Reisekløe og "brukergjenferd"

Glimt fra en indre dialog, mellom lille, lydige Muldra og eventyreren Muldra:

Eventyrern: Jeg vil ut!

Lille: Til butikken da eller?

Eventyrern: (sukker) Nei, ikke dit igjen. Jeg vil ut på ordentlig!

Lille: Ja vi kan jo gå oss en liten tur i nabolaget hvis det er det du vil?

Eventyrern: (slenger rastløst på håret og går rundt seg selv etpar ganger) Kan vi ikke dra litt lengre, for en gangs skyld? Vær så snill. Stikke til skogs og vase rundt på stiene der oppe. Bare tråkke rundt, slik som vi gjorde før.

Lille: Kan vi ikke vente til en dag vi har assistent, da?

Eventyrern: Hvorfor?

Lille: Det var da så fint igår. Den lange turen vi gikk sammen med hun ene langs den lange stien ved sjøen. Synes ikke du også det var fint?

Eventyrern: Joda, det var supertrivlig det, OG god trening. Men det er ikke det jeg vil nå.

Lille: (nølende) Hva…?

Eventyrern: Frihet, lille deg, FRIHET!  Jeg lengter etter friheten til å bevege meg dit jeg vil, når jeg vil, alene. Kjenne utforskertrangen dra meg ut på nye eventyr. Egentlig skulle jeg likt å dra LANGT ivei. Sette meg på toget og dra til en vilt fremmed plass, langt pokker i voll. men det tror jeg blir litt sterk kost for deg gitt.
Men å ta trikken opp i marka ville være en super begynnelse. La oss lytte til lyden av hjulene mot trikkeskinnene og kikke ut på omgivelsene og kjenne at nå er vi på vei et sted. Supe inn lyder og lukter i så store mengder at vi nesten går på trynet utafor stien av ren lykksalighet, eller blir så trollbundet av blåfargen i vannet at vi blir stående å ta bilder av den samme flekken i ti minutter, mens verden forsvinner rundt oss.
Kan du huske det? Eller er du plutselig blitt redd for å gå deg bort eller noe?

Lille: Nei, hva tar du meg for?

Eventyrern: Hva er det da, om jeg får spørre?

Lille: Kommunen… Vi har jo sagt til kommunen at vi trenger hjelp til ut å bevege oss. Selv du er jo med på det. Og nå vil du ut alene? Hva om de ikke vil gi oss den hjelpen mer fordi vi klarer oss selv?
Så klart husker jeg turene våre. Hvem ville ikke gjort det i vårt sted. Men da stakk vi fordi vi ikke hadde noe valg, fordi vi følte oss fanget der vi var og vi begge trengte litt luft under vingene for å ikke å fly på veggen.

Eventyrern: Men kjære deg da, lille, lydige jente. Du lever visst ennå med en fot og vel så det i "brukerland", du. Du glemmer at er vårt liv, DITT liv jeg prøver å leve. At en gjeng byråkrater prøver dele livet vårt inn i båsene "selvstendig" eller "avhengig", "kan klare selv" eller "hjelpetrengende", er verken din eller min feil.
Jeg vil vi skal leve livet slik vi vil ha det! At vi skal kunne glede oss over både frihet og selvstenidghet, alene og sammen med andre, og nyte stunder alene, ikke som en flukt, men en fantastisk måte å samle overskudd og livsmot.
Kom igjen, da, bli med ut på eventyr ikveld!

(La oss håpe det er eventyreren som vinner diskusjonen!)