Fargerik lek mot barndommen

Jeg har gjort noe idag som egentlig føles litt småsprøtt. Gått på nettet og kjøpt akvarellfargestifter, tegne ark og, tro det eller ei, fingermaling, til den nette sum av (nei, det vil jeg ikke si, men frakt og alt inkludert blei det vel "litt" mer enn jeg tenkte...) :P Dette er ikke som en kanskje skulle tro, bursdagsgaven til noens unge jeg kjenner eller mine forsetter om å lage vakre bilder og kort til venner og kjente. Dette er egenterapi.

Jeg skal få kontakt med mitt, eller mine, indre barn. Alle de små, redde følelsene og behovene som har begynt å stikke hodet fram rundt fasaden min og nappe i nervetrådene. Jeg skal la disse delene, som jo egentlig er godt gjemte deler av meg selv, få lov til å være barn, slik jeg verken hadde lov til, turde eller visste hvordan jeg skulle være, den gang det burde vært lov.

For verdensmestern i voksen har måttet glemme hvordan det føles å være barn. Det måtte jeg glemme alt da jeg var fire-fem år, og kanskje før. Det har ført til at jeg på mange områder sluttet å utvikle meg eller skjøv bort de halvferdige følelsene og lot som jeg var utlært, uten i det hele tatt å fårstå sammenhengen i verden og menneskene rundt meg. Det føltes som jeg gikk rundt som et tomt skall som hvem som helst kunne fylle med hva som helst. Eller et speil som reflekterte den jeg var sammen med. Men hvem var Muldra? Det verketn turde eller ville jeg finne ut av. For hva var egentlig vitsen når det bare førte til bråk?

I år etter år har jeg prøvd å skjerpe meg ut av alle disse barnlige følelsene som kommer i fullt monn når jeg er alene. Som trangen til å se den samme disney-filmen eller høre den samme lydboka hundre ganger, eller at jeg drømmer meg fullstendig bort i ingenting. Avskydd mine totalt manglende ambisjoner og ergjerrighet, for eksempel når jeg på skrivekurs bare vil sitte der og leke med skriveøvelsene mine og gruer meg helt villt til instruktørene skal se på teksten min og komme med feedback. Jeg har trodd dette "bare" handlet om dårlig selvtillit og tilbakeholdenhet. Om ikke å gidde eller prøve hardt nok. Men jeg begynner å akseptere at dette stikker dypere enn som så, og at jeg må leve ut det barnlige som ikke forsvinner av seg selv. Jeg trenger å føle, leke og lære på et barns premisser før jeg er 100% klar for voksenverdenen.

Derfor gleder jeg meg, ja, som en unge til å gå amokk i farger og kruseduller og få bruke begge hendene og ansiktet med, om det er det jeg har lyst til :-D