Sjele dykk i varme omgivelser

I januar i år kom jeg med en aldri så liten krigserklæring til noen som stod meg nær. Jeg sto på spranget til å ta første skritt i retning et dypdykk inn i det som var en gang. Mye har skjedd siden da, men nå er jeg altså her.

Omlag tre uker er gått siden jeg satte mine ben her for å begynne på min ti uker lange reise. Akkurat hvor redd jeg var er det vel bare en person som vet, og jeg tror sannelig d blir mellom oss... Og vel har det vært både skremmende og krevende, men samtidig noe mye, mye mer.

Dette er et sted med varme, først og fremst. En slags medmenneskelighet og respekt for at ting kan være utfordrende, jeg sjelden har støtt på, og hvertfall ikke etter jeg kom inn i voksenpsykiatrien


Det første jeg møtte da jeg kom hit var denne lodne karen på senga (den store brune bamsen altså, veslemarsvine er mitt eget), et personlig kort og en liten skål med sjokolade. Noen synes dette er rart, men jeg ble personlig veldig rørt. Bare med en sånn liten gest er det som de respekterer at veien jeg skal gå er veldig tøff, og at på denne veien er det lov å være liten og sårbar. Men dette er bare begynnelsen.

Respekt er det første som slår meg. Allerede da jeg var her på forkurs i mai, et slags todagers prøveopphold, følte jeg meg sett og respektert. Da jeg snakket om hvor skummelt det var å bruke alarmen for å påkalle hjelp så ble jeg faktisk trodd og respektert, og ikke føysa bort eller bagatellisert slik jeg var vant med. Er det noe du ikke fikser så støtter de deg. Selvfølgelig blir du utfordra også, men i motsetning til mange andre steder, tar de deg på alvor om du sier du ikke er klar for utfordringen. På den måten blir du ansvarliggjort på en veldig verdig måte ved at du styrer tempoet selv.

Men det viktigste er og blir medmenneskeligheten og omsorgen! "Er det noe vi kan gjøre for deg?" Er et spørsmål jeg tror jeg har fått hver eneste dag siden jeg kom hit. Og hva du trenger kan være så mye. Om det er å ta en prat, få en klem, ta et slag kort eller bli fulgt opp til kantina, spiller ingen rolle. Måten de møter deg på i det du trenger gjør kanskje på sikt at det ikke er fullt så ekkelt og nedverdigende å be om hjelp til ting.
Nå har jeg snakket om miljøpersonalet i stor grad, men behandlerne også har en helt egen medmenneskelighet som ikke akkurat er daglig kost. Det er noe eget med en behandler som er hos deg etter en tøff gruppetime, henter kakao og sitter ved sida av deg og stryker deg på ryggen til du har kommet litt til hektene igjen,eller gir beskjed om at du bare må komme å prate selvom hun sitter med papirarbeid, eller bare kommer bort og spør hvordan det går. Og innimellom alt det tøffe er det den naturligste sak av denne verden at behandlere og pasienter spiser lunsj sammen.

Og hva med behandlinga, tenker du kanskje. Vel... den har jeg ikke tenkt å gå nærmere inn på for øyeblikket, og kanskje ikke i det hele tatt. Hvertfall ikke innholdet. Mye er gruppebasert og det er skremmende nok i seg selv. Det er både samtalegrupper, psykodrama og monodrama (superenkelt forklart en form for rollespill kombinert med indre utforskning, og noe av det tøffeste og beste her som jeg vet av), vi jobber med å bli kjent med kroppen både i bevegelsesgrupe og individuell fysioterapi, og selvfølgelig individuelle samtaler. Ja, og så kreativ uttrykksgruppe,da, som også er en favoritt.

Hjernen går hvertfall på høygir, og selvom jeg ikke alltid er synlig oppkava (heldigvis!) er jeg så mentalt sliten at jeg omtrent ikke vet ut/inn på tilværelsen. Da er det beste som fins å krølle seg sammen mellom diverse pledd, puter og saueskinn inne på Oasen som er verdens deiligste stilleromm! :-)

Det er sju uker igjen. Sju tøffe uker, om jeg skal tro min egen magefølelse og erfaringer. Men tøffe på en god måte, fordi jeg er på et godt sted! Et sted jeg kan være menneske, ikke bare pasient.