Kunsten å bli voksen

- En liten historie om "Lederen", barnet og en god klem

Forvirring. Det er det eneste det lille indre barnet føler. En av de aller tryggeste – nei, den eneste trygge – hun vet om, er jo på besøk, men allikevel får hun ikke lov å gjøre som hun vil. Ikke krølle seg sammen, fryse fast i tid og rom med ei trygg bok. Eller glemme ordene og de viktige beslutningene. For "Lederen" vil være til stede og følge med på det som skjer.

Vi har jobbet sammen for å få leiligheta sånn ca på rett kjøl igjen, jeg og en av mine nærmeste. Rettere sagt er det vel hun som har stått for det meste av jobbinga, mens jeg har vært arbeidsleder. Det høres kanskje nokså kynisk ut å se på seg selv som "arbeidsleder" for noen i sin egen familie, men slik går det når det er ferietider, syke assistenter og ingen tilkallingsvikar for hånden.
"Du skal få komme idag, men vær asssistenten min; ikke familie.", lød min klare beskjed over telefonen noen timer tidligere. Det føles nokså hjerterått å si, men jeg har et håp om at det vil fungere. Bedre enn det har gjort tidligere, når jeg ikke har vært arbeidsleder; bare en nærtstående, sårbar slektning uten styring på livet…

Jeg har ikke vært så bevisst det før, men jeg ser ut til å gå inn i en egen modus når jeg er arbeidsleder. For jeg er ikke "skuespiller", slik jeg så ofte er i møte med andre, når snakketøyet, faktene og smilet går på autpilot på sitt litt fraværende vis. Heller ikke er jeg "analytiker", som tar over snakketøyet i møter og lignende, og ellers holder en konstant monolog inne i hodet mitt; overanalytisk, upersonlig og iskaldt iakttakende, for å passe på at jeg ikke mister kontrollen. Og at det ikke er en av de indre små som er arbeidsleder, sier seg vel selv.

Lederen Muldra er en helt annen – en som har kontroll. Ikke at jeg plutselig er superstrukturert eller noe (haha), men jeg har et helt annet perspektiv på ting. Selv når det er full krig på innsida og jeg bare går og vimer rundt meg selv, klarer jeg når assistenten kommer, på mystisk vis å holde meg fast i her og nå. Vel har jeg ikke kontroll over tilværelsen akkurat nå, tenker jeg, men jeg har faktisk noen her som kan gjøre noe med det. Tilrettelegge litt her, avlaste litt der, eller bare få meg ut i den virkelige verden igjen. Kort sagt, ser jeg med ett hva jeg trenger for å komme meg på beina, og selvom valgene ikke alltid er av de beste eller fornuftigste, ender det som regel forbausende godt.

Men å være leder blant sine nærmeste, kan da ikke gå særlig bra. Eller er det nettopp der jeg tar feil?
Etter godt og vel tre timer er mine bekymringer om at vi skal gå hverandre på nervene, gjort grundig gjort til skamme. Jeg har hatt kontrollen på det som skjer, men samtidig hatt vett på å trekke meg unna og la arbeidet gå sin gang, slik det fungerer med de fast ansatte. Sjelden har det vært så lett å hjelpe til i leiligheta, får jeg høre.

Det begynner å ta på for det lille barnet. Den siste timen har vært full av beslutninger, og hun er sliten. Tåka presser på innsiden av hodet, men den trygge voksne og "Lederen" fortsetter bare å snakke. Planlegge, kalle de det visst, og det er skummelt. 'Har de glemt meg, da?', tenker veslejenta. Der, endelig ser det ut til at de er ferdige. Men så plutselig skal den store, trygge gå…

"…til slutt vil jeg gjerne ha en klem". Lederen har fortsatt ordet, selvom assistansen er over, og jeg håper det er mulig å gi et lite vink, uten de store faktene.

En klem; et halvt minutts ren trygghet. Av de drøye tre timene framstår dette som det viktigste av alt. Fordi jeg ser hvor lite som skal til for å trøste et lite barn, og enda viktigere, fordi jeg forstår hvem "lederen er: Den nye, voksne Muldra som er i ferd med å heles.