Vi hadde ryddedag igår, jeg og en av assistentene mine. Det skulle komme en lysekspert hjem til meg på befaring, og det er sånt som gjør rotete, men stolte Muldra fast bestemt på å pynte litt på fasaden til sin lille hule. Alt gikk tilsynelatende fint. Jeg jobbet med mitt og hun med sitt. Så skulle jeg spørre henne om noe, en liten bagatell, bare. "Du må ikke stresse sånn; vi har god tid enda", lød svaret. Men jeg var da ikke stressa, var jeg vel?
Slike situasjoner oppstår oftere enn folk kan fatte, og jeg liker å tenke på. Plutselig har min tilsynelatende effektive besluttsomhet gått over i noe helt annet. En slags innesluttet intensitet, helt blåttet for følelser. Men de vises gjerne utenpå, tydeligvis. PUST, får jeg ofte høre, nokså kontant, fra en av mine beste venner, gjerne etter å ha virret rundt meg selv og alle andre i flere minutter. Besluttsomheten selv, tror jeg, men i virkeligheten ser det ut som jeg har hjertet i halsen og ikke vet ut-inn på situasjonen.
Før ble jeg både oppgitt og forvirret av slike påminnelser, for jeg som var så rolig trengte da søren meg ikke huske å puste. Vel, det var før. Før jeg begynte å jobbe med kroppsforståelse og følelser, og lære meg hvor tydelig og liksom våken en føler seg med færre fortrengningsmekanismer aktivert. Først nå, etter flereogtjue år, begynner jeg virkelig å forstå hvordan frykt, tristhet og glede føles, og så kommer jobben med å lytte til kroppslige signaler slik som sult og tretthet. På toppen av det hele er det en haug av fysiske fornemmelser som jeg trodde var følelser, men som i virkeligheten er ulike nyanser av dissosiasjon og fortrengnining. Alt dette blir en eneste floke av fornemmelser og signaler som det er min jobb å nøste i. Puh, litt av en jobb, kan en si.
Og hvordan gikk det så igår? Jo, det skal jeg si dere. Stresset lå der i all sin prakt og liksom ventet på å få stikke hodet fram, og det lille stikkordet fra assistenten min var alt som skulle til. Det var bare å slenge seg på sjeselongen med en kopp kaffe, ta noen rettelige magadrag og vente til spent-stålfjær-faktoren fant det for godt å synke noen hakk. Sånt tar tid og krefter, og noen dager ønsker jeg meg tilbake til min uvitende, følelsesløse tilværelse. Men pokker heller, så kjedelig det ville blitt!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar