mandag 25. juni 2012

Ansettelse handler ikke bare om meg

Ja så er det over for denne gang, da. Runden med å bestemme hvilke assistenter jeg skal tilsette. Vi har fått inn og gått gjennom en bråta søknader, og kalt inn et knippe av disse til intervju.

Å intervjue har vært en utfordring, og vi kan sikkert bli enda mye flinkere enn vi var. Men sant å si tør jeg påstå at det gikk mye bedre enn jeg trodde på forhånd. En ting er nå å sitte der og møte disse menneskene som alle vil ha jobben. Noen er stille og beskjedne mens andre er skravlete så det holder i lange baner. Å balansere "koseprat" og nøkterne spørsmål er en balansekunst jeg tror man bare må lære gjennom erfaring. For dette er jo ikke bare en ren hushjelp, men en person som blir involvert i livet mitt på mange områder. Kommunikasjon og kanskje noen felles interesser, er altså viktig.

Noe annet og enda viktigere, er om dette er en person som passer meg eller ikke. Kjemi, altså, og dermed straks mere personlig og umulig å vurdere gjennom søknad, cv og standardspørsmål. Akkurat dette med at jeg skal vurdere og plukke mine medarbeidere er vanskelig. For det er jo ingen av de jeg har snakket med som jeg har mislikt, og alle hadde sine gode egenskaper på hver sin måte. Å skulle si at 'jeg foretrekker deg fremfor deg', for å sette det litt på spissen, føles rett og slett ganske ekkelt. For jeg vil jo ikke avvise eller diskriminere noen, eller være fordomsfull. Men hvordan unngår jeg det, og er det i det hele tatt mulig å helgardere seg mot å MULIGENS kunne virke selektiv? Nei, jeg tror ikke det. Særilg når jeg bare skal ha to fast ansatte.

Dessuten har jeg begynt å tenke på at en god match ikke bare er viktig for meg, men for den som skal jobbe for meg også. Kanskje nettopp fordi jeg er ekstra følsom på dette med gode relasjoner. For det er nå en gang slik at jeg ikke er en spesielt selvsikker person, og da spesielt i samarbeid med andre mennesker. Kort sagt, er jeg med en person som er trygg på seg selv, smitter det over på meg, og omvendt. Samtidig vil en for fremadstormende person som kanskje ikke ser meg helt, få meg til å ville være perfekt selskap, eller her, arbeidsleder, og så tør jeg ikke vise meg sliten, stressa eller rett og slett ha en dårlig dag sammen med vedkommende. Da begynner jeg å spille skuespill, så godt at de færreste, og langt fra en fremmed assistent, vil skjønne hvor skoen trykker. Av erfaring vet jeg at slikt kan føre til store kommunikasjonsproblemer.

Så tenker jeg videre, at nettopp fordi jeg har slik selvinnsikt er det VIKTIG å ta hensyn til kjemien. For som arbeidsleder er det faktisk mitt ansvar at assistentene trives på jobb. Her er det ikke som da jeg fikk hjelp fra kommunen, at jeg bare kan la være å slippe dem inn, 'for de får da lønn uansett, og dessuten bedre tid til noen som trenger det mer enn meg'. Slik tenkte jeg den gang. Nei, her er det faktisk noen som har reist ens ærend ut i gokk for å assistere meg med det JEG ønsker, og selvom de får lønna si er det ikke akkurat særlig god folkeskikk å smelle døra i tryne på dem, direkte eller inndirekte. Heller ikke er det som med en støttekontakt som også er ansatt gjennom kommunen, hvor jeg bare kan maile kulturenheten og si at dette funker ikke, 'skaff meg en ny'. Nei, jeg skal følge arbeidslivets lover og regler, skrive og holde arbeidsplaner som er forpliktende både for dem og meg, og generelt sørge for at mine assistenter har en et givende arbeid.

Med det i bakhodet har jeg vel egentlig konkludert med at det ville være ganske dårlig å ansette en umoden, usikker lite selvstendig person, for så å "tvinge" vedkommende til å komme på jobb til en forvirra, tidvis utkjørt arbeidsleder som ikke har det klart hva hun vil gjøre. Med andre ord har det nok vært både rett og forsvarlig å lytte til både fornuften og magefølelsen, denne gangen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar