Fortellingen om et dissosiert jobbintervju og følgene av det...
"Nå, hvordan synes du det gikk?" spør mitt moderlige opphav. Hun snakker om det foreløpig siste assistentintervjuet vi nettopp er ferdig med for denne gang (takk og lov!) og den unge jenta som akkurat gikk fra kafeen vi sitter på.
Hvordan det gikk? Jeg prver å kjenne etter. Søker etter tanken, fornemmelsen, magefølelsen. den som alltid, tro det eller ei, har vært der etter intervjuet. Men idag er det vanskelig, for idag har jeg spilt skuespill. Jeg har vært meg selv, men uten å være til stede. Latt den trygge Skuespillern ta over, mens mitt indre har vært som et tomt og stille rom hvor tankene sitter bak tykke fløyelsgardiner og hvisker seg imellom. Og nå skal jeg altså si hva jeg har tenkt og hva jeg følte, men tankene løper og gjemmer seg.
En engstelig, liten skapning prøver å trenge seg gjennom maska. Jeg kjenner det klør i kroppen etter å reise meg, løpe ut av kafeen og forsvinne i folkemylderet. Men jeg VIL jo si hvordan det var, for jeg MÅ ta en beslutning snart. "Ta deg sammen", kommanderer jeg innover, og presser av all makt, det lille, redde barnet ut i ingenting. Jeg presser, og jeg presser, og PRESSER… til det ikke er mer igjen av noe som helst. Ingen Skuespiller, ingen redde barn, ingen Muldra.
Jeg vet at jeg sitter på stolen. Jeg ser omgivelsene og vet jeg har vannglasset i hånda, selvom det føles alldeles vektløst. Jeg kjenner ansiktet lukke seg og vet at snart forsvinner ordene og talegaven. Så jeg fester blikket på den lille, gule tobleronebiten som tidenes hyggeligste kafebetjening har spandert til kaffen, men som jeg ikke har spist enda, og jeg tenker, at sjokolade bruker da å virke både oppkvikkende og beroligende på meg og de små på innsida. Tar en bit. Venter på den gode, jordnære velværefølelsen. Men hva er dette? Det er som sjokoladen svever vektløs, en halv millimeter over tungas ru overflate. Smaken er fremmed, selvom jeg vet den er som den skal. Jeg kynder meg å spise opp resten mens jeg prøver alt jeg kan å ignorere den vemmelige fornemmelsen.
Så går jeg ut i byen med uforrettet sak. Flyter avgårde som gikk jeg på vann. Stiv i bevegelsene som var jeg en zombie. Vinden, trafikken og menneskene, lyder og lukter presser meg inn mot husveggene der jeg driver formålsløst avgårde. Mens jeg leter febrilsk etter landemerker. Et sted det er trygt å sette anker…
Nå skal det sies at det gikk bra til slutt. Jeg fikk forankra meg i her og nå, og viktigst, beslutningen ble tatt. Så selvom jeg fortsatt føler meg som en lettere vektløs bunt med ståltrå, overlever jeg den tørnen her også :-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar