselen herjet som verst var det Muldra 4 år som var redd; ikke voksne reflekterte Muldra. Og fireåringen er ikke der for å takle jobbting. Hun er der for minnene og følelsene som aldri fikk ta sin plass når de skulle. Derfor var det riktig å gi henne rom og trygghet, og lov til å føle redsel. Så fikk heller jobb være jobb inntil videre.
• At jeg tross alt dro på jobb var en seier, men siden jeg alt har vært inne på det før, orker jeg ikke utdype det noe mer, bortsett fra at det var godt å høre det fra noen andre enn meg selv :)
• Bra var det også at jeg gikk rett til transkribering da jeg kom på jobb istedenfor å trekke inn mot de folksomme lokalene slik min (u)vane pleier å være på fredagene. Fordi fortsatt var jeg sårbar, liten og redd inni meg, om ikke så overveldet. Og skal du i en alder av flereogtjue år lære deg å vise følelser, bør du prøve det ut på noen du kjenner og stoler på, så du erfarer at det faktisk går bra. Til u- eller be-kjente ville det dessuten vært altfor lett å ta på seg maska være leke skuespiller igjen, for å overleve. Derfor var det å holde avstand til de andre et tegn på egenomsorg og selvrespekt, ikke feigt!

Enn det, tre seiere på en dag som starta så ublidt :-D Det er visst gjennom motgang en oppnår framgang, skjønner jeg.

Jeg er så takknemlig for slike dager som lærer meg så mye. Som viser meg hvor mye jeg får til.
Ikke minst er jeg sjeleglad for at det finnes mennesker der ute som er åpne og nysgjerrigee nok til å lokke meg ut av skallet, og innsiktsfulle og ærlige nok til å vise meg hvilken styrke som bor i dette mangefasetterte sinnet!