tirsdag 16. juli 2013

Det beste for meg er ikke bra nok

Skammen ved å føle seg unyttig for samfunnet.

Det er ferietid, og imorgen skal mine nærmeste og muligens også jeg, på besøk. Til noen man ikke har snakket med på ørten år, og som jeg aldri har møtt. Folk som ikke en gang har visst at datra i huset, dvs. jeg, er synshemma, eller om vår brokete forrtid… Om jeg blir med vet jeg som sagt ikke enda, men allerede nå har jeg begynt å grue for spørsmålene som jeg må svare på, eller kanskje andre må svare for meg.

Jeg er ikke redd for å bli spurt om fortiden, slik en kanskje skulle tro. Et hvert anstendig menneske vil respektere at det blir for personlig. Nei, min store frykt er for et spørsmål man får over alt, om det nå er hos legen, frisøren eller venner av familien:
"Og hva holder så du på med?" Et helt allminnelig spørsmål, som stilles av høflighet, som et nøytralt småprattema.

Sa jeg nøytralt? For meg har det vel aldri vært 100% nøytralt, men det var bedre før. Da jeg jobbet i kontoravdelinge på en arbeidsmarkedsbedrift med administrative oppgaver og avisskriving, og da jeg endelig hadde lært meg å kalle det praksis eller jobb istedenfor arbeidstrening, da følte jeg at folk tok meg på alvor. "Å, så fint. Trives du?"… "Så du er glad i å skrive. Har du tenkt på å bli journalist, eller forfatter, kanskje?"… Og selvom folk kanskje ikke var SÅ interessert i arbeidsdagen til ei kontorrotte, følte jeg at folk så på meg med respekt, for jeg gjorde jo en "ordentlig jobb".

Men som jeg har skrevet om tidligere, er det ikke alltid det passer å ha en skrivejobb, samme hvor godt lag man har med ordene, og enda verre er det med et såkalt serviceyrke som å betjene sentralbord. Stor var derfor lettelsen, og triumfen, da jeg fikk jobbe i stallen. Istedenfor å gå hjem med hjernen i fatle og kroppen i helspenn, og med en følelse av utilstrekkelighet herfra til evigheten, har jeg de siste månedene kommet hjem og vært stolt over en god dags arbeid. Tenk litt på det, dere som måtte ta det som en selvfølge, hvor godt det er, etter å ha strevd og kava i mange år, endelig å komme hjem og være stolt av det arbeidet man har gjort. Ikke fordi det er spesielt prestisjefylt eller mentalt krevende (kanskje til og med det motsatte), men en jobb jeg er glad i, og som er nyttig. Ja, jeg vet det, og arbeidslederen min vet det, og derfor har jeg selvsagt lyst til å fortelle om arbeidet jeg gjør.

Det er bare det, at når jeg nå forteller at jeg jobber med hester på et ridesenter, er det som om folk ser på det som annerledes og sært; nesten litt annenrangs. Til å begynne med tenkte jeg at det kun lå hos meg. Bare jeg hevet hodet og sluttet å skamme meg, bare jeg sa jobb istedenfor praksis, og bare jeg sa ridesenter istedenfor stall, så ville folk ta det mer alvorlig. Å jo, det har blitt noe bedre, men jeg får fortsatt følelsen av at folk nesten blir pinlig berørt. Det verste er imidlertid de som sier "men så fint at du har noe å gjøre på om dagene, da", eller noe anna sprøyt i den duren, som om det er et dagsenter istedenfor en arbeidsretta praksis. Aktivisering så jeg har noe å fylle dagene med, og for kosens del, en jobb med dyr. Slike kommentarer har jeg fått mer enn en gang, for å si det sånn… Det gjør meg provosert og sint, men mest av alt får det meg til å føle meg veldig, veldig liten.

I tillegg har jeg begynt å sammenlikne meg med andre i midten av tjueåra. Godt etablerte er de, med mann, barn, hus og jobb. Vel, mann og barn savner jeg nok ikke i særlig grad, men en jobb – en ordentlig lønnet en – det hadde vært fint! Om så bare en ørliten stilling, så jeg kunne vise verden at jeg ikke er en del av den sørgelige statistikken over unge uføre og NAVere som ikke bidrar til samfunnet…

Så hvordan stiller NAV seg til saken? Nei, det har jeg ikke tenkt å skrive om nå. Det er sent, og dessuten gjør det meg bare mer motløs enn godt er.

6 kommentarer:

  1. Bli aldri motløs min venn!!! Vi skal ri denne "stormen" åsså (ri...hihi...tok du den ;) )
    Du skal være stolt over jobben din på stallen!!!!
    Ja d med navere....tenker MYE på d selv...d er fælt å bli stempla som lat å en som ikke bryr seg....d er vondt..d vet jeg alt om... men en dag! DA skal vi skinne som diamanter mens de sitter der me haka på bakken!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja gjett om vi skal vise dem, Mariposa! :-D De kan bare angre på at de ikke vil satse på oss!
      Takk for en spontan, ærlig og oppmuntrende kommentar. Det varmer mer enn du kan fatte. <3

      Slett
  2. Husk bare på at du er utrolig verdifull og flott uansett HVA DU DRIVER MED!!!!!! Men ja, det er et veldig kjipt "standarspørsmål" akkurat som "hvordan går det med deg da?", og vi sier "Jo, takk, deet går bra", sjøl om tårene renner på innsida....
    Skulle ønske det snart kom noen geniale ordninger som gjorde at vi kunne jobbe litt når det gikk bra og ikke i verre perioder uten at det var en økonomisk risikosport for bedriftene å ha oss der.... For trur det er mange "NAV'ere" (meg sjøl inkludert) som kunne ha jobbet LITT i bedre perioder. -Uten at det måtte bety at vi må ta til takke med hva som helst uansett hva våre interessefelt er....

    SvarSlett
  3. Og der skjedde det noe med padda som gjorde at jeg måtte ta det over to kommentarer.... :)
    EN ting er sikkert man skal hverken være i midten av 20-åra eeller 30-åra og ikke ha et "normalt arbeidsliv" og hverfall ikke når man er singel (ingen forsørgende ektemann...) Og uansett hvordan man vrir på det, er det så fylt av skam og tårer at jeg sjelden snakker seriøst om temaet men heller flåser med vitser om NAV'ere og hjemmesittere... Men egentlig er det så vondt at hadde folk ant en brøkdel av det, ville "hva driver du med" ALDRI vært et "standardspørsmål"

    Håper du klarer å heve hodet ditt eller hvertfall tvinge deg til å gjøre det utenpå (så kanskje påvirker det innsida litt) For du er fantastisk og nyttig så det holder!!! kos deg i Stallen med hestene som mener at du har en EKSTREMT viktig jobb!! :))

    Tror jeg fortalte deg om 30-års krisa mi som har vart i 4 år nå, når du var her sist, og det med jobb-mann-barn-bikkje-hus-stasjonsvog-drømmer i knus er en stor del av det + at psyk fikk alle "mine beste" år... ;)) Nå beggyner jeg bli en rynkete grå dame som gudsjelov endelig har skjønt at det hjelper selvtilliten litt å bruke sommeren på å bli "trygdebrun" ;))) Kos deg med hverdagene som best du kan!!! alt til sin tid :)) Glad i deg!!!!! Stor klem fra Mariannen

    SvarSlett
    Svar
    1. Hvis du ante hvor goddt disse ordene gjør, Marianne... <3

      Når jeg er på jobb og opplever de konkrete resultata på kroppen - merker hvordan hestene trivs med å bli stelt og hvordan kommunikasjonen med dem blir bedre og bedre, og jeg ser med mine egne øyne (hvor mye man nå skal stole på dem?:p) hvor mye hjelp det er mfor stalleiern og terapiridninga med den jobben jeg gjør - DA er jeg stolt som bare søren!Men så kommer man på disse offentlige kontorene og må forsvare hvorfor man tar de uortodokse valga man gjør, og da hjelper det ikke det spøt hvor mye saksbehandlerne roser refleksjonsevnen min opp i sky, når de samtidig sitter og mer enn antyder at jeg burde valgt noe annet som ga større muligheter for vanlig jobb... At jobben jeg valgte i tillegg, og kanskje viktigst, er er nyttig og viktig for min egen personlige utvikling, nei det tar ikke systemet høyde for. For det viktigste er at jeg skal ut i jobb, punktum...

      Som deg skulle jeg ønske det fantes ordninger for den av oss som i perioder kunne klart å jobbe litt, elller forsåvidt ta skolegang eller liknende, men ikke klarer det innenfor de rigide rammene som er satt. Om jeg visste at det ikke spilte noen rolle om jeg brukte tre eller fem eller sju år på å få tatt den utdanninga jeg ville, da hadde det i seg selv vært en motivasjonsfaktor uten like! Men nå føles det som om jeg enten værsgo' får se å bli frisk nok til å gjøre det innenfor tidsfristene, eller bli gitt opp...
      I tilleg har vi medias fokus på alle de trygdede og funksjonshemmede som ikke får jobb. Det føles ofte som det fremstilles som at alle bare går og venter (eller brude vente) på en fulltidsjobb, og det eneste som stopper oss er oss selv og arbeidsgiverne. At det muligens også ligger i måten systemene er lagt opp, pluss krravene til høyt tempo og fleksibilitet i dagens arbeidsliv som kanskje ikke alle mestrer, se det er det lite fokus på. For det er hver enkelt, om det nå er arbeidsgiver eller arbeidstaker, som har ansvar for at vi er der vi er idag.

      Nei, huff, dette ble visst et helt lite blogginnlegg i seg selv :p Vi får fortsette diskusjonene ved neste korsveii når vi møtes (som ikke må bli for lenge til!)

      Slett
  4. Hehe ja det ble vel strengt tatt litt lite skravlings-tid sist egentlig... Men jeg plukker deg gjerne opp på Torp f.eks jeg altså :))))

    SvarSlett